Vi publiserer her hyllesten til Helen Halyard gitt av Fred Mazelis på minnemøtet for Helen som ble holdt 3. desember. Fred var et av ni medlemmer av Socialist Workers Party (SWP) som støttet Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale og motarbeidet SWPs gjenforening med pabloistrevisjonistene i 1963, og dannet deretter American Committee for the Fourth International i 1964. Han var et grunnleggende medlem av Workers League i 1966.
For nesten 60 år siden var jeg et av ni medlemmer av det amerikanske Socialist Workers Party som ble utvist for å opponere mot den prinsippløse gjenforeningen av partiet med de pabloistiske revisjonistene. Rekrutteringen av Helen og kamerater som henne ble en enorm rettferdiggjørelse av vår kamp. Hun bidro sterkt til amerikansk trotskismes kontinuitet og dens kraftfulle utvikling.
Det er ikke den minste overdrivelse å si at Helen utdannet og inspirerte mange tusen arbeidere og ungdommer i løpet av hennes organiseringsinnsats, hennes offentlige taler, hennes lederskap i den politiske avsløringen av kapitalistundertrykkelse og byggingen av det revolusjonære partiet. Grenseløs drivkraft og innsikt, medfølelse, humor, vennlighet, standhaftighet – det er bare noen av ordene som har blitt brukt for å beskrive henne. Hennes innvirkning ble mest avgjørende følt innen arbeiderklassens fortrop, det revolusjonære partiet selv.
Hvert eneste partimedlem kjente Helen og mange utenfor partiet kjente henne også. Hun var utrettelig, frittalende, uredd og liketil, og samtidig var hun tålmodig og omtenksom, spesielt når hun tok for seg de objektive problemene med arbeiderklassens utvikling.
Den andre frasen som umiddelbart rinner meg i hu når jeg beskriver Helen er revolusjonær optimisme, basert på en vitenskapelig forståelse av arbeiderklassens revolusjonære rolle. Hun ga seg aldri, rett og slett. Hun kjempet etter hennes beste evner, og hun var ressurssterk og utholdende i kampen for å løse alle slags problemer – enten de var organisatoriske eller politiske.
Helen var en internasjonalist helt til kjernen. Hun tilsluttet seg trotskistbevegelsen, som vår opprinnelige hyllest forklarte, i kampen mot småborgerlig nasjonalisme, enten det var den svarte nasjonalismen til Panthers eller den Tredje verdensnasjonalismen som var utbredt og i høy grad en del av New Left-ideologien da hun ble med i bevegelsen. Hun meldte seg inn i Workers League i 1971 nettopp på bakgrunn av internasjonalisme. Dette bekreftes av dette møtet selv og dets lange liste med talere fra mange forskjellige hjørner av kloden.
Jeg arbeidet med Helen over en periode på mange år, og hun ble raskt ikke bare en kamerat, men også en veldig kjær venn. Hun besøkte meg et par dager for å hjelpe til etter at jeg brakk beinet for et dusin år siden. Jeg var også på mottakersiden av hennes gjestfrihet, og bodde hos henne ved mange anledninger da jeg kom til Michigan for møter. Jeg hadde anledningen til å se hennes sønn Jamal bli tenåring og deretter en ung mann.
Jeg hadde privilegiet å stille sammen med Helen i presidentvalgkampen i 1992, som Workers Leagues visepresidentkandidat, og arbeidet med henne nesten på daglig basis en god del av det året.
Etter lanseringen av World Socialist Web Site for 25 år siden samarbeidet Helen og jeg skriftlig ved flere anledninger, spesielt i forbindelse med historien om borgerrettighetskampen, kampen mot Jim Crow-segregeringen, lærdommene fra borgerrettighetskampene på 1950- og 1960-tallet – suksessene, men mer dyptgående, denne bevegelsens manglende evner, under middelklasselederskap, selv den mest radikale fløyen personifisert av Martin Luther King – til å løse de fundamentale anliggendene som den afrikansk-amerikanske arbeiderklassen står overfor, og arbeiderklassen som helhet. Snarere, som vi påpekte, reiste integreringsreformer bare skarpere enn noen gang spørsmålene om klassekampen. Arbeidsplasser, boliger, utdanning, helsetjenester, kultur – ingen av disse tingene kunne sikres uten kampen for å omvelte det utdaterte kapitalistsystemet og bygge et sosialistisk samfunn.
Helen ønsket ofte å diskutere mine erfaringer, spesielt i SWP og i den tidlige kampen mot parties gjenforening med pabloistene, og også som den eneste amerikanske kameraten gammel nok til å ha deltatt aktivt i de tidligere dagene av borgerrettighetsmassebevegelsen, fra 1960 og til 1965. Vi diskuterte erfaringene fra lunsjskranke-protestene, den King-ledede massebevegelsen i sørstatene, rollen til de svarte muslimene og Malcolm X, framveksten og nedgangen til Student Non-Violent Coordinting Committee.
Jeg jobbet sammen med Helen for rundt 10 år siden på en marxistisk anmeldelse av Michelle Alexanders bok The New Jim Crow, med dens falske påstand om at ingenting fundamentalt hadde endret seg de foregående 100 årene. Denne boka ble mønsteret for 1619 Project og hele styringsklassens kampanje for å gjenopplive nasjonalisme de siste årene for å splitte arbeiderklassen. I tillegg arbeidet Helen og jeg langt nyligere sammen om anmeldelsen av Judas and the Black Messiah, filmen fra to år siden som rettet litt lys, til tross for sine alvorlige begrensninger, over kampene på 1960-tallet. Vi jobbet også sammen om en anmeldelse av en betydelig film om Nina Simone, den velkjente jazzsangerinna som Barbara Slaughter refererte til i hennes tidligere kommentarer.
Helens fiendtlighet mot svart nasjonalisme og identitetspolitikk gikk hånd i hånd med en svært seriøs interesse fra hennes side for historien til kampen mot slaveriet og Jim Crow, og historien til arbeiderklassens kamper, svart så vel som hvit. Da jeg skrev om disse emnene, inkludert kulturelle spørsmål som Harlem Renaissance og figurer som den afrikansk-amerikanske maleren Jacob Lawrence, var Helen spesielt interessert, og hun foretok noe egen skriving i tillegg til artiklene jeg har nevnt, som den viktige artikkelen om Ebonics, den reaksjonære påstanden at dialekten delvis påtvunget av fattigdom og segregering på en eller annen måte var et eget språk. Mange av mine egne artikler ble påvirket av forslag fra Helen, inkludert rapporten i fjor om den nye operaen om Emmett Till, angrepet fordi en av dens skapere var hvit.
Kamerat Helen gjennomgikk alle de avgjørende øyeblikkene i historien til USAs og verdens trotskisme de 52 siste årene. Hun lærte raskt og ble snart en del av lederskapet i Workers League på begynnelsen av 1970-tallet. Hun deltok i slike vendepunkter for partiet som kampen reist av Tim Wohlforths desertering, som han fulgte opp ved brått å tilslutte seg det pabloistiske Socialist Workers Party. Det var det klareste beviset på at han hadde tatt veien til tidligere renegater som shachtmanistene og cochranistene – bare langt raskere.
Dette ble etterfulgt av Sikkerhet og Den fjerde internasjonale, og partisenterets flytting til Midtvesten. Helen hjalp til med å forankre og stålsette partikaderen da vi sto overfor attentatet på en av våre unge ledere, Tom Henehan. Hennes politiske og teoretiske utvikling var uløselig knyttet til kampanjer som kampen for Gary Tylers frihet i Destrehan, Louisiana.
Helens internasjonalisme ble testet i forbindelse med kampen ledet av kamerat North mot de nasjonale opportunistene i lederskapet for det britiske Workers Revolutionary Party – Healy, Banda og Slaughter – og splittelsen med WRP. Hun besto den testen, sammen med en enstemmig kader fra Workers League. Hun erkjente og bekjempet sykdommen pabloistisk revisjonisme, og deltok derved i innvielsen av det vi har beskrevet som trotskistbevegelsens fjerde fase, etter de første årene av Venstreopposisjonen, grunnleggelsen av Den fjerde internasjonale i 1938, og stiftelsen av Den internasjonale komitéen 15 år seinere. Dette la grunnlaget for alle den internasjonale bevegelsens oppnåelser de påfølgende tiårene.
Helens rike arv som et ledende medlem av trotskistbevegelsen kan bare forstås fullt ut (som Tomas akkurat har forklart) når den settes opp mot det faktum at de fire siste tiårene – mer enn fire faktisk – har vært en periode av sosial kontrarevolusjon, av reaksjon, av transformasjonen av alle de gamle arbeiderorganisasjonene til adjunkter av kapitaliststaten. Den største utviklingen av revolusjonær teori finner ofte sted i slike perioder.
Helen forsto at dette var den nødvendige forberedelsen for den neste revolusjonære bølga. Denne forberedelsen innebærer ikke bare å «stå rolig», for å si det sånn, men å utvikle marxismens teori og praksis, i den bitreste kampen mot de som kapitulerte, pseudo-venstre-siden og alle dens påheng. Dette er nøyaktig hva vi har gjort, og gjør i dag – i WSWS og i analysen av stalinismens krise og sammenbrudd midt i den stadig dypere økonomiske krisa og tilbakegangen til den amerikanske og verdens kapitalisme.
Dette har nylig blitt manifestert i Covid-19-pandemien, oppsvinget i klassekampen, faren for fascisme, og de samlende stormskyene for en tredje verdenskrig – akkurat nå uttrykt i genocidet i Gaza. Den neste revolusjonære bølga er over oss, og Den internasjonale komitéen, som tar de dristigste initiativene i verdens trotskistbevegelses femte fase, bygger det revolusjonære lederskapet.
I denne kampen må vi forstå og basere oss på de enorme bidragene kamerat Helen Halyard gjorde i hennes 52 år av bevisst politisk liv, i kampen for trotskisme, den revolusjonære marxismen av det 21. århundre.