Sheila Brehm arbeidet med Helen Halyard i mer enn 50 år. Hun kom med disse bemerkningene til minnemøtet som ble holdt av Socialist Equality Party og Den internasjonale komitéen søndag 3. desember.

Helen rørte ved hjertene og sinnene til alle som kjente henne. I mer enn et halvt århundre satte hun et uutslettelig preg på partimedlemmer fra alle seksjonene av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale som hun møtte, så vel som de hundrevis og tusenvis av arbeidere og unge mennesker som ble kjent med henne. Helen var en kraftfull taler, som alltid utdannet og inspirerte de som hørte henne. Hun var en utrettelig forkjemper for partiet, der hun holdt valgkamper som partiets kandidat til Kongressen, borgermester i Detroit og for USAs president. Hun ble kjent og beundret for hennes utholdenhet ved fabrikkportene; hun var høyt respektert. Hun påvirket alle de hun hadde politiske diskusjoner med, så vel som diskusjoner av breiere karakter.

Helen hadde også en enorm innvirkning på barna til partimedlemmer, så vel som barna til partimedlemmers barn. Helens familie respekterte hennes verdier og politikk dypt. Helens sønn Jamal, niese Kenyetta og Kenyettas ektemann Mike, og hennes kjære kusine Lorraine, som hun foretok hennes minneverdige besøk til Sør-Afrika med i 2019, ble alle dypt påvirket av Helen – som hun var av dem. Det samme gjelder Tania, Marco og Angel, og mange andre som deltar i dag.

Hun fattet alltid en genuin interesse for dem hun møtte og arbeidet med. Naturligvis ville Helen understreke trotskistbevegelsens store prinsipper og deres relevans for nåtiden, for å forklare hvorfor hun hadde viet hele hennes voksne liv til kampen for arbeiderklassens og de undertrykte massenes frigjøring fra kapitalismen, og for samfunnets sosialistiske transformasjon.

Hun var den ekte varen. Forfalskning, pretensjoner, tilbakeståenhet og arroganse var fremmedelementer for Helen. Hun bidro til å danne partiets kultur, både dets høye teoretiske og politiske nivå, så vel som den grundige oppmerksomheten på organisering. Kontinuiteten lever gjennom oss, gjennom det revolusjonære partiets kader. Helen var alltid bevisst på det. Hun plasserte seg i vår epokes historiske karakter, epoken av kapitalismens dødspine.

Hun baserte seg på den historiske betydningen av Oktoberrevolusjonen og de revolusjonære kapasitetene til den amerikanske og internasjonale arbeiderklassen. Dette kom til uttrykk i den energien og entusiasmen som Helen viet hennes liv med til arbeidet for å bygge det revolusjonære partiet, vårt internasjonale parti, som skal lede arbeiderklassen til maktovertakelse.

Da Helen i 1971 meldte seg inn i Workers League, som alle andre fra vår generasjon, var kampen i 1963 mot Socialist Workers Partys gjenforening med pabloistene fortsatt veldig friskt i minnet – det var mindre enn 10 år fra da vi ble med i partiet.

Hva var de store anliggendene som utdannet Helen og vår generasjon? Det at Socialist Workers Party ikke representerte trotskisme. Mens partiet hevdet det, og selv om det hadde et mye større medlemstall enn oss, var det bare Den internasjonale komitéen (IC) som forsvarte trotskismens prinsipper – internasjonalisme mot nasjonalisme, kampen for arbeiderklassens politiske uavhengighet, arbeiderklassens revolusjonære rolle, og det revolusjonære partiets nødvendighet for å forberede arbeiderklassen til å innta dens avgjørende rolle i den sosialistiske transformasjonen av samfunnet.

På den tiden var det dusiner og dusiner av partier og organisasjoner som hevdet å være sosialistiske. I tillegg til SWP var det maoister, alle varianter av middelklasseradikalere, det stalinistiske Kommunistpartiet, statskapitalister, svarte nasjonalister, og så videre. Helen var stålsatt i forståelsen av at det som definerer et partis karakter ikke er dets antall, ikke dets tilknytninger til «movers and shakers», men til store prinsipper, og at trotskismen var det eneste alternativet. Kampen for å avgrense vårt parti fra alle andre på den tiden gjorde Helen, og tror jeg, vår generasjon til veldig harde fighters!

I skarp opposisjon til alle de andre politiske formasjonene, som verken tok seg selv eller deres egne organisasjoner eller deres historie for seriøst, ble Helen ledet av den urokkelige overbevisningen og optimismen om at partiet hun bygde ville lede arbeiderklassen til å omvelte kapitalistsystemet.

Hun fattet en enorm interesse for den politisk utdanningen, spesielt av de yngre generasjonene som tilsluttet seg partiet. I tillegg til politikk spurte Helen alltid om ens interesser for musikk, litteratur, og kunst, og oppmuntret alltid medlemmene til å utvide deres kulturelle horisont. Mange av dere her i dag hadde slike diskusjoner med Helen.

Hun kunne fortelle om de banebrytende politiske kampene som hun og vår generasjon ikke bare gjennomlevde, men var aktive deltakere i. Kampen mot svart nasjonalisme og alle former for nasjonalisme, anvendt for å splitte arbeiderklassen; kampen mot Tim Wohlforths frafall; flyttingen av partiets hovedkvarter fra New York City til Detroit etter det politiske attentatet på Tom Henehan; splittelsen med Workers Revolutionairy Party; lanseringen av WSWS – dette er bare noen få av de mange begivenhetene som formet Helen. Helen spilte også en kritisk rolle i å forme og påvirke disse hendelsene.

Helen var som ei søster for meg, og også en viktig del av min familie, som ble kjent med henne og elsket henne. Helen og jeg vokste opp sammen, i den forstand at vår tids banebrytende politiske begivenheter og partiets historiske og teoretiske styrte politiske kampanjer i arbeiderklassen alltid var rettet mot å skille vårt parti fra alle dem som forrådte arbeiderklassens historiske interesser.

Vi møttes i 1971 og utviklet et nært personlig bånd både gjennom våre politiske erfaringer, så vel som gjennom de felles personlige tragedier og gleder som livet bringer med seg over en periode på 52 år. Som alle andre her vil jeg savne den uerstattelige Helen, men jeg vet at hennes oppnåelser vil leve videre i vår kamp i dag under betingelser av den internasjonale arbeiderklassens framvekst. Millioner protesterer nå på alle beboelige deler av kloden mot det imperialistiske genocidet i Gaza og mot deres egne regjeringer som fører krig mot arbeiderklassen, samtidig som de er det israelske regimets medskyldige.

Den store utstrømmingen av støtten vi har mottatt for kamerat Helens livslange kamp vitner om den svært endrede relasjonen mellom Den internasjonale komitéen og den internasjonale arbeiderklassen. Det særdeles avanserte stadiet av den politiske, sosiale og økonomiske krisa i verdens kapitalistsystem posisjonerer ICFI som en mektig tiltrekningspol i arbeiderklassens kamp for å få slutt på kilden til imperialistisk genocid og krig, ulikhet og det aggressive angrepet mot demokratiske rettigheter.

Leo Trotskij skrev Sønn, venn, forkjemper etter at hans sønn Leo Sedov i 1938 ble myrdet av den stalinistiske GPU-agenten Mark Zborowski. Selv om Trotskijs hyllest til hans sønn ble skrevet under svært forskjellige betingelser, tar jeg meg den frihet å parafrasere Trotskij i min hyllest til Helen – min kjæreste kamerat og beste venn. For revolusjonær ungdom og arbeidere i alle land! Helen vil med rette leve i hjertene til alle de som arbeider, lider og kjemper for en bedre verden.