Forsvarsminister Boris Pistorius (sosialdemokrat, SPD) uttalte i slutten av januar i flere intervjuer at Tyskland må forberede seg på en direkte militær konfrontasjon med Russland. Nå har den høyest rangerte tyske militærrepresentanten, generalinspektør Carsten Breuer, klartgjort disse uttalelsene i et detaljert intervju.

«Om jeg følger analytikerne og ser på det militære trusselpotensialet Russland utgjør, betyr det at vi har fem til åtte års tid for å forberede oss,» sa han til Welt am Sonntag. «Det betyr ikke at det blir krig. Men det er mulig. Og fordi jeg er en militær mann, sier jeg: Om fem år må vi være beredt for krig.»

Med «beredt for krig» mener Breuer ikke bare en massiv opprusting av militæret, men også en omfattende militarisering av samfunnet. Spurt om hva «forskjellen er fra forsvarsevne», svarte han: «Det er langt mer ved krigsevne. I tillegg til personell og materiell beredskap handler det også om den nødvendige mentalitetsendringen vi må gjennom. Vi trenger et endret tankesett, både i samfunnet og framfor alt i Bundeswehr [de væpnede styrker].»

Spurt om innføring av verneplikt svarte Breuer at han streber etter en løsning «som møter militære behov. Og for meg, dette militære behovet er først og fremst å sikre at de væpnede styrkene er i stand til å vokse for at vi kan holde stand i en krig.»

Breuer er en høyst politisk general med tette tilknytninger til regjeringsapparatet. Han har hatt kommandoer i ulike militære enheter, i Kosovo og Afghanistan og har arbeidet i NATO- hovedkvarteret og flere ganger i det føderale forsvarsdepartementet.

Daværende forsvarsminister Ursula von der Leyen (kristelig-demokrat, CDU) utnevnte ham i 2015 til å lede utarbeidingen av «Styringsdokument 2016», som fungerer som en veiledning for sikkerhetspolitiske beslutninger. Styringsdokumentet fokuserte på utplasseringen mot Russland i Øst-Europa, utplasseringen av Bundeswehr innen Tyskland og massiv opprusting. Kansler Angela Merkel (CDU) utnevnte i 2021 Breuer til sjef for koronakrisenstaben i det føderale kanselliet. Han har siden mars 2023 vært generalinspektør for Bundeswehr.

Breuers oppfordring til krig er ledsaget av et krigshysteri underbygget av alle partiene i Forbundsdagen (det føderale parlamentet), media, ulike tankesmier og fagforeningene. Kravene spenner fra ytterligere økning av forsvarsbudsjettet til gjeninnføring av obligatorisk militærtjeneste og opprettelsen av en tysk eller europeisk atomvåpenstyrke.

Kansler Olaf Scholz (SPD) deltok mandag, foran fjernsynskameraer, i første spadestikk-seremonien for en utvidelse av Rheinmetalls ammunisjonsfabrikk i Unterlüss i Niedersachsen. Armin Pappberger, sjef for Tysklands nest-største våpenprodusent, skrøyt av at Rheinmetall i 2025 ville produsere opptil 700 000 artillerigranater per år, «en tilstrekkelig mengde til å forsyne Europa». Selskapet hans planlegger å øke salgene til € 10 milliarder i år, € 15 milliarder om to år og over € 20 milliarder om syv til åtte år. Tyskland ville da stå for 40 prosent av den globale omsetningen, i stedet for 20.

Media har ivrig grepet tak i de amerikanske republikanernes blokkering av midler til Ukraina-krigen og presidentkandidat Donald Trumps nedsettende uttalelser om NATO, for å oppfordre til europeiske atomvåpen.

Redaktøren av Frankfurter Allgemeine Zeitung, Berthold Kohler, publiserte mandag et angrep på den tyske regjeringen fra høyre. «Det ser ut til at den føderale koalisjonsregjeringen ikke engang ønsker å begynne å tenke på en alternativ nukleær avskrekking fordi den frykter at det siste tabuet i tysk sikkerhetspolitikk til slutt måtte droppes: Å gi avkall på å ha egne atomvåpen.»

For fagforeningen IG Metall, som for lenge siden på sine kongresser vedtok resolusjoner mot krig og bevæpning, går ikke dette langt nok. Fagforeningen publiserte fredag, sammen med den tyske sikkerhets- og forsvarsindustriens føderale forening (BDSV) og SPDs økonomiske forum, et felles brev til forsvarsminister Pistorius og økonomiminister Habeck (liberal-demokratene, FDP) der de oppfordrer til et industripolitisk konsept for å styrke den tyske våpenindustrien.

Fellesdokumentet oppfordrer til at Tysklands egne forsvarsevner innen dimensjonene land, luft og hav videreutvikles og om nødvendig nye etableres, for å sikre forsvarsindustriens ytelse og øke dens utviklings- og produksjonsevner. Produksjonskapasiteten og de teknologiske evnene til Tyskland og forsvarsselskapene som opererer her må promoteres. Dette er nødvendig for å styrke Tyskland, landets industri og arbeidsplasser, så vel som Bundeswehrs evner og suverenitet, hevder avisa.

Dette bekrefter det som allerede var tydelig i den første verdenskrigen: De sjåvinistiske fagforeningsbyråkratene blir i krigstid de verste krigshisserne, som ikke viker unna for noen opprørende handling.

Krigshysteriet i styringskretser må tas på alvor. De er i stand til og villige til å lede Tyskland inn i en tredje krig mot Russland etter de to verdenskrigene, selv om det betyr å risikere den nukleære ødeleggelsen av store deler av Europa.

Påstanden at de kun er opptatt av forsvar og avskrekking er ei blank løgn designet for å dekke over deres krigsorienterte intensjoner. Putin-regimet, som representerer interessene til de russiske oligarkene som plyndret Sovjetunionens sosiale eiendom, er politisk reaksjonært. Men det forfølger ikke imperialistiske erobringsplaner. Tvert imot, det har alltid forsøkt å komme overens med vestmaktene. Putin ble derfor entusiastisk feiret i den tyske forbundsdagen i 2001, der han holdt en tale på tysk.

Men imperialistmaktene var ikke tilfreds med å komme til en ordning. De ville ha alt og underlegge den tidligere Sovjetunionen fullstendig deres økonomiske kontroll. Putin-regimet aksepterte det faktum at i motsetning til opprinnelige avtaler tok NATO inn hele Øst-Europa – inkludert de tidligere baltiske sovjetrepublikkene. Men da NATO strakte sine armer inn i Ukraina og Georgia og foretok voldelige aksjoner i Irak, Libya og Syria mot regimer Russland hadde nære økonomiske og politiske tilknytninger til, fikk nasjonalistiske krefter overtaket i Moskva.

Kuppet i februar 2014, der USA, Tyskland, Frankrike og Polen ved hjelp av fasciststyrker hjalp et vestligorientert regime å komme til makten i Kiev, var dråpen som fikk det til å renne over. Russland responderte med å overta den overveiende russisk-befolkede Krim-halvøya, landets viktigste tilgang til Svartehavet. NATO brukte Minsk-avtalen formidlet av Tyskland og Frankrike til å kjøpe tid og bevæpne Ukraina, mens fascistmilitser som Azov-bataljonen holdt konflikten i Øst-Ukraina ved kokepunktet.

Russlands militære angrep på Ukraina var i siste instans et reaksjonært og desperat forsøk på å legge press på NATO. En forhandlingsløsning ville vært mulig dersom NATO hadde avstått fra ytterligere ekspansjon, hvilket Moskva oppfattet som en eksistensiell trussel. Selv høytstående eksperter anerkjenner dette.

Harald Kujat, generalinspektør for de tyske væpnede styrker fra 2000 til 2002 og leder av NATOs militærkomité fra 2002 til 2005, sa nylig i et intervju at han «antar at angrepet på Ukraina ikke er del av en imperial plan for å gjenerobre tidligere sovjetisk innflytelsessfære eller, utover det, hele Europa. Moskva er tydeligvis mer opptatt av å forhindre NATOs utvidelse, gjennom Ukrainas medlemskap, helt opp til den russiske grensa.»

Den tyske regjeringen og NATO ønsker imidlertid ikke en forhandlingsløsning, men krig inntil Russland er beseiret. Ukraina tjener dem som et middel til et mål. De finansierer ikke bare den ukrainske hæren, men også det ukrainske statsbudsjettet. Med € 30 milliarder til dags dato er Tyskland den nest største giveren etter USA. Selv om så langt opptil en halv million soldater har blitt drept eller alvorlig skadet på begge sider, fortsetter den tyske regjeringen kategorisk å utelukke enhver forhandlingsløsning.

Samtidig har NATO-maktene åpnet en andre front i Midtøsten, der den tyske regjeringen ubetinget støtter det israelske genocidet mot palestinerne i Gaza. Opposisjonsleder Friedrich Merz (CDU) har til og med reist til Israel spesifikt for å støtte Netanyahu-regimet i dets angrep på Rafah, der over en million flyktninger er prisgitt regimets nåde.

Årsaken til denne galskapen er kapitalistsystemets håpløse krise. Som i den første og den andre verdenskrigen responderer imperialistmaktene med å slåss for å omfordele verden på nytt og undertrykke arbeiderklassen hjemme. Tyskland, som i begge verdenskrigene okkuperte Ukraina, følger sin tradisjonelle ekspansjonistiske kurs.

Det er bare én måte å stoppe krigsfaren: Mobiliseringen og foreningen av den internasjonale arbeiderklassen på grunnlag av et sosialistisk program. Kampen mot krig må forenes med motstanden mot utbytting og sosial ulikhet, og rettes mot kapitalistsystemet. Det er dette Sozialistische Gleichheitspartei (Socialist Equality Party) og Den fjerde internasjonale står for.