Etter at den russiske opposisjonelle Alexei Navalnyj døde sist fredag, har USA og landets allierte, med hjelp fra vestlige medier, lansert en kampanje for å promotere hans kone, Yulya, som den neste lederen av Russlands «demokratiske» opposisjon til Putin-regjeringen. På en måte høvelig en aristokrat har «den russiske opposisjonens førstedame» blitt salvet til ektemannens naturlige «arving» og blir ønsket velkommen på statens høyeste nivåer.
Navalnaya og hennes datter møtte torsdag den amerikanske presidenten Joe Biden i San Francisco. Det hvite hus, som la ut bilder på sosiale medier av de to som omfavner hverandre, applauderte «Yulia og Dasha» og kampen «for demokrati og menneskerettigheter».
Hele uka har alle store pressekanaler på begge sider av Atlanterhavet – New York Times, Washington Post, Wall Street Journal, MSNBC, CNN, BBC, Guardian, Deutsche Welle, Le Monde, El Pais, La Repubblica og så videre – ført banneroverskrifter om Navalnaya. Tirsdag var hun toppsaken i Times, og satte rapporter om alle viktige utviklingstrekk rundt om i verden i skyggen, spesielt Israels slakting av palestinerne i Gaza, utleveringsrettssaken mot Julian Assange og fiaskoen av USA-NATO-krigen i Ukraina.
Innen timer etter nyheten om ektemannens død sto Navalnaya på scenen på Sikkerhetskonferansen i München, hvor hun tidligere hadde vært planlagt å tale. Tilsynelatende upåvirket av sorg eller sågar det faktum, som hun erkjente i hennes bemerkninger, at Navalnyjs død enda ikke var bekreftet, fordømte den høyreorienterte opposisjonelles kone Putin og oppfordret til ødeleggelsen av hans regjering – det vil si «å beseire denne ondskapen, beseire det forferdelige regimet som nå er i Russland.»
Navalnaya møtte tre dager seinere Den europeiske unionens utenriksråd. Midt i alt dette fant hun tid til å forberede en videouttalelse, som har blitt spredd over hele verdenspressen, som erklærer Putin som hennes ektemanns morder.
Påstanden at den russiske presidenten er personlig ansvarlig for opposisjonistens død blir grepet til av USA og NATO for å gjøre deres antirussiske krigskampanje stadig dypere, som er i krise på grunn av mange måneder med tilbakeslag på slagmarka i Ukraina og dyp splittelse innen den amerikanske styringsklassen. Selv om årsaken til Navalnyjs død enda ikke er rapportert avduket USAs president Joe Biden tirsdag ei rekke nye sanksjoner mot Russland. De handler om å holde Putin «ansvarlig», erklærte han.
Tilbedelsen av Navalnaya har ingenting å gjøre med hennes betydning som politisk individ, langt mindre hennes demokratiske legitimasjon, som hun, i likhet med hennes avdøde ektefelle, ikke har noe av. Snarere er det del av bestrebelsen for å finne en tiltalende erstatning for Alexei Navalnyj, en uten en problematisk fortid, en politisk ingen som imperialistene kan gjøre til deres politiske noen.
Navalnaya, som er datter av Moskva-middelklassebeboere, har en grad i økonomi og jobbet kort i hennes ektemanns foreldres næringsvirksomhet i møbelbransjen. Hun har ikke vært sysselsatt utenfor hjemmet siden 2007 og viser til at hennes primære virke de 20 siste årene har vært å ivareta barn og hjem.
Gjennom hele ekteskapet holdt hun seg utenfor rampelyset, og motsto appeller om å stille til valg i hennes ektemanns sted da han ble arrestert, og kom aldri med noen politiske uttalelser bortsett fra det som var relatert ektemannens forfølgelse og påståtte forgiftning. Hennes offentlige persona har i vesentlig grad bestått av å opprettholde et strengt uttrykk foran kameraer og utstede erklæringer om hennes hat til Putin og kjærlighet til hennes mann, så vel som på et tidspunkt å gjøre modell-foto-shoots med hennes barn for high-end-fashion.
Bortsett fra at hun, sammen med hennes mann, på midten av 2000-tallet var medlem av det høyreorienterte partiet Yabloko, har hun ingen personlig politisk historie. Det eneste som er åpenbart er at i den grad hun har egne politiske tanker støtter hun fullt ut hennes avdøde ektemanns pro-kapitalistiske, høyreorienterte, nasjonalistiske standpunkter. Kanskje er hun er enda mer ublu. Navalnyj sa i et 2020-intervju til den russiske YouTuberen Yuri Dud, at til sammenligning med hans kone «er jeg veldig moderat».
Dette gjør henne særdeles verdifull for imperialistmaktene. Selv før hans død synes Navalnyj å ha utlevd hans nytteverdi for vestlig imperialisme. Hans fengsling av Putin-regjeringen og nedleggelsen av hans Antikorrupsjon Stiftelse begrenset hans innflytelse. Mannens innlegg på sosialmedia fra fengselet, kommunisert til verden via hans advokater, fikk ikke mye gjennomslag. Han konfronterte en mange-år-lang fengselsstraff.
Forøvrig skapte det å selge Navalnyj som en forfekter av demokrati alltid visse vanskeligheter på grunn av hans heftige antiimmigrantposisjoner og åpne støtte til politiske allianser med det ytre høyre. Navalnyj la på midten av 2000-tallet ut en serie rabiate, nasjonalistiske YouTube-videoer. Én oppfordret til at immigranter måtte knuses som «kakerlakker». En annen erklærte nødvendigheten av «fast og bestemt å deportere» immigranter, og forsvarte «retten til å være russere i Russland». Han spilte også gjentatte ganger en sentral rolle i landets årlige Russland-marsj, en samling av nasjonalister, høyreekstremister og nyfascistelementer.
Navalnyj hadde alltid nektet å gi avkall på disse posisjonene eller aktivitetene. Amnesty International strippet ham en kort tid for hans status som «samvittighetsfange» på grunn av hans synspunkter. I 2022-dokumentaren laget om ham, som Hollywood overøste med priser, ble opposisjonsisten igjen avhørt om disse sakene. Som svar insisterte han på at allianser med det ytre høyre var riktige, nødvendige og ikke noe han skammet seg over.
Imperialistmaktene ble tiltrukket av Navalnyj ikke til tross for, men på grunn av disse posisjonene. De forsto han var et individ som ikke var beheftet med prinsipper av noe slag, en som kunne anvendes som frontmann på samme måte som Volodymyr Zelenskyj har vært i Ukraina.
Nå er tiden inne for å gå videre. Hans enke, Navalnaya, kommer med visse markedsføringsfordeler. Med svært liten politisk historie er det ingen grunn til å bortforklare en problematisk fortid. Forskjellige detaljer om hennes biografi er ikke engang offentlig tilgjengelig, som nøyaktig hvor hun arbeidet i løpet av hennes praksisopphold etter universitetsstudiene.
Washington Post’s «Hva å vite om Yulya Navalnaya» rapporterer fem «grunnleggende ting» – hvor hun ble født, hvor hun fikk hennes universitetsgrad, hvor hun og hennes mann møttes og bodde, og det faktum at hennes hovedoppgave de mer enn siste 20 årene har vært å passe hennes barn. Den eneste referansen til noe politisk i hennes fortid er hennes medlemskap i partiet Yabloko, som avisa feilaktig beskriver som et «sentrum-venstre, progressivt-sinnet politisk parti».
Kort sagt, Navalnaya er en enda tommere politisk beholder enn hva ektemannen var. Som kvinne kommer hun med den ekstra fordelen av å tilfredsstille behovene til den kjønnsbesatte øvre middelklassen. Og som denne ukas hendelser har gjort klart er hun ivrig etter å bli USAs og NATOs føyelige redskap.
Mens de borgerlige media promoterer Navalnaya flyter pseudo-venstresiden over av deres egen beundring for hennes ektefelle og bestreber seg for å forvandle ham til en slags venstreorientert. Det skal legge grunnlaget for deres egen deltakelse i kampanjen til støtte for hans kone.
Jacobin publiserte tirsdag en kommentar om Navalnyj av Ilya Budraitskis, et mangeårig medlem av Den russiske sosialistbevegelsen (RSM). Nå en gjesteforsker ved University of California-Berkeley, er han en politisk aktør med bånd til elitesjikt innen akademia, DSA og staten. Han støtter og forsvarer USAs operasjoner i Ukraina og foretar taleturnéer for menneskerettighetsimperialisme, der han argumenterer for at USA, NATO og fascistene i Kiev fører en progressiv frigjøringskrig. I anledning Navalnyjs død publiserte RSM en smiskende uttalelse som hyllet mannen som en politisk martyr og populist som, til tross for hans «høyreorienterte legitimasjon», «tenderte til å problematisere oligarkisk kapitalisme».
Budraitskis’ artikkel i Jacobin denne uka, med tittelen «Alexei Navalnyj lærte Russlands opposisjon hvordan å mobilisere», fortsetter i denne ånd. Den portretterer opposisjonisten i glødende termer, insisterer at hans antiimmigrantposisjoner var en flørt og erklærer tårevått at det er «vanskelig å forsone seg med tanken på Navalnyjs død».
Budraitskis lenker til en forvirrende uttalelse skrevet av Navalnyj i august i fjor, og argumenterer for at Navalnyj kom til å forstå at putinismens kilde ligger på 1990-tallet og markedsreformene i den perioden. Det «sosiale raseriet» som Navalnyj kanaliserte var «klasseraseri», sier Budraitskis, og «spørsmålet om sosial rettferdighet begynte å innta en nøkkelplass i Navalnyjs retorikk». Han peker på Navalnyjs forsøk på å rette stemmer til Det russiske kommunistpartiet, en skamløs feirer av Stalin og den ortodokse kirka, som en indikasjon på hans progressive karakter.
Navalnyjs politiske program var verken progressivt eller forankret i noen form for massebevegelse. Han, som mange opposisjonelle av «antikorrupsjon»-typen, forsøkte å utnytte sosial misnøye over den forvridde karakteren av landets politiske og økonomiske system. Han hevdet at på grunnlag av å renske landet for byråkratene ville sosiale forbedringer bli realisert.
Hans løfter om å forbedre helsevesenet og utdanningen og hevingen av minstelønna var kapitalistpolitikerens tynne forkledning. Hans sentrale krav var for ytterligere privatisering av økonomien, nedskjæring av næringslivsskatter, overføring av landets pensjonsfond til aksjemarkedet, og delegeringen av betydelig økonomisk makt til regionene bort fra den føderale regjeringen, med kumulative konsekvenser som ville bli betydelig økt sosial og regional ulikhet.
Disse politiske orienteringene hadde til hensikt å feie ut ett sjikt av oligarker og installere et annet – de i omløp rundt Navalnyj, de mest villige til å orientere Russland inn bak amerikansk og europeisk imperialisme. Ingenting av dette kunne oppnås på et demokratisk grunnlag.