Valgseieren til den høyreorienterte ekstremisten Geert Wilders i det nederlandske parlamentsvalget er produktet av de tidligere venstreorienterte partienes fullstendige fallitt og uttrykker hele det politiske etablissementets forflytning til høyre. Dette viser at kampen mot fascisme og krig krever en uavhengig og sosialistisk bevegelse av arbeiderklassen.

Wilders’ Parti for Frihet (PVV), som er beryktet for sine hatkampanjer mot islam og mot migranter, doblet sin andel av stemmene til i underkant av 25 prosent. PVV ble dermed den desidert sterkeste kraften i det fragmenterte nederlandske partilandskapet.

Wilders har til og med en sjanse til å bli den neste regjeringssjefen i EUs femte største økonomi. Den fortsatt sittende statsministeren Mark Ruttes høyreliberale parti VVD og det nystiftede partiet NSC til avhopperen og kristeligdemokraten Pieter Omtzigt har indikert at de er villige til å besørge ham et parlamentarisk flertall.

Hvorvidt Wilders til slutt vil lede regjeringen er ikke det avgjørende spørsmålet. Fascistenes politikk vil bli implementert og forflytningen til høyre for alle av borgerskapets partier vil fortsette å akselerere. Som alltid vil de etablerte partiene og media berettige vedtak av det høyreekstreme programmet med at «befolkningens bekymringer» må tas på alvor. I virkeligheten er det styringsklassens promotering av det ytre høyre som baner deres vei til makten.

Uansett utfallet av regjeringsforhandlingene i Nederland står arbeidere over hele Europa overfor en kraftig dreining til høyre av hele styringsklassen. Fascistkrefter har lenge vært integrert inn i flere regjeringer, og deres program for krig, flyktningeagitasjon og diktatur blir implementert på tvers av kontinentet.

Alle europeiske regjeringer og alle de etablerte partiene støtter genocidet utført i Gaza av den høyreekstreme israelske regjeringen. Hele befolkningen har blitt tatt som gisler, utsultet og utsatt for et permanent bombardement, som allerede har kostet opptil 20 000 mennesker livet, inkludert minst 7 000 barn. På tvers av kontinentet er denne i det alt vesentlige fascistpolitikken ledsaget av en motbydelig hets mot muslimer – som det ytre høyre i årevis har plassert i sentrum av sitt program – og angrep på opponenter mot krig. Fundamentale demokratiske rettigheter blir avskaffet.

Samtidig jobber disse samme regjeringene i Ukraina med arvingene fra nazikollaboratører, antisemitter og fascister for å føre deres stedfortrederkrig mot Russland. Syttiåtte år etter slutten av den andre verdenskrigen ruller tyske stridsvogner igjen mot Russland. En forskrekkelig gjenopprusting finner sted over hele Europa. Tyskland og Nederland har allerede doblet deres militærbudsjetter de siste årene, og har integrert deres hærer veldig tett.

Denne vanvittige krigspolitikken er ledsaget av ekstrem sosial ødeleggelse i alle europeiske land. Inflasjon desimerer arbeidernes lønninger, helse- og utdanningsbudsjetter har blitt kuttet, og de siste sosiale programmene blir eliminert. Selv ifølge offisielle tall har reallønningene i Nederland det siste året falt med 7 prosent.

Denne krig- og innstrammingspolitikken møter imidlertid en enorm opposisjon i arbeiderklassen. De millionsterke protestene i Frankrike mot Macrons pensjonskutt, massestreikene i Storbritannia mot reallønnskutt og streikeforbud, og de enorme demonstrasjonene mot genocidet i Gaza er bare begynnelsen på fullskala klassekamper.

Det ytre høyre bygges bevisst opp av styringsklassen for brutalt å undertrykke denne opposisjonen. I Italia brakte de Giorgia Meloni til makten, som har ei politisk stamtavle som går direkte tilbake til Mussolini. Tysklands forbundskansler Olaf Scholz (SPD) jobber tett med henne for å organisere massedeportering av flyktninger og implementere sosiale nedskjæringer. I Frankrike marsjerte Macrons ministre sammen med fascisten Marine Le Pen for å promotere genocidet i Gaza. I Tyskland er Alternative für Deutschland (AfD) fullt ut integrert i parlamentarisk arbeid og høyreorienterte ekstremistterroristnettverk i statsapparatet støttes av de høyeste myndighetene.

Wilders ble også under valgkampen systematisk kurtisert i Nederland. Alle partier adopterte hans program og plasserte immigrasjon i sentrum for deres valgkamper. Det var et gjennomskuelig forsøk på å gjøre flyktninger og migranter til syndebukken for den dype sosiale krisa, den akutte boligmangelen og stigende helsekostnader – resultatet av en politikk ført av alle de store partiene i finanskapitalens interesse.

Det faktum at Wilders og de andre ytrehøyre partiene fortsatt kan posere som en antietablissementsstyrke og kanalisere frustrasjonen over politikken i reaksjonær retning er resultatet av de offisielle «venstre»-kreftenes fullstendige fallitt. De er så åpenlyst i krigsleiren at selv ytrehøyrekrefter som kritiserer NATO-krigen mot Russland fra et nasjonalist-militaristisk ståsted til en viss grad kan utnytte antikrigstemningen blant befolkningen. I dag er det bokstavelig talt ikke noe etablert parti som selv delvis representerer den yrkesaktive befolkningens interesser.

Tysklands forbundskansler Olaf Scholz, partilederen for det britiske Labour Party, Keir Starmer, eller USAs president Joe Biden – som utgir seg for å være en venn av arbeiderne i USA – står alle for politikken for genocid, krig og sosiale angrep. Det nederlandske Arbeiderpartiet (PdA) spilte en pionerrolle i dette. Den såkalte «poldermodellen» [tysk tekst], som etablerte tett samarbeid mellom fagforeninger, næringslivsforeninger og regjeringen på 1980-tallet, fungerte som en plan for de sosialdemokratiske regjeringssjefene Tony Blair (Storbritannia) og Gerhard Schröder (Tyskland) i deres helhetlige sosiale kontrarevolusjon.

PdA stilte i det siste parlamentsvalget under ledelse av den mangeårige visepresidenten for EU-kommisjonen, Frans Timmermans, som legemliggjør EUs antiarbeiderpolitikk og sterkt støtter Ukraina-krigen og det israelske genocidet i Gaza. Selv om PdA slo seg sammen med De grønne, oppnådde de to partiene til sammen bare 15,5 prosent av stemmene.

Den sentrale rollen i å benekte arbeidere og unge mennesker muligheten til å stemme på en venstreorientert opposisjon til den xenofobiske hatkampanjen ble spilt av det tidligere maoistiske Sosialistpartiet (SP). Dette partiet, som de siste årene fikk opptil 30 prosent oppslutning på ulike meningsmålinger, fikk bare 3,1 prosent av stemmene. Under valgkampen agiterte partiet for en tøffere politikk overfor asylsøkere og oppfordret til «en midlertidig stans i økonomisk migrasjon».

Partiets søsterpartier i Europaparlamentet, hvorenn de har vært involvert i regjeringer, har håndhevet politikken for militarisme og sosiale kutt på en spesielt aggressiv måte. Syriza i Hellas dannet i 2015 en koalisjon med det høyreekstreme partiet Anel, for å håndheve de mest brutale sosiale nedskjæringene. I Spania sluttet Podemos seg i 2020 til Sosialistpartiets regjering og har siden den gang aktivt støttet innstramming- og krigspolitikk.

Fagforeningene har forvandlet seg til selskapenes politistyrker som undertrykker den gjenoppståtte klassekampen og håndhever regjeringenes diktater. Bare i år har de kvalt streikebevegelser i Frankrike, Storbritannia, Tyskland og mange andre land, og har påtvunget arbeidere massive reallønnskutt.

Denne undertrykkelsen av klassekampen og fraværet av noe venstreorientert alternativ i det offisielle partispekteret betyr at midt under kapitalismens dypeste krise siden 1930-tallet, kan de mest høyreorienterte kreftene dominere og sågar vinne valg.

I motsetning til 1930-tallet, da styringsklassen brukte fascistmassebevegelser for å knuse den organiserte arbeiderbevegelsen, har de høyreekstreme i dag ingen masseorganisasjoner. Men det gjør ikke situasjonen mindre farlig. De har betydelig innflytelse og kontrollerer store deler av statsapparatet for undertrykkelse, som brukes mot arbeiderklassen for å undertrykke og terrorisere enhver opposisjon.

Hver gang høyreekstreme partier danner eller deltar i regjeringen, antar raseriet og opposisjonen i arbeiderklassen enda skarpere former. Men kampen mot de høyreorienterte ekstremistene kan bare bli vellykket dersom den har et klart politisk perspektiv. Bevegelsen må rettes ikke bare mot Wilders, Meloni & Co., men mot hele den kapitalistiske ordenen, dens partier og dens statsapparat, og for sosialisme. Det sentrale spørsmålet arbeidere og unge mennesker står overfor er hvordan de skal bygge sitt eget revolusjonære lederskap.

Når «liberale» og pseudo-venstre-politikere oppfordrer til «demokratenes enhet» mot høyreorienterte ekstremister i sporadiske søndagstaler, er de opptatt av å opprettholde undertrykkelsen av klassekampen og å håndheve den mest høyreorienterte politikken. Dette tjener ikke til å slåss mot det ekstreme høyre, men til å styrke det.

Den forente fronten av alle partier i deres genocidale og kriminelle politikk har dype objektive årsaker. «Under innvirkningen av klassemotsetninger og internasjonale motsetninger som er for høyt ladet, brenner eller eksploderer demokratiets sikkerhetsbrytere. Det er hva diktaturets kortslutning representerer», skrev Leo Trotskij i 1929. Den gang som nå tilbyr den kapitalistiske krisa bare to alternativer: Diktatur og krig eller sosialistisk revolusjon.

Masseprotestene mot Israels genocid og streikene som utvikler seg overalt, må utvikles til en kraftfull bevegelse mot kapitalismen og for et sosialistisk samfunn. Det er dette Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, kjemper for sammen med sine søsterpartier i Storbritannia, Frankrike og Tyrkia ved neste års Europa-valg. Støtt vår valgkamp nå og bygg Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) som arbeiderklassens nye masseparti, for å stoppe krig og fascisme.