Kenyas president William Ruto har druknet masseprotester mot innstramminger diktert av Det internasjonale pengefondet (IMF) og høye levekostnader i blod.

Påfølgende protester fra onsdag til fredag i forrige uke, kalt av opposisjonen Azimio La Umoja (Partiet ett Kenya), hovedopposisjonen ledet av milliardæren Raila Odinga, ble angrepet av politiet med skarp ammunisjon og tåregass på tvers av Nairobi og i andre større byer, deriblant havnebyen Mombasa og opposisjonens høyborg Kisumu ved Victoria-sjøen. Minst seks demonstranter ble i forrige uke drept, hundrevis ble skadet og rundt om i landet ble mer enn 300 arrestert.

Tidligere i måneden drepte politiet så mange som 23 personer under tilslag mot protestene, og skadet hundrevis flere, medregnet 53 barn som trengte sykehusbehandling etter at politiet kastet tåregass inn i deres klasserom.

Protester blir nå regelmessig forbudt, og politiet setter opp veiblokkeringer for å stoppe marsjerende demonstranter, og nekter å besørge detaljer om det stigende antallet døde, skadde og arresterte.

Ifølge organisasjonen Independent Medico Legal Unit (IMLU) var det på tvers av tolv protester kalt av Azimio, som de har overvåket siden begynnelsen av året, 68 skadde og 37 døde, på grunn av politiets anvendelse av skarp ammunisjon og av kvelninger forårsaket av tåregass. Amnesty International har dokumentert minst 30 dødsfall som følge av politiets aksjoner.

IMLU har advart om stigende antall tilfeller av «ikke-uniformerte politioffiserer» som anvender «kjøretøy enten med fortegnede nummerskilt, eller helt uten» som «pakker demonstranter inn i bilers bagasjerom, og sette fart til ukjente endemål».

Staten har også eskalert undertrykkingen av den parlamentariske opposisjonen. Babu Owino, et av opposisjonens parlamentsmedlemmer, ble i forrige uke arrestert for «å drive undergravende aktiviteter». Boligen til sønnen til tidligere president Uhuru Kenyatta, assosiert med Odinga, ble raidet i et søk etter våpen. Azimio-talsmann Kalonzo Musyoka er angivelig under husarrest da han hadde holdt møter bak lukkede dører med ei gruppe diplomater fra USA og EU-imperialistmakter.

De to partiene som utgjør Kenyas «offisielle» venstreside har også blitt brutalt målrettet. Harris Ochieng, et medlem av det maoistiske Kommunistpartiet i Kenya (CPK), ble tidligere denne måneden skutt og drept, og 37 av partimedlemmene ble varetektsfengslet i to døgn. Medlemmer av Kenyan Revolutionary Socialist League (RSL), en seksjon av International Socialist League (ISL), ble også arrestert under de pågående protestene.

Massevolden påminner styret under den vestligorienterte diktatoren Daniel Arap Moi som regjerte i årene fra 1978 til 2002, da tusenvis av studenter, arbeidere, bønder og venstreorienterte motstandere av regimet ble torturert, drept og fengslet.

Rutos brutalitet er et signal til internasjonal finanskapital om at han ikke vil trekke seg fra IMF-innstrammingspakka han innførte i forrige måned.

Ifølge rundspørringer motsetter 90 prosent av kenyanerne seg hans nylig innførte finansloven, Finace Bill 2023. Den inkluderer en heving av brutto omsetningsavgift fra én til tre prosent, dobler raten for merverdiavgiften på petroleumsprodukter fra 8 til 16 prosent, tredobler skatten på småbedrifters omsetning til 3 prosent, og hever inntektsskatten for høytlønnende fastansatte fra 30 til maksimalt 35 prosent. Finansloven inkluderer en boligavgift på 1,5 prosent på fast ansattes lønninger, angivelig for å finansiere boligbygging for mindre bemidlede.

Disse tiltakene blir pålagt arbeidere som allerede lider under kollapsen av den kenyanske shillingen, tap av arbeidsplasser og stadig mer prekære arbeidsvilkår, samtidig med en skyhøy inflasjon framprovosert av hedgefondspekulasjoner på råvareprisene, store globale selskapers profittutskvising og NATOs krig mot Russland i Ukraina.

En tredjedel av kenyanerne lider allerede av matusikkerhet og underernæring. Prisene på viktige matvarer har det siste året gått til værs, der basisvarer som mais, korn og mel har steget med opptil 30 prosent, ris og poteter med nesten 20 prosent, og sukker med 60 prosent.

Ambassadører fra USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Nederland, Canada, Australia og andre land, inkludert deres leiesoldater i Ukraina, kom med en kynisk fellesuttalelse der de erklærte seg «triste over tapet av menneskeliv og bekymret over de høye nivåer av vold under de nylige demonstrasjonene, inkludert bruken av skarp ammunisjon og ødeleggelsen av eiendom».

Uttalelsen la til: «Vi erkjenner de daglige vanskeligheter mange kenyanere står overfor, og oppfordrer alle parter til å legge fram deres bekymringer gjennom en meningsfull dialog og til å løse deres uoverenskomster på fredelig vis, for å bygge nasjonen sammen og sikre at det ikke kommer til ytterligere tap av liv.»

Om imperialistmaktene lar krokodilletårene trille over volden i Kenyas storbyers gater, er det bare fordi de er bekymret for at styringsklassen mister kontroll over situasjonen. De samme landene fører en de facto krig mot Russland i Ukraina som har forverret de høye levekostnadene over hele verden, og spesielt på det afrikanske kontinentet. Med deres systematiske militære omringing av Russland provoserte NATO bevisst fram Putin-regimets reaksjonære intervensjon. Siden den gang har alliansen fortsatt å besørge konflikten næring, og har levert den ukrainske hæren våpen for milliarder av dollar.

Tyskland og Japan [engelske tekster] har de siste månedene hatt embetsrepresentanter på rundturer i Afrika, og Washington, som åpenbart bekymrer seg for sine militærbaser i Kenya, synes hver måned å sende en høytstående representant for Biden-administrasjonen, og alle er de innom Nairobi for å understøtte Ruto på deres jakt etter afrikansk energi og råvarer, lukrative salgsmarkeder og billig arbeidskraft. Alle forfølger de aggressivt deres mål om å øke deres politiske, økonomiske og militære innflytelse på det ressursrike kontinentet.

Azimios formål med å kalle protester er å begrense og kontrollere den voksende opposisjonen. Odinga har kalt dem under tiltakende press nedenfra og for deretter å forsøke avbryte dem etter bakromsforhandlinger med Ruto og imperialistmaktene. Det er nå en fornemmelse av at han er i ferd med å miste grepet, der polititiets tidligere talsperson Charles Owino uttalte: «Dersom man påkaller innbyggerne til å gå ut og demonstrere, da må man være i stand til å kontrollere dem. Om Raila [Odinga] ikke kan kontrollere hans støttebase, da vil anarki og vold bryte ut [i landet]».

Odinga, med ei estimert nettoformue på $ 3,3 milliarder, har nektet å presentere noen konkrete krav annet enn å begynne å samle inn underskrifter på gatene, for å gi uttrykk for motstand mot den innførte finansloven, og til å komme med vage oppfordringer til Ruto om å gjeninnføre subsidier på matvarer og drivstoff. Han har helt latterlig oppfordret kenyanere til å gå til fots til arbeidet for å «benekte Ruto drivstoffskatten».

Han vet meget vel at mer seriøse tiltak griper inn i interessene til de velstående befolkningsjiktene han representerer, og ville forarge hans imperialistsupportere, ikke minst IMF, som han ikke nevner i hans taler. Odinga er del av de 0,1 prosentene av den kenyanske befolkningen (8 300 personer) som ifølge Oxfam besitter mer formue enn de nederste 99,9 prosentene (mer enn 48 millioner). Ikke overraskende støttet 28 av hans partis parlamentsmedlemmer finansloven helt åpent.

Kenyanske arbeideres allierte er ikke Raila, Kenyas Høyesterett som midlertidig har suspendert finansloven, eller imperialistregjeringene. Det må bygges et nytt sosialistisk lederskap.

Partier som CPK og Revolutionary Socialist League er ikke sosialistpartier, men derimot representanter for middelklassen, som motsetter seg en sosialistisk revolusjon. CPK, der lederne i fjor forlot partiet for å støtte Ruto, kommer nå, i likhet med Odinga, med tomme appeller til Ruto. Deres hoveduttalelse om finansloven argumenterer for at han «må lytte til folkets stemme og følgelig endre Finance Bill 2023. Unnlatelse av det vil bare forsterke fattigdommen og ulikheten som allerede eksisterer i vårt samfunn.»

RSL, som støtter [engelsk tekst] USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina, under banneret av en kamp mot «russisk imperialisme» til forsvar for «demokratiet», angrep lovforslaget om finanstiltakene fra et nasjonalistisk perspektiv. Partiet sa lovforslaget er «kontraproduktivt når det gjelder nasjonal utvikling», og derfor promoterer illusjoner i den kenyanske kapitaliststaten.

Det framvoksende kompradorborgerskapet i landet jobbet i 1963 sammen med britisk imperialisme for å skape en ny kapitaliststat basert på grensene trukket opp av imperialistmaktene på slutten av 1800-tallet. Kenyas første president Jomo Kenyatta lovet «et land der enhver borger kan utvikle sine talenter til det fulle, kun begrenset av det større målet vi har om å bygge et rettferdig samfunn. Det vil ikke være privilegier for noen minoritet. På samme måte skal vi se til at ingen medlemmer av noen enkelt gruppe blir diskriminert eller undertrykt av flertallet.»

60-år-seinere ser de breie massene på dette som et bedrageri. En hel generasjon født 20 år etter slutten av Mois styre kjenner ikke noe annet liv enn den kapitalistiske gangsterpolitikken ført av alle av Mois etterfølgere og undersåtter – Mwai Kibaki, Uhuru Kenyatta, Odinga og Ruto.

Kenyas uavhengighets fallitt, som i andre tidligere koloniland, viser at opprettelsen av nominelt uavhengige borgerlige stater ikke kan oppfylle arbeiderklassens og de fattige massene på landsbygdas mest grunnleggende demokratiske og sosiale behov og forhåpninger. Den kenyanske arbeiderklassen, studentene og ungdommene må nå orientere seg til byggingen av en seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), for å lede kampen for sosialisme i Kenya og på hele det afrikanske kontinentet, som en essensiell komponent i den sosialistiske verdensrevolusjonen.