Det nederlandske generalvalget 22. november besørger Geert Wilders’ fascistiske Parti for frihet (PVV) en uforlignelig valggevinst ved valgurnene. PVV doblet partiets parlamentsseter i det nederlandske Tweede Kamer fra 17 i 2021 til nå 37 av de 150 setene, med 25 prosent av de avgitte stemmene. Dette må tas som en alvorlig politisk advarsel til nederlendere og den internasjonale arbeiderklassen.

Valget var en fiasko for høyrepartiene i den midlertidige koalisjonsregjeringen ledet av statsminister Mark Rutte, som alle led ydmykende tap. Ruttes Folkets parti for frihet og demokrati (VVD), ledet av Dilan Yesilgöz, kollapset fra 34 til 24 seter. Tilsvarende falt Sosial-liberale demokrater (D66) fra 24 til 9, Den kristelig-demokratiske appell (CDA) fra 15 til 5, og Den kristne union (CU) fra 5 til 3.

De diskrediterte Grønne og Arbeiderpartiet (GL, PvdA) forsøkte å posisjonere seg som det mindre onde enn høyrepartiene, og utstedte et felles manifest og valgliste ledet av tidligere EU-kommissær Frans Timmermans. Dette var imidlertid ikke tilstrekkelig til å tjene betydelig på sammenbruddet av Ruttes allierte. Taktisk stemmegiving så deres deres total stige fra 17 til 25 seter, langt bak Wilders’ PVV.

Det nydannede partiet Nasjonal sosial kontrakt (NSC), ledet av tidligere CDA-parlamentariker Pieter Omtzigt, vant 20 seter basert på hans tomme forlangender om «godt styresett».

Etter valget talte Wilders på en kafé i Nordsjøbyen Scheveningen, der han sa: «Nederlenderen vil være tilbake på førsteplass. Nederland har håp … folket i Nederland vil få deres land tilbake, og tsunamien av flyktninger og immigranter vil bli begrenset.»

Wilders henvendte seg torsdag til lokale media og erklærte hans ambisjoner om å bli statsminister, der han sa han var «for en folkeavstemming om hvorvidt Nederland skal forlate EU». Han la til: «Det første anliggendet er en betydelig restriksjon for asyl og immigrasjon. Vi gjør det ikke for oss selv, vi gjør det for alle nederlendere som stemte på oss.»

Ytrehøyre-grupperinger over hele verden gratulerte Wilders, deriblant Ungarns Viktor Orbán, som sa: «Endringens vinder er her!» og den flamske høyreekstreme politikeren Tom van Grieken, som erklærte: «Partier som våre er på vei i hele Europa».

Avisa Guardian kalte det nederlandske valgresultatet «skremmende», Politico kalte det «EUs verste mareritt», mens New York Times advarte for at det kan «sende sjokkbølger gjennom hele Europa». Tilsvarende erklærte De Telegraaf i Nederland at «Nederland svinger til høyre» og snakket om «ei sjokkbølge for de andre partiene». De Volkskrant kalte det et «oppsiktsvekkende comeback av PVV som skaper store dilemmaer», med andre mediekanaler som følgte opp på samme måte.

Mens den internasjonale pressen tegnet Wilders seier som et «sjokk»-utfall, var det i realiteten et produkt av politikken til hele den nederlandske og europeiske styringsklassen.

Wilders valgseier kommer bare to måneder etter at Slovakias Robert Fico kom til makten, som også lovet å kutte immigrasjon, og valgseieren til den høyreekstreme italienske statsministeren Georgia Meloni. Wilders lovet under hans valgkamp å stenge grensene for all immigrasjon, og oppfordret til en «Nexit», en nederlandsk versjon av Brexit, og å «de-islamisere» Nederland. Han oppfordret til å slutte å besørge våpen til Ukraina, og for en trofast pro-israelsk holdning midt under krigen i Gaza.

Den nederlandske styringseliten og de store partiene og media dreiv valgkampen i overveldende grad basert på stygg, antiimmigrantpropaganda. Resultatet ble et giftig valgklima av forvrengninger og forvirring. Ifølge visse estimater var så mange som 60 prosent av velgerne usikre på hvem de skulle stemme på, gitt at ingen kandidat klart formulerte de reelle politiske spørsmålene om sosial innstramming, krig og genocid i Gaza, som arbeidere står overfor i Nederland og internasjonalt.

Etablissementspartiene legitimerte Wilders ikke bare ved å promotere antiimmigrant hat, men også ved å erklære deres villighet til å alliere seg med ham. I dette spilte Ruttes VVD en ledende rolle. I august, under valgkampen, understreket VVD-leder og justisminister Dilan Yesilgöz at hva angår Wilders, ønsket hun «ikke å holde døra lukket, som en selvfølge». Hun sa: «Jeg er mer interessert i hvem som vil være ved [forhandlings-] bordet og med hvilke intensjoner.»

Seinere i valgkampen, da det ble klart at slike posisjoner styrket PVV på VVDs bekostning, endret Yesilgöz hennes posisjon igjen, for å benekte planene om å danne en koalisjon med Wilders.

I nederlandske offisielle kretser innrømmes det at ikke bare de høyreorienterte eller sosialdemokratiske partiene, men også de politiske kreftene tilknyttet det parasittiske nederlandske fagforeningsbyråkratiet alle meldte seg med i en xenofobisk kampanje som til slutt gjorde Wilders til en klar favoritt.

«Hovedårsakene til at velgerne har støttet Wilders i disse valgene er hans antiimmigrasjonsagenda, etterfulgt av hans holdning til levekostnadskrisa og hans posisjon på helsevesenet,» sa professor Sarah de Lange ved Universitetet i Amsterdam til Politico. Hovedstrømspartiene «legitimerte Wilders» ved å gjøre immigrasjon til et hovedanliggende, la hun til. «Velgere kan ha tenkt at om dét er anliggende som står på spill, hvorfor ikke stemme på originalen i stedet for kopien,» sa hun.

Den sentrale rollen i å benekte arbeidere og ungdommen muligheten til å stemme på venstreorientert motstand mot antiimmigranthat ble spilt av det tidligere maoistiske Sosialistpartiet (SP). Dette partiet, som de siste årene i ulike målinger har fått hele 30 prosent oppslutning, stilte med oppfordringer om hardere politikk mot asylsøkere. Partiet ble ikke spart i den breiere valgfiaskoen, og falt fra 9 til 5 seter i parlamentet. Faktisk erklærte partiets valgmanifest:

Ukontrollert arbeidsmigrasjon fører i dag til utnyttelse, utvandringen fra andre land (den såkalte «hjerneflukten») og opprykkingen av lokalsamfunn. … På denne måten bryter vi den sosiale isolasjonen til mange migrantarbeidere. Enhver som ønsker å arbeide i Nederland og som ikke er bosatt her må være i besittelse av en arbeidstillatelse. Avhengig av situasjonen kan maksimalt antall arbeidstillatelser per år justeres. Inntil dette er i orden vil vi midlertidig stoppe økonomisk migrasjon.

Breie deler av den nederlandske styringseliten manøvrerer nå aggressivt for å installere Wilders i embetet. Ikke engang 24 timer etter valget foreslo Timmermans fra GL/PvDA at han kunne lede opposisjonen, og banet vei for dannelsen av en regjeringskoalisjon mellom Wilders’ PVV, Yesilgöz’ VVD og Pieter Omtzigts NSC, som ville ha 81 seter til sammen. Det nyopprettede høyrepopulistiske partiet BBB (Bonde-Borger Bevegelsen) har allerede meldt sin interesse for å tilslutte seg Wilders med sine 7 seter.

NCS-partileder Omtzigt sa: «Vi er tilgjengelige for å regjere. Dette er et vanskelig resultat. Vi vil diskutere på torsdag på hvilken måte vi best kan bidra.»

Den nederlandske offentlige fjernsynskanalen NOS rapporterte også: «VVD-leder Dilan Yesilgoz, som tidligere denne uka sa hennes parti ikke ville bli med i en regjering ledet av Wilders, sa det nå var opp til vinneren å vise at han kunne få til et flertall.»

Uavhengig av hvilke kapitalistpartier som utgjør den regjerende koalisjonen og hvilke som utformes som en såkalt «opposisjon», vil det innkommende nederlandske politiske etablissementet mønstre et voldsomt angrep på arbeiderklassen. Det vil respondere på tiltakende sosiale protester mot genocid, krig og innstramminger med et forsøk på å innføre nyfascistisk politistat-styre. Dette er sant enten Nederland styres åpent av Wilders, eller av en koalisjon trukket fra Nederlands andre antiimmigrant partier.

I Nederland, som i hele verden, er det dyp motstand i arbeiderklassen mot kapitalistregjeringers politikk for krig, genocid, innstramminger og politistat-styre. Nederland har sett masseprotester mot genocidet i Gaza, inkludert store demonstrasjoner rundt Amsterdams sentralstasjon. Etter Wilders valgseier møtte flere tusen mennesker opp for å protestere i Nederland største byer, Amsterdam og Utrecht.

Slike sentimenter finner ikke noe bevisst genuint politisk uttrykk utenfor Den internasjonale komiteen av Den fjerde internasjonales (ICFI) prinsipielle, marxistiske og internasjonalistiske motstand mot de kapitalistiske styringsklassene i Europa. Den presserende oppgaven den nederlandske arbeiderklassen står overfor er etableringen av en seksjon av ICFI, og basert på et sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv, det å bygge en bevegelse over hele Europa for å bekjempe kapitalistetablissementet og overføre makten til arbeiderklassen.