Tusenvis av demonstranter marsjerte onsdag til Downing Street fra Royal Courts of Justice, til støtte for den fengslede WikiLeaks-journalisten og utgiveren Julian Assange.
Marsjen gjennom London sentrum til den offisielle residensen til statsminister Rishi Sunak fant sted på slutten av en to-dager-lang høring der Assanges advokater søkte tillatelse fra High Court om å kunne anke hans utlevering til USA. Dommerne har reservert deres avgjørelse.
Assange står overfor 17 falske tiltalepunkter under den amerikanske spionasjeloven, med en mulig fengselsstraff på 175 år, som gjengjeldelse for hans modige journalistikk som avslører amerikanske krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan og menneskerettighetsbrudd over hele verden.
Bak et ledende banner holdt av Assanges kone Stella, hans far John Shipton, hans bror Gabriel og WikiLeaks-kolleger og supportere, deriblant sjefredaktør Kristinn Hrafnsson, ankom de marsjerende Downing Street like før kl. 17:30.
Tidligere samme dag talte Assanges familie, kolleger og støttespillere til demonstranter under rettsforhandlingens lunsjpause, der de talte fra en plattform som ble reist rett overfor rettsbygningen.
Gabriel Shipton, Assanges bror, sa argumentene den morgenen fra amerikanske påtalemyndigheter utgjorde en erklæring om at «dag var natt, og natt var dag. At Chelsea Manning ikke var en varsler, og at Julian ikke er journalist.»
Deres sak hadde effektivt sett hevdet at «journalistikk er en trussel mot demokratiet, og varsling er en trussel mot demokratiet, og vår rett til å vite er en trussel mot demokratiet. Skam på dem, løslat Julian Assange!»
Det australske uavhengige parlamentsmedlemmet Andrew Wilkie talte til stevnet. Han framsatte et tverrpolitisk forslag som i forrige ble vedtatt av det australske parlamentet, der han oppfordret til å hente Assange hjem.
Med henvisning til Collateral Murder-videoen som avslører et amerikansk Apache-helikopters nedskyting av irakiske sivile og Reuters-journalister, sa Wilkie: «Mannen som fortalte sannheten, som leverte harde bevis for amerikanske krigsforbrytelser, han er den som står foran en domstol.» Wilkies konklusjon, som skjermet den amerikanske regjeringen, var: «Det burde vært pilotene i det helikopteret» som ble siktet.
Han konkluderte: «Uansett hva man synes om Julian, denne saken må bringes til en slutt, utleveringen må henlegges, anklagene må henlegges. Han må bli fås ut av Belmarsh, han må få lov til å bli gjenforent med familien sin. Fordi Julian Assange er helten her, ikke skurken.»
Hrafnsson sa at justisdepartementets advokater hadde tillagt «absolutt ingenting nytt» til deres gjennomskuelige juridiske argumenter fra det siste tiåret, og sammenlignet deres presentasjon i retten med «en lunsj med restene fra et koldtbord fra forrige måned».
Den amerikanske regjeringens anklager mot Assange var «alle blitt tilbakevist, ikke bare i rettslokalene, men med nye bevis som ble totalt sett bort fra». Han oppfordret supporterne til å gripe tak det han beskrev som et «glimt av håp» under høringen, og antydet at High Court-dommerne under offentlig press ble tvunget til å vurdere argumentene fra Assanges advokater.
Craig Murray, den tidligere britiske diplomaten og menneskerettighetsaktivisten som har rapportert mye om Assanges sak, var mer eksplisitt i å promotere håp i High Court. Han fortalte demonstrantene ved Downing Street at for første gang på fem år, «så jeg dommere som faktisk lyttet intelligent, og tok hensyn til hva forsvaret sa. Og det har vi gjort. Det har vi gjort fordi de ikke lenger kan ignorere oss. De kan ikke lenger håne oss.»
Murrays bemerkninger illustrerer den selvtilfredse klasseorienteringen til den offisielle kampanjen for å frigjøre Assange, basert på appeller til og tillit til såkalte «opplyste» deler av staten. Et slikt perspektiv kan appellere til aldrende corbynister og stalinister, men det er ikke i stand til å vekke folkelig masseindignasjon og opposisjon i arbeiderklassen og blant unge mennesker mot krig, innstramminger og utslettingen av demokratiske rettigheter.
Den britiske staten har vist sin hensynsløse besluttsomhet for å knuse Assanges demokratiske og juridiske rettigheter. De høyeste nivåene i rettsvesenet har gummistemplet tiltak innrettet på å ødelegge Assange fysisk og mentalt, holde ham fanget mens de forbereder seg på å overlevere ham i klørne på statsbyråer, inkludert CIA, som har blitt avslørt for å planlegge å myrde ham.
Gjennom de to dagene med høringer ved Royal Courts of Justice, framkalte protesten for Assange hjertelig støtte fra forbipasserende bussjåfører i London, kurerer, lastebilsjåfører og andre byarbeidere. Potensialet eksisterer nå for en massebevegelse i arbeiderklassen til å vinne Assanges frihet, et faktum som understrekes av en stadig dypere global motstand mot genocidet i Gaza.
Som Stella Assange sa til stevnet overfor rettsbygningen: «Hvor patetisk den britiske saken er. De må basere seg på løgner. Fjorten år seinere, og alt de kan gjøre er å gjenta løgnene fra den aller første diskusjonen fra Pentagon-pressekonferansen.»
«Det de prøver å argumentere for er at statshemmeligheter trumfer avslørende statsforbrytelser... I den rettssalen må de gjøre deres posisjon stadig klarere. De må innrømme at det de gjør er å kriminalisere journalistikk, kriminalisere sannheten.»
«De er løgnere, de er kriminelle, og de forfølger en journalist som avslørte dem. Julian er en sannhetsforteller, han er en politisk fange, og verden ser på disse domstolene og hvordan de håndterer denne saken.»