[original]

At Washington’s behest, Kenyan President Ruto moves ahead with police deployment to Haiti

https://www.wsws.org/en/articles/2024/03/08/ygjf-m08.html

[/original]

[heading]På Washingtons befaling går Kenyas president Ruto videre med politiutplassering til Haiti[/heading]

Kenya kunngjorde torsdag at de går videre med USAs støttede og utviklede plan for å lede et multinasjonalt sikkerhetsstøtteoppdrag, Multinational Security Support (MSS), i Haiti for blodig å gjenopprette borgerlig «lov og orden» i den vestlige halvkulas fattigste land. Den karibiske øynasjonen har blitt overrent av kriminelle gjenger, de fleste av dem som har nære bånd til rivaliserende fraksjoner av Haitis styringselite.

Mens den er presentert som en respons på det haitiske folkets desperate situasjon, er den reelle hensikten med MSS å opprettholde amerikanske, candiske og franske imperialistinteresser og deres dominans over Karibia.

Oppdraget vil se mer enn 1 000 kenyanske politi, hentet fra en styrke som er beryktet for sin brutalitet og kriminalitet, for å arbeide med det gjennomkorrupte haitiske nasjonalpolitiet og sikkerhetsstyrker fra det karibiske fellesskapets medlemsstater Jamaica, Bahamas, Guyana og Antigua og Barbuda. Benin lovet i forrige uke å sende 2 000 soldater. Burundi, Tsjad og Senegal har også lovet tropper. Alle av dem har en historikk for massevold mot deres respektive befolkninger.

Oppdraget er ikke bare sterkt opponert av det store flertallet av Haitis fattige arbeidere og slitere, men også av de kenyanske massene. Isaac Mwaura, talsperson for den kenyanske regjeringen kritiserte torsdag kenyanere for ikke å støtte et «oppdrag for å bygge fred». «Hvorfor klager vi på sikkerhetsspørsmål når vi har gitt slik hjelp før? La oss være patriotiske og støtte regjeringen» erklærte han.

I dagene før Mwauras bemerkninger, hadde hele oppdragets bøllete karakter faktisk vært stilt til skue.

Kenyas president William Ruto signerte 1. mars en avtale i Nairobi med Haitis ikke-valgte, USA-installerte statsminister, Ariel Henry, for å lansere den synligste imperialistiske militær-sikkerhetsintervensjonen i Haiti. Dette trinnet ble nødvendig etter at Kenyas Høyesterett hadde besluttet at utplasseringen av kenyanske styrker til Haiti var konstitusjonsstridig, til dels på grunn av mangelen på gjensidige avtaler mellom de to landene.

Bare fire dager seinere ble Henry – en høyreorientert figur som USA så langt hardnakket har støttet – effektivt sett kidnappet av Washington. På vei tilbake til Haiti ble Henrys fly tvunget til å lande på det amerikanske territoriet Puerto Rico, etter at han mens han var i lufta ble konfrontert med et forlangende fra det amerikansk utenriksdepartementet at han skulle gå med på «en ny overgangsregjering – og tre av». Da Henrys fly landet i San Juan, hovedstaden på Puerto Rico, ble han «umiddelbart møtt av US Secret Service-agenter» og i timevis nektet tillatelse til å forlate flyet, rapporterte Miami Herald eksklusivt videre om sist tirsdags hendelser.

USA presser Henry til å komme til enighet med opposisjonsledere om en interimregjering ledet av et tre-medlems «presidentråd», og deretter tre til side. Washington har lenge støttet Henry i hans nekting av opposisjonens krav om at han «utvider» hans regjering før ethvert valg. (Mandatene til alle landets folkevalgte har forlengst utgått, og Henry ble selv innsatt som statsminister etter forlangende av den amerikanske, franske og canadisk-ledede «Kjernegruppa» av nasjoner, etter attentatet av president Jovenel Moïse i juli 2021.) Men slik er tilstanden av krisa som nå skaker Haiti og det folkelige hatet mot Henry at Washington har konkludert med at hans styre ikke lenger er levedyktig og ønsker å få på plass et nytt politisk instrument for å besørge et «legalt», «haitisk» fikenblad for MSS-utplasseringen, som den samtidig jobber for å framskynde.

USAs FN-ambassadør Linda Thomas-Greenfield sa onsdag at Washington håper det kenyanske politiets utplassering «vil finne sted raskt».

Kenyas rolle som imperialismens satrap

Kenyas potensielle rolle i å lede en amerikansk-canadisk finansiert og logistisk støttet MSS har vært diskutert i over åtte måneder. Kenyas utenriksminister Alfred Mutua kunngjorde plutselig oppdraget i juli i fjor, og berettiget det på rasistisk baserte og «panafrikanistiske» linjer.

Mutua uttalte kynisk: «På forespørsel fra Friends of Haiti Group of Nations har Kenya akseptert å vurdere positivt å lede en multinasjonal styrke til Haiti. … Kenya står sammen med personer av afrikansk avstamming over hele verden, inkludert de i Karibia, og er på linje med Den afrikanske unions (AU) diasporapolitikk og vår egen forpliktelse til panafrikanisme, og i dette tilfellet til å ‹gjenvinne Atlanterhavskryssingen.›»

Sannheten er at Kenyas politistyrker blir sendt til Haiti som de facto leiesoldater, for å opptre i rollen som fangevoktere for et land som har blitt et friluftsfengsel. Oppdraget søker å terrorisere den haitiske befolkningen til å underkaste seg for å sikre at gjengkrisa ikke fører til en masseutstrømming av flyktninger til USA og Canada, eller tjener til å destabilisere den karibiske regionen.

Nairobi har ikke reint tilfeldig allerede mottatt forskudd for sine tjenester. Uker etter å ha kunngjort at det meldte seg «frivillig» for å lede et oppdrag til Haiti, innvilget det Washington-baserte Internasjonale pengefondet (IMF) Kenya et nytt lån på mer enn $ 941 millioner, der landet fortsetter å hanskes med ei rekke økonomiske utfordringer, inkludert enorm gjeld, svekkingen av levestandarder og en skrantende valuta.

Washington og Ottawa har valgt Kenya under betingelser der de fører krig mot Russland i Ukraina, støtter Israels genocid i Gaza og aktivt forbereder seg på krig med Kina, og samtidig med masseopposisjon fra de haitiske massene mot en intervensjon ledet av enten USA eller Canada. Begge har en lang historikk med nykolonial okkupasjon og militær intervensjon i Haiti, inkludert så seint som i 2004, da de utplasserte tropper for å avsette landets valgte president Jean-Bertrand Aristide. Det å gi hensynsløst afrikansk og karibisk politi i oppgave å pasifisere gjengene og undertrykke den haitiske befolkningen er, kalkulerer de, et mindre kostbart alternativ – både når det gjelder penger og imperialistmenes soldaters liv – enn å sende inn amerikanske og candiske tropper.

Kenya har en lang historikk for å fungere som en satrap for amerikansk og europeisk imperialisme når det gjelder å opprettholde deres strategiske grep over Øst- og Sentral-Afrika. I Somalia, hvor amerikanske droneangrep bare de tre siste årene har drept over 1 000 somaliere, har Kenya siden 2011 intervenert med tusenvis av tropper som USAs stedfortreder mot Al-Shabaab-opprøret.

USA bestreber seg for å opprettholde kontroll over det geostrategiske Rødehavet, der Washington og deres allierte for tiden lanserer angrep mot Houthi-militsen i Jemen, som i solidaritet med palestinerne har forsøkt å forpurre forsyningene til det israelske militæret. Kenya er det eneste Afrikas horn-landet som offentlig støtter luftangrep på den fattige nasjonen.

Dette følger av Rutos støtte til Israels genocid mot palestinere i Gaza. Etter det palestinske opprøret 7. oktober fordømte Ruto raskt Hamas og støttet aksjoner mot «utøvere, arrangører, finansierer, sponsorer, supportere og tilretteleggere» for terrorisme. Kort deretter nektet Kenya å støtte Sør-Afrikas sak anlagt mot Israel ved Den internasjonale domstolen (ICJ) og kunngjorde en plan om å sende 1 500 kenyanske manuelle arbeidere til Israel for å bidra til å kompensere for den akutte mangelen på arbeidskraft som har resultert av ekskluderingen av titusenvis av dagarbeidere fra de okkuperte områdene og avreisen av migrantarbeidere fra sørøst-Asia.

Kenya signerte også på en vestlig støttet «fredsbevarende» styrke fra Øst-Afrika til DR Kongos mineralrike østlige region, for å stabilisere det krigsherjede området slik at vestlige selskaper kan plyndre regionens mineraler. Oppdraget har endt i fiasko da forskjellige naboland støtter rivaliserende militsgrupper som opererer i landet.

I løpet av det siste året har amerikanske sikkerhetstoppsjefer etter tur besøkt Nairobi. Den siste var general Michael Langley, toppsjef for den amerikanske Afrika-kommandoen (AFRICOM), i januar. Besøket hans kom to uker etter at CIA-direktør William Burns møtte Ruto i State House, da Washington planla sine angrep på Jemen. Det etterfulgte besøket av USAs forsvarsminister Lloyd Austin i september 2023 for å signere en ny femårig forsvarssamarbeidsavtale mellom de to landene, med det uttalte formålet å støtte Kenyas evner for operative utplasseringer.

Ruto anser Kenyas stedfortredertjenester som en nødvendig demonstrasjon av regjeringens forpliktelse til USA og landets globale geostrategiske mål. Den understreker den kenyanske regjeringens støtte til de USA-ledede forsøkene på å motvirke Kinas økonomiske forrang på det afrikanske kontinentet. Ved å tjene som en stedfortrederstyrke for Washington håper den kenyanske styringsklassen å sikre seg økonomisk støtte. Men dens hovedmål er å sikre politisk og militær sikkerhetsstøtte fra imperilismen, for å stålsette seg i møte med tiltakende opposisjon fra arbeidere og bønder mot dens pålegging av klassekrigstiltak og IMF-innstramminger, inkludert brutale skatteøkninger, subsidiekutt på basismatvarer og privatiseringer.

Kenyansk politis blodige, repressive rolle

Planene om å utplassere kenyansk politi til Haiti er i seg selv en knusende avsløring av imperialistmaktenes påstander om å være bekymret for det haitiske folket. Det kenyanske politiet som er foraktet av massene, og fungerer som en statssanksjonert kriminell gjeng, med frihet til å kreve bestikkelser, falskt anklage og fengsle, er jevnlig involvert i utpressing og utenomrettslige drap. På daglig basis blir befolkningen melket for kontanter av politiet som krever «chai» (te), et kodeord for en bestikkelse.

Det kenyanske politiet har en lang historikk for vold. Etter Kenyas uavhengighet fra Storbritannia i 1963 «afrikaniserte» den nye styringsklassen politiet, men sørget for at det beholdt sin undertrykkende koloniale karakter for å undertrykke massene. Under regjeringen til den vestlig støttede diktatoren president Daniel Arap Moi (1978 til 2002), Rutos mentor, undertrykte politiet voldelig arbeideres og bønders streiker og protester, myrdet og torturerte venstreorienterte motstandere, arresterte opposisjonelle uten rettssak, og tvang fram forsvinninger.

Etter Moi fortsatte politivolden. I årene 2002 til 2007 ble Mungiki-gjengen, som bedrev beskyttelsesoperasjoner i slumområder, voldelig undertrykt av politistyrker. Anslagsvis 8 000, for det meste unge mennesker, ble drept i utenomrettslige politidrap. Brutaliteten var av en slik karakter at dekomponerende kropper av så mange som 500 ofre ble funnet i utkanten av Nairobi. John Michuki, daværende minister med ansvar for sikkerhet, uttalte bøllete at «om du ikke følger linja, vil [Nairobis politisjef] King’ori besørge deg ei kule.»

I volden i 2007 og 2008 etter valget ble politiet funnet å være medskyldig i massedrap, som krevde mer enn 1 200 menneskers liv og fordrevet 600 000 fra deres hjem, da politiet terroriserte befolkningen for å håndheve valgtyveriet av daværende presidentkandidat Mwai Kibaki. De fleste drapene fant sted i opposisjonenes høyborger der politiet skøyt og drepte hundrevis av demonstranter.

Ruto sendte i fjor ut politiet for å slå ned på antiinnstrammingsprotester som ble kalt av opposisjonen. Over 60 personer ble drept. Til dags dato er ingen politioffiser stilt til ansvar.

Dette er historikken til politiet som imperialistmaktene sender for angivelig å hjelpe det haitiske folket.

Samtidig med økende motstand i den kenyanske arbeiderklassen mot å sende politibøller for å undertrykke deres brødre og søstre i Haiti, forsøker det viktigste opposisjonspartiet, Azimio, å framstå som en opponent av Haiti-intervensjonen.

Azimios talsperson, Kalonzo Musyoka, sa på forrige mandag: «Vi vil holde denne regjeringen ansvarlig i tilfelle våre sønner dør i Haiti under den illegale utplasseringen. Vi opponerer fortsatt trekket som ble erklært illegalt av våre domstoler.»

Kalonzos bekymringer for politidødsfall er ikke overraskende gitt hans merittliste da han jobbet for Mois politistat. Under Mois styre var han utenriksminister (1993 til 1998), Deputy Speaker for Nasjonalforsamlingen (1988 til 1992) og nasjonal organisasjonssekretær for KANU, det eneste lovlige partiet under Moi, da arbeidere, studenter og venstreorienterte opponenter av regimet ble drept og torturert.

Hva angår Azimios multimillionærleder, Raila Odinga, er han en darling i Washington og London, etter å ha opprettholdt nære forbindelser med USA og andre imperialistmakter i flere tiår. Som Kenyas statsminister støttet han i 2011 Kenyas illegale invasjon av Somalia. Samme år grep han personlig inn for å støtte Frankrikes soldater i Elfenbenskysten som innsatte Alassane Ouattara som president, etter omstridte presidentvalg i november 2010.

Raila er en åpen forsvarer av å bruke Kenya til å tjene imperialismens interesser. I hans selvbiografi, The Flame of Freedom (2013), beskylder han Kibaki-regjeringen (2002 til 2013) for ikke å se det nødvendig «å utplassere våre militærstyrker for å sikre våre grenser mot utenlandsk inntrenging, og heller ikke engasjere seg i regional, bilateral eller internasjonal intervensjon og samarbeid for å bidra til å løse noen av problemene som plager Øst-Afrika.»

På samme måte kommer Kommunistpartiet i Kenya (CPK), hvis ledere i 2022 rømte fra partiet og støttet Ruto, med tomme appeller til det kenyanske regimet. Etter at Høyesterett erklærte utplasseringen av politiet til Haiti som konstitusjonsstridig la CPK ut en uttalelse som sa: «I lys av denne kjennelsen oppfordrer CPK-flertallet innstendig den kenyanske regjeringen til å respektere domstolens kjennelse, forlate enhver plan for konstitusjonsstridig utplassering av politioffiserer, og omdirigere innsatsen i retning av å møte de innenlandske utfordringene våre borgere står overfor.»

I opposisjon til stalinistenes patetiske og reaksjonære appeller til Ruto-regimet og det kenyanske borgerskapet om å stoppe utplasseringen til Haiti, insisterer World Socialist Web Site på at dette bare kan oppnås gjennom mobilisering av den internasjonale arbeiderklassen. Dette må knyttes til kampen for å smelte sammen kampen mot imperialistkrig med det tiltakende masseoppsvinget av arbeidere rundt om i verden mot kapitalistinnstramminger og angrep på deres sosiale og demokratiske rettigheter. Veien videre er å bygge en revolusjonær trotskistisk fortropp i arbeiderklassen, i opposisjon til borgerlig nasjonalisme og stalinisme, og slåss for å bringe arbeiderklassen til makten og bygge sosialisme.