Israels løgner om 7. oktober-inntrengningen faller fra hverandre

Israel har brukt «Al-Aqsa-flommen» den 7. oktober til å igangsette et genocidalt angrep på Gaza. Det offisielle narrativet fra statsminister Benjamin Netanyahu, trofast gjentatt av hans imperialistsupportere, er at Hamas utførte et uventet og enestående barbarisk angrep og nå for enhver pris må utslettes.

Dette snur sannheten på hodet. Som World Socialist Web Site gjentatte ganger har advart, helt siden Netanyahus regjering tiltrådte på slutten av 2022, mønstret han provokasjon etter provokasjon mot palestinerne med siktmålet å oppildne til gjengjeldelse, slik det skjedde den 7. oktober. Al-Aqsa-flommen besørget casus belli for en forhåndsplanlagt kampanje for massemord og etnisk rensking av palestinerne, som nå begynner med Gaza og deretter går videre til Vestbredden og også inkluderer Israels 2 millioner arabiske borgere.

Palestinere leter etter overlevende etter et israelsk luftangrep på flyktningeleiren Nusseirat, på Gaza-stripa, 31. oktober 2023. [AP Photo/Doaa AlBaz]

Israels genocidale kampanje har allerede krevd mer enn 14 000 liv – hovedsakelig barn, kvinner og eldre. Den har ødelagt sykehus, skoler og boligblokker, mens Israels nektelse av å la mat, drivstoff, elektrisitet og til og med vann komme inn i Gaza betyr at mange flere forsvarsløse palestinere vil dø en forferdelig død av sult, tørst og sykdom.

Men hele Israels narrativ rundt hendelsene den 7. oktober har begynt å kollapse, med økende bevis for at Netanyahus regjering og Israels hær og sikkerhetstjenester visste at en militær inntrengning var i ferd med å skje, og når den først fant sted, var det store antallet israelske ofre resultat av en massiv militæroperasjon utført av Israel Defense Forces (IDF).

Disse avsløringene har i vesentlig grad blitt ignorert av verdens medier, som pliktskyldigst i det uendelige har gjentatt Israels påstander at Hamas-krigere begikk uhyrlige grusomheter – inkludert brutale kidnappinger, babyer som ble halshugget og brent, og kvinner som ble voldtatt – og som krevde 1 400 liv. De har hevdet at de væpnede mennene bevisst målrettet Supernova musikkfestivalen og drepte hundrevis av unge mennesker, og også slaktet ned innbyggere i nærliggende Kibbutzim.

Mange av de israelske familiene til dem som den 7. oktober ble drept, skadd og tatt som gisler har oppfordret til en uavhengig og internasjonal gransking– hvilket gjenspeiler en utbredt oppfatning om at Netanyahu er ansvarlig for katastrofen, og ikke gjorde noe for å forhindre den – som regjeringen har nektet for. De har krevd svar på to grunnleggende spørsmål:

Hva visste Israels militær-etterretningsapparat på forhånd om hva Hamas hadde planlagt? Og hva skjedde i løpet av helgen 7. til 8. oktober?

Hva visste Israel om det planlagte angrepet?

Den offisielle linja om 7. oktober, gjentatt i det uendelige, er at Israels beryktede Mossad-spionnettverk ikke hadde noen anelse om at et så storstilt angrep, som krevde måneder med planlegging, trening og koordinering blant flere palestinske grupper, deriblant Hamas, Islamsk Jihad og ikke-tilknyttede grupper av palestinere, var på trappene.

Den hemmelige amerikanske militær-etterretningsbasen i Israels Negev-ørken bare 32 kilometer fra Gaza, «Site 512», skal også på samme måte ha vært forblindet.

Myndighetene har heller ikke forklart hvordan det massive elektroniske grensegjerdet kunne ha blitt brutt med bare rudimentære verktøy, uten at noen sirener gikk av eller hærbaser ble varslet – som betyr at Midtøstens mest sofistikerte hær visstnok tok timer å komme til åstedet, i et land ikke større enn den amerikanske delstaten New Jersey.

Mediekommentarer har i stor grad tilskrevet Israels sikkerhetssvikt dets fokus på Vestbredden. Netanyahu-regjeringen har promotert settlervold mot palestinerne og ultraortodokse provokasjoner ved Al-Aqsa-moskéen, som angivelig opptok alt av IDFs og Mossads oppmerksomhet.

Historisk sett har Netanyahu, langt fra å anse Hamas som en trussel, styrket organisasjonen som en motvekt til den Fatah-dominerte Palestinske myndigheten (PA). Israel har jobbet for å sementere splittelsen mellom de to rivaliserende palestinske fraksjonene og forhindre etableringen av en palestinsk ministat bestående av Vestbredden og Gaza.

Som en anonym israelsk etterretningsoffiser sa til Washington Post i forrige måned: «Dette er hva som skjer når man glemmer at alle forsvarslinjer til slutt kan bli brutt, og historisk har blitt det. Dette er det som skjer når man undervurderer sin fiende.»

Israels statsminister Benjamin Netanyahu, der han deltar på det ukentlige kabinettmøtet på statsministerens kontor i Jerusalem, onsdag 27. september 2023. [AP Photo/Abir Sultan]

Netanyahu nektet gjentatte ganger for å ha mottatt noen militær-etterretning om et mulig angrep. Han tvitret 29. oktober at «under ingen omstendigheter og ikke på noe stadium ble statsminister Netanyahu advart om Hamas’ intensjon om å gå til krig».

Hans løgner ble avslørt for to dager siden der Ha’aretz publiserte brev skrevet i mars og igjen i juli av sjefen for forskningsavdelingen ved Militæretterretningen, som personlig advarte Netanyahu for at den sosiopolitiske krisa som rystet landet oppmuntret Iran, Hizbollah og Hamas til å risikere handling mot landet, til og med simultant.

Brigadegeneral Amit Sa’ar skrev i mars: «Vi ser overveielser om hvorvidt å sitte på gjerdet og la Israel fortsette å svekke seg selv, eller ta initiativ og forverre situasjonen», og han la med etterretningsrapportene som hans advarsler var baserte på.

Han la til: «Så vidt vi forstår er denne innsikten fundamentet for Hamas’ høye motivasjon for å utføre angrep fra nord på det nåværende tidspunkt, og det ansporer også Iran til å øke innsatsen fra deres stedfortredere for å fremme angrep mot Israel.»

Da forsvarsminister Yoav Gallant rettet oppmerksomhet på dette, ble han umiddelbart sparket av Netanyahu, som straks gjeninnsatte ham etter massive protester.

Sa’ar sendte Netanyahu nok et brev i juli, kort før Knesset godkjente lovgivning som innvilger regjeringen fullmakter til å overstyre Høyesterett, der han sa: «Den forverrede krisa intensiverer erosjonen av Israels image, forverrer skaden for israelsk avskrekking og øker sannsynligheten for eskalering.» IDFs stabssjef Herzl Halevi prøvde å orientere Netanyahu om sikkerhetssituasjonen, men ble nektet en audiens.

Dette er bare de siste avsløringene som tilbakeviser Netanyahus påstander om uvitenhet om et planlagt angrep fra Hamas.

Bare to dager etter angrepet, mandag 9. oktober, avslørte Egypt Netanyahus protester om at han ikke hadde noen forkunnskap. En egyptisk etterretningsrepresentant sa til Associated Press at Kairo gjentatte ganger hadde advart israelske myndigheter om at «noe stort» var under planlegging fra Gaza. Han sa: «Vi har advart dem om at en eksplosjon av situasjonen kommer, og det veldig snart, og at det ville bli stort. Men de undervurderte slike advarsler.» Han la til at israelske offisielle embetsrepresentanter hadde tonet ned trusselen fra Gaza, for i stedet å fokusere på Vestbredden. Netanyahu har nektet for å ha mottatt noen slik advarsel, og fordømte historien som «falske nyheter».

Israels egne soldater skal også ha slått alarm. Men de ble ignorert og truet. Den 18. november, i et nyhetsprogram på Channel 12, beskrev minst to kvinnelige soldater hvordan de i flere uker i forveien hadde uttrykt bekymring for det de anså som mistenkelig aktivitet langs Gaza-grensa. De fortalte deres kommandanter om «trening, anomalier og forberedelser» nært grensemuren, og fortalte Channel 12 at de hadde sett «nye mennesker som besøkte gårder rundt grensa».

Ikke bare ble deres rapporter feid til side, men soldatene sa de ble truet med krigsrett for å ha reist bekymringer: «Vi ble fortalt at dersom vi fortsatte å harke på dette anliggendet, ville vi bli stilt for retten.» En offiser sa til dem: «Hamas er bare en bande punks, de vil ikke gjøre noe.»

Slike trusler antyder at selv om hele omfanget av Hamas’ planlagte inntrengning kan ha vært uklart, visste israelske myndigheter om et planlagt angrep, og tillot det å finne sted. Sagt mer rett ut, de ønsket en grusomhet og tonet derfor ned deres forsvars- og redningstjenester. Enn videre, Biden-administrasjonens helhjertede støtte til Israel – inkludert utplasseringen av krigsskip til regionen allerede dagen etter – indikerer at den 7. oktober ble grepet til av det amerikanske militæret og av etterretningsrepresentanter for å aktivere krigsplaner som var utarbeidet lenge i forveien.

Hva skjedde 7. oktober?

Den 7. oktober, under dekke av tusenvis av raketter som ble skutt opp som en distraksjon, foretok minst 1 500 palestinere det som bare kan beskrives som et heroisk selvmordsoppdrag, og brøyt gjennom det befestede Erez-grensekrysspunktet og flere andre punkter i det elektroniske gjerdet mellom Gaza og Israel. Deres erklærte intensjon var å ødelegge Israels militære divisjon på Gazas grense og å ta gisler som kunne byttes mot de anslagsvis 5 300 palestinske fangene som ble holdt i israelske fengsler – rundt 1 500 av dem på ubestemt tid under administrativ internering uten siktelser eller rettssak.

De angrep militærbasen nær Erez-gensekryssingen og flere militære utposter, slo ut deres tekniske utstyr og deaktiverte deres kommunikasjonssystemer, som forhindret soldatene fra å rapportere om angrepene. I de påfølgende kampene drepte palestinske krigere mange soldater, og tok noen som gisler, før de forflyttet seg til de sørlige småbyene, landsbyene og kibbutzim og til musikkfestivalen Supernova, som bare fem dager tidligere ble utvidet med én dag, til den 7. oktober.

Lokaliseringen for en musikkfestival nært grensa til Gaza-stripa, sett torsdag 12. oktober 2023. [AP Photo/Erik Marmor]

Ifølge rapporter i israelsk presse ble IDF, som ble «tatt på senga», treige med å respondere på de desperate ropene om hjelp fra mennesker som ble fanget inn av angrepene, som muliggjorde Hamas-krigere og de andre palestinske gruppene å drepe rundt 1 400 personer og ta 240 gisler, deriblant soldater, sivile, utenlandske statsborgere og en palestinsk statsborger av Israel.

Det tok to uker for denne historien å falle fra hverandre.

Den 20. oktober offentliggjorde Ha’aretz navnene og lokaliseringene til 683 israelere som ble drept under den palestinske oppstanden, eller rundt halvparten av de 1 400 rapporterte dødsofrene. Av disse var 331 soldater og politibetjenter, mange av dem kvinner, med ytterligere 13 som var medlemmer av redningstjenester. (Dette tallet har siden steget til 377 militær- og politipersonell og 845 sivile, for en nedjustert total på 1 222. Den opprinnelige totalen inkluderte noen av de døde palestinerne.) Ingen av de oppførte var barn under tre år, som avviser alt av de dystre og løgnaktige påstandene om slaktingen og halshugging av babyer, og i ett tilfelle til og med stekingen i en ovn. Syv ofre ble rapportert å være i alder fra 4 til 7 år, og ni fra 10 til 17 år.

At så mange (48 prosent) av den ufullstendige lista er israelske stridende betyr at voldsomme væpnede kamper fant sted mellom de israelske sikkerhetsstyrkene og palestinere. Rundt 1 500 palestinere ble angivelig drept, og ingen ble tilsynelatende fanget i live. Det tok tre dager før kampene stoppet og IDF hadde gjenvunnet kontrollen.

Tallrike kilder bevitner at et betydelig antall israelske sivile mistet deres liv i kryssilden, eller mer sannsynlig på grunn av det beryktede Hannibal-direktivet, formulert under Israels okkupasjon av Sør-Libanon i 1986. Direktivet har som formål å forhindre at israelere blir tatt til fange av fiendtlige styrker, selv på bekostning av deres liv, og innebærer at IDF burde drepe israelere i stedet for å la dem falle i Hamas’ hender.

Ha’aretz’ militærkorrespondent Amos Harel beskrev detaljert hvordan den massive militærbasen ved Erez-grensekryssingen, og anlegget for Koordinering av Regjeringsaktiviteter i de [Okkuperte] Territoriene (COGAT), som fungerer som nervesenteret for Israels beleiring av Gaza, ble angrepet av palestinske krigere. Enhetens nestkommanderende beskrev hvordan han og hans stridsvognenhet «kjempet inne i kibbutzen, fra hus til hus, med stridsvognene». «Vi hadde ikke noe valg», konkluderte han. Det han ikke sa var at inntil nylig, da de ble omplassert til Vestbredden, var IDF-soldater stasjonert på alle kibbutzim.

Med mange av enhetens soldater drept eller såret, ble kommandanten «tvunget til å kalle for et luftangrep mot selve basen for å slå tilbake terroristene». IDFs Apache-helikoptre ble de neste dagene brukt gjentatte ganger, der de drepte ikke bare palestinske krigere, men også israelsk hærpersonell og sivile. Helikopterangrepene forklarer de betydelige skadene på bygninger, med mange som ble utbrente, og det store antallet utbrente biler, så vel som flere brente kropper, som regjeringen hadde klandret palestinerne for, som var bevæpnet med rifler og håndgranater – våpen som ikke var i stand til for å forårsake det nivået eller den typen skade.

Loading Tweet ...
Tweet not loading? See it directly on Twitter

Yediot Aharonoth, en israelsk nyhetskanal, bemerket i en rapport om Apache-skvadronene at «pilotene innså at det var enorme vanskeligheter med å skille innen de okkuperte utpostene og bosetningene hvem som var en terrorist og hvem som var en soldat eller sivilist... Raten av ildgivning mot de tusenvis av terrorister var enorm i begynnelsen, og først på et visst tidspunkt begynte pilotene å bremse opp deres angrep og nøye velge deres mål.»

Yasmin Porat, ei 44-år-gammel trebarnsmor som fikk hennes partner drept, forklarer i et langt intervju med allmennkringkasteren Kan, publisert på Electronic Intifada, hvordan hun, etter å ha flyktet fra Supernova-festivalen, ble tatt til fange og holdt som gissel av palestinske militante i Kibbutz Be’eri. Hun sa at hun ble godt behandlet, og motbeviste Israels påstander om bevisst grov mishandling og overgrep fra palestinske krigeres side, og la til at kidnapperne behandlet henne og andre gisler «humant» i den tro at de ville være i stand til å returnere trygt til Gaza, da de ville være sammen med deres israelske fanger.

Som tilfelle var skøyt imidlertid IDF-soldater ikke bare mot palestinerne, men også mot gisler. Hun sa: «De eliminerte alle, inkludert gislene. Det var veldig, veldig kraftig kryssild.» Hun la til: «Etter en vanvittig kryssild ble to stridsvogngranater skutt inn i huset. Det er et lite kibbutzhus, ikke noe stort.»

Quique Kierszenbaum, som rapporterte i The Guardian om hans omvisning i Kibbutz Be’eri i regi av den israelske hærens propagandaenhet, skriver: «Bygning etter bygning har blitt ødelagt, enten det var i Hamas-angrepet eller i kampene som fulgte, trær i nærheten splintret og vegger redusert til betongruiner der israelske stridsvogner hamret løs på Hamas-militante der de gjemte seg. Gulv kollapset på gulv. Takbjelker var sammenfiltret og eksponerte som ribbein.'

Vitner fortalte også journalister fra New York Times og The Economist om hva som fant sted på Kibbutz Be’eri og Kibbutz Nir Am. I all hovedsak for mange år siden opprettet som forsvarsposter, har alle kibbutzim deres egne væpnede forsvarsvakter. Mens de fokuserte på hva palestinerne hadde gjort, beskrev deres beretninger også de innledende kampene mellom væpnede palestinere og væpnede israelere der sivile ble drept og andre sivile tatt til fange.

Videoer viser palestinere i skuddvekslinger med væpnede israelske sikkerhetsstyrker, med ubevæpnede israelere som søker dekning inne i mellom dem. Andre videoer viser krigere som skyter mot hus og kaster granater inn i befestede områder. Øyenvitner har forklart at granater ble kastet inn i tilfluktsrom, selv om det ikke er kjent hvem som kastet dem. Det har vært flere presseoppslag om israelere drept av vennlig ild, mens flere israelere har hevdet at de ble skutt på av israelsk militær og politi.

Israelsk militær kjører gjennom lokaliseringen for en musikkfestival nært grensa til Gaza-stripa i det sørlige Israel, 12. oktober 2023. [AP Photo/Ohad Zwigenberg]

Ha’aretz-journalisten Nir Hasson rapporterte 20. oktober hans intervju med en lokal innbygger i Be’eri ved navn Tuval, som var borte fra kibbutzen da angrepet fant sted, men fikk hans partner drept. Hasson skrev: «Ifølge ham fullførte IDF overtakelsen av kibbutzen først mandag kveld, og først etter at kommandantene i felten tok vanskelige beslutninger – inkludert beskytningen av hus med alle beboerne inne i, for å eliminere terroristene sammen med gislene. Prisen var forferdelig: Minst 112 Be’eri-beboere ble drept. Andre ble kidnappet. I går, 11 dager etter massakren, ble likene av ei mor og hennes sønn oppdaget i et av de ødelagte husene. Det antas at flere kropper fortsatt ligger i ruinene.»

Det israelske politiet rapporterte i løpet av de siste dagene om angrepet på musikkfestivalen Supernova, der det største antallet dødsofre fant sted – 364 personer, derav 17 politifolk – og hvor 40 personer ble tatt som gisler, og fant i motsetning til israelske myndigheters påstander at festivalen ikke var på Hamas’ liste over mål. Hamas kunne ikke ha planlagt å angripe den, da festivalarrangørene vekslet til stedet i den vestlige Negev-ørkenen bare to dager tildligere, etter at den opprinnelige lokaliseringen i det sørlige Israel falt igjennom. Palestinske krigere fikk først vite om den ved et uhell, etter at festivalen deretter på kort varsel ble utvidet med én dag. De fleste av de 4 400 frammøtte klarte å flykte før angrepet fant sted.

Ha’aretz rapporterte at politiets etterforskere fant at et IDF-helikopter åpnet ild mot angriperne og rammet noen personer som deltok på festivalen. ABC News hadde tidligere rapportert at en israelsk stridsvogn hadde kjørt til lokaliseringen for festivalen, mens videoer syntes å vise IDF-styrker som åpner ild mot palestinske krigere gjennom en mengde ubevæpnede sivile.

Disse øyenvitnesbyrdene kjører en hest og ei kjerre gjennom det offisielle israelske narrativet. De viser at:

  • IDF opptrådte som brutale og trigger-happy massemordere av både palestinere og israelere.
  • Mange tilfangetatte israelere var fortsatt i live mandag, to dager etter hendelsene 7. oktober.
  • Gisler ble ikke bare drept i kryssilden som fant sted mellom IDF og den palestinske militsen på lørdag. Mange ble drept som en konsekvens av IDFs bevisste beslutning om å angripe kibbutzen med stridsvogngranater og andre tunge våpen, på nært hold, i full visshet om at gisler og deres fangevoktere var der.
  • IDF, ikke palestinerne, forårsaket mange av de israelske sivile dødsofrene som ble brukt til å rettferdiggjøre Israels genocidale krig mot Gaza, og utplasseringen av amerikanske krigsskip til Midtøsten. Hvor mange kan bare bekreftes ved å frigi resultatene av obduksjoner som viser hvilken type kuler som ble brukt.
  • Til slutt, dette forklarer hvorfor hærens talsperson Daniel Hagari fant at et «betydelig» antall av gislene tatt av Hamas er militæroffiserer.

Så langt fra å beskytte israelske sivile brukte Netanyahu-regjeringen og IDF dem som kanonfôr i forfølgelsen av en politikk for israelsk ekspansjonisme og jødisk overherredømme.

Netanyahu har delvis gått med på en midlertidig «operativ pause» i Israels genocidale angrep på Gaza, mot at Hamas løslater 50 gisler, for å prøve å demme opp for den tiltakende harmen innen Israel over hans ansvar for den 7. oktober. Men det er ingen grunn til å tro dette vil virke.

En politisk konfrontasjon med Netanyahu og hans fascistallierte kommer. Men dette krever mer enn avsky over hva de foretok seg den 7. oktober og bekymring for gislenes skjebne. Det er ikke et spørsmål, som Israels sionistopposisjon til Netanyahu vil ha det til, om å overlate tøylene til noen som er mer militært og politisk «kompetent» til å bedrive massedrap og etnisk rensking, som eksempelvis forsvarsminister Gallant.

Kravet må bli en umiddelbar slutt på genocidet på palestinerne, og å avvise sionismen og gå inn for opprettelsen av en multinasjonal stat med full likhet for dens palestinske og jødiske borgere som del av De forente sosialistiske stater av Midtøsten.

Løgnene brukt for å sanksjonere massemordet og etnisk rensking av palestinerne, blir gurglet opp av Washington, London, Paris og Berlin for å fremme deres egne planer om å kontrollere det ressursrike Midtøsten, som del av en global krig mot Iran, Russland og til slutt Kina. For de millioner av arbeidere og unge mennesker som kommer i kamp mot deres egne råtne regjeringer over deres samspill med de sionistiske slakterne, betyr dette å ta opp en politisk kamp mot imperialismens pådriver til krig, og for sosialisme.

Loading