Israel Defense Forces (IDF) myrdet søndag to Al Jazeera-reportere, Hamza al-Dahdouh og Mustafa Thuraya, i et målrettet luftangrep på kjøretøyet deres mens de var på vei tilbake fra et rapporteringsoppdrag.

Hamza var den eldste sønnen til Wael al-Dahdouh, Gaza-byråsjef for Al Jazeera, som i oktober opplevde hans kone, to andre barn og spedbarnsbarnebarn bli myrdet i et IDF-luftangrep mot deres hjem. I desember skadet et annet målrettet droneangrep Wael og drepte hans kameraoperatør, nært den sørlige Gaza-byen Khan Younis.

Den systematiske og bevisste massakren av al-Dahdouhs familie og de gjentatte forsøkene på å drepe ham er del av en bevisst israelsk politikk for å myrde journalister. Per søndag var antallet journalister drept av Israel de tre siste månedene på 109, et tall som steg til 111 innen mandag med drapet på ytterligere to journalister, Abdullah Breis og Mohammad Abu Dayer.

Israels mål er å forhindre at verden får vite om forbrytelsene landet påfører det palestinske folket hver eneste dag ved systematisk å myrde og intimidere pressen. Journalister som opererer i Gaza har omfattende dokumentert Israels genocidkampanje som har drept over 30 000 mennesker på bare tre måneder, har fordrevet 90 prosent av Gazas befolkning og ødelagt 70 prosent av den sivile infrastrukturen.

Israel opererer som et kriminelt regime, som fungerer utenfor folkeretten som en slags Murder Incorporated. Landets blodige forbrytelser er muliggjort av våpnene, finansieringen og den politiske støtten besørget av USA og andre imperialistmakter.

Drapene av journalister er ledsaget av bevisste drap på kritikere av genocidet, deriblant helt prominent Refaat al-Ar’eer, en palestinsk forfatter, poet, professor og aktivist, som 7. desember ble drept i en målrettet bombing av det israelske militæret, etter uker med dødstrusler.

Så frekk er Israels politikk med å myrde journalister at etter drapet på al-Dahdouh og Thuraya ga IDF ut en uttalelse som omtalte dem som «mistenkte» og sa deres bil ble målrettet fordi fotojournalisten Hazem Rajab var en «terroristoperatør».

På dagen for Hamzas drap ble USAs utenriksminister Antony Blinken spurt hvorvidt Biden-administrasjonen fordømmer Israels politikk med bevisst målretting av journalister.

Blinken nektet å fordømme politikken, og hevdet i stedet han «beklaget» drapet. Blinken erklærte: «Jeg er dypt, dypt lei meg for det nesten ufattelige tapet deres kollega Wael al-Dahdouh led. Jeg er selv forelder. Jeg kan ikke begynne å forestille meg redselen han har opplevd, ikke én, men to ganger. Dette er en ufattelig tragedie.»

Nei, mordet av Hamza og de andre medlemmene av Wael al-Dahdouhs familie er ikke bare en enorm personlig «tragedie», det er utfallet av et kaldblodig kriminelt slakt som Blinken og Biden-administrasjonen bærer det fulle ansvaret for. Biden-administrasjonen har offentlig hevdet det ikke er noen «røde linjer» for forbrytelsene Israel vil bli tillatt å begå. USA, som faktisk i omfattende grad har koordinert luftangrepsmål med Israel, har med stor sannsynlig samarbeidet direkte med Israel i utvelgelsen av hvilke journalister som skal bli myrdet.

Axios rapporterte 25. oktober at Blinken ba Qatars statsminister om å «skru ned volumet på Al Jazeeras dekning fordi den er full av antiisraelsk hets».

Israel responderte på disse kommentarene ved systematisk å myrde Al Jazeera-korrespondenter og deres familier i Gaza. Bare tre dager etter at Axios rapporterte om Blinkens uttalelse, den 28. oktober, gjennomførte Israel angrepet på al-Dahdouhs hjem som drepte hans kone, to barn og spedbarnsbarnebarn.

Spørsmålet oppstår umiddelbart: Hvor fører Washingtons samarbeid med Israels drap på journalister? Dersom USA erklærer det er «ingen røde linjer» for Israels forbrytelser, vil USA tillate det israelske regimet å drepe sine politiske motstandere og kritiske journalister på sitt eget territorium? Og dersom USA støtter disse handlingene fra Israel, hva er det som hindrer den amerikanske regjeringen og militæret fra å målrette deres egne politiske motstandere?

Gjennom de siste 50 årene har staten Israels handlinger skapt en presedens for USAs politikk. Det mest betydningsfulle eksemplet er doktrinen om «målrettede drap» eller statsorganiserte attentater.

Israel ble i november 2000 den første staten i verden som åpent erkjente en politikk med målrettede drap. Innen to år var politikken adoptert av USA, som i Jemen i 2002 gjennomførte sitt første kjente droneangrep utenfor en krigssone. Innen 10 år hadde USA brukt doktrinen «målrettede drap» for å drepe en av sine egne borgere.

Med andre ord, det Israel gjør i dag, vil dets imperialistiske støttespillere gjøre i den nære framtid.

Regjeringene i USA og Vest-Europa har allerede utført vidtrekkende angrep på demokratiske rettigheter, har forbudt protester mot genocid og lansert kampanjer for å rense ut motstandere av genocidet fra collegecampuser. Det amerikanske Senatet vedtok i oktober en resolusjon som anklager deltakere i massedemonstrasjoner mot genocidet i Gaza for å «uttrykke solidaritet med terrorister».

Med denne logikken, kunne ikke deltakere i antigenocidprotestene bli gjenstand for samme behandling som journalister i Gaza?

Genocidet i Gaza markerer et nytt stadium i kriminaliteten til USA og andre av verdens imperialistregjeringer, som omfavner genocid og massemord som statspolitikk. Disse forbrytelsene vil da danne en ytterligere presedens for enda mer omfattende angrep på arbeiderklassens sosiale og demokratiske rettigheter.

En spesielt avskyelig rolle spilles i denne prosessen av selskapsmedia, som med få unntak har svartet ut både de genocidale forbrytelsene som blir begått i den amerikansk-israelske krigen mot befolkningen i Gaza, og de uforlignelige protestene rundt om i verden mot dem. I deres bestrebelser for å normalisere disse forbrytelsene har de store nyhetsselskapene også dekket over slaktingen av journalister, inkludert i ei rekke tilfeller korrespondenter som har besørget dem rapportering, fotografier og videomateriale.

Godkjenningen av Israels genocid og massemord av verdens imperialistregjeringer må tjene som en advarsel. Skillelinja mellom «demokratiske» og «fascistiske» kapitalistregjeringer blir utslettet. Enhver forbrytelse, fra genocid til massemord og politisk undertrykkelse, blir materielt støttet og legitimert av de kriminelle oligarkiene som har makten.

Av denne grunn må kampen mot Israels genocid i Gaza ta form av en politisk kamp fra arbeiderklassen mot regjeringene som muliggjør det, og som vil bestrebe seg for å bruke genocidet til å skape presedens for enda større forbrytelser mot arbeidende mennesker over hele verden.