Gaza: Fra koloni, til friluftsfengsel, til drapsmarker – Del én

Denne artikkelen er del én av en todelt serie.

Flyopptak fra sosiale media viser det uforlignelige omfanget av ødeleggelsene forårsaket av Israels teppebombing av Gaza. Hele nabolag har blitt utslettet. Mer enn en million mennesker har blitt tvunget fra deres hjem. Israels forsegling av Gazas grenser og avstengingen av tilførselen av mat, drivstoff, elektrisitet og sågar drikkevann har forårsaket ufattelige lidelser.

Det daglige dødsraten er uhyrlig.

En mann sitter på ruinene, mens andre vandrer blant rester av bygninger som ble målrettet av israelske flyangrep mot flyktningleiren Jabaliya, nord på Gaza-stripa, onsdag 1. november 2023.

Med sin målretting av sykehus, skoler og andre tilfluktssteder, blir det stadig tydeligere at Israels tvillingpolitikk med teppebombing og frarøving av alle eksistensmidler er innrettet for å drive palestinerne ut av Gaza og forsikre at de aldri kommer tilbake. Dette er en på forhånd planlagt politikk som Israel i årevis har forsøkt å oppnå gjennom tvangsforflyttingen av Gazas befolkning ut i Egypts Sinai-ørken, som lekkede dokumenter utarbeidet av Israels etterretningsdepartement og intervjuer i israelsk presse nå har avslørt. Den hebraiskspråklige publikasjonen Mekomit rapporterte sist søndag at «dokumentet anbefaler den permanente tvangsoverføringen av befolkningen på Gaza-stripa til Sinai, og oppfordrer til at det internasjonale samfunnet blir utnyttet til forflyttingen.»

Med palestinerne i Israel og de okkuperte palestinske områdene som nå er litt flere enn jødene, ser statsminister Benjamin Netanyahu og hans fascistregjering på krig og etnisk rensking som den eneste løsningen på det «demografiske problemet». Da statsministeren henvendte seg til nasjonen, lovet han at Israels svar på palestinernes angrep på Israel den 7. oktober ville «forandre Midtøsten» og at «gjenklangen av det vi vil gjøre mot våre fiender de kommende dagene vil være med dem i generasjoner».

Denne genocidale krigen mot sivile i Gaza er en eskalering av politiske orienteringer forfulgt av det israelske borgerskapet i flere tiår, med målsettingen å frarøve det palestinske folket deres landområder, eiendommer og hjem, som styringseliten inntar et kollektivt historisk hukommelsestap om.

Siden erobringen av Vestbredden og Gaza i 1967 har Israels politikk overfor palestinerne, inkludert den militære og politiske undertrykkingen, blitt stadig strammere. Gaza har lidd 16 år med en kvelende blokade håndhevet av Israel, De palestinske myndighetene (PA) og Egypt, som FN i 2012 spådde ville gjøre enklaven ubeboelig innen 2020, bare for i 2017 å advare om at dette skjedde raskere enn hva de hadde spådd.

Disse hendelsene stammer ubønnhørlig fra Israels etablering, som svaret på problemet med den europeiske jødeforfølgelsen – hvor de skulle finne ei trygg havn, sosial rettferdighet og likhet. Staten er i realiteten basert på et annet folks frarøvelse og har vært opprettholdt gjennom eskalerende kriger, territoriell ekspansjon og undertrykking, sammen med sosial ulikhet innenlands.

Forsiden av memorandumet benevnt Mandate for Palestine and Transjordan, presentert for det britiske parlamentet i desember 1922, forut for at det trådte i kraft i 1923. [Photo: British government - Archive.org]

Israel ble etablert i 1948 på 80 prosent av landområdet kontrollert av britene under mandatet innvilget av Folkeforbundet, som utløste en krig med deres arabiske naboer som varte til 1949, der kong Abdullah av Transjordan, Storbritannias klientstat, inntok Vestbredden, og Egypt inntok Gaza-stripa. Dette var mindre enn noen av de forskjellige sionistfraksjonene så for seg. Men David Ben Gurion, Israels første statsminister, inntok en pragmatisk tilnærming: Først skulle det opprettes en jødisk stat, og seinere skulle grensene endres.

1967-krigen og plyndringen av Israels nye palestinske kolonier

1967-krigen ga Israel muligheten til å endre grensene, der de benektet at erobringen av Vestbredden og Gaza utgjorde en «okkupasjon» av fremmede territorier, all den tid de tidligere hadde vært deler av Palestina, ikke av verken Jordan eller Egypt.

I juni 1967, etter en periode med eskalerende konflikt med Syria, grep Israel muligheten presentert av den egyptiske presidenten Gamal Abdul Nassers bryskende posering som den arabiske nasjonens leder, til å lansere et forebyggende, men lenge planlagt angrep mot landets arabiske naboer, innrettet for å «forbedre» og utvide Israels 1949-grenser. Israel erobret Golanhøydene i Syria, den jordansk-kontrollerte Vestbredden og Øst-Jerusalem, områder landet umiddelbart annekterte, og Egypts Sinai-halvøy, så vel som den Egypt-kontrollerte Gaza-stripa.

Israelske stridsvogner som rykker fram på Golanhøydene under seksdagerskrigen, juni 1967 [Photo by Government Press Office (Israel) / CC BY-SA 4.0]

Selv om Israel tilbakeførte Sinai til Egypt etter i 1979 å ha undertegnet Camp David-avtalen med Nassers etterfølger Anwar Sadat, og en del av Syrias Golan etter 1973-krigen, ble mesteparten av Golan, Vestbredden og Gaza beholdt – hjemstavn til rundt 1,4 millioner palestinere, mange flyktninger, etter å ha flyktet eller blitt fordrevet fra deres hjem i det som i 1948 ble til Israel.

Israel gikk raskt til verks – med noen tiltak foretatt selv før seks-dagerskrigen tok slutt – med å innlemme sine nylig erobrede territorier inn i landets økonomi. De palestinske områdene skulle i realiteten utgjøre en siste-dagers koloni – selv etter at de europeiske stormaktene hadde blitt tvunget til å gi deres kolonier i Afrika og Asia formell uavhengighet – med en ødeleggende innvirkning på alle aspekter av palestinernes liv, samtidig som de skulle gavne Israels kommersielle elite.

Israels Arbeiderparti-regjering under Levi Eshkol innførte militærstyre for å forsvare landets koloniseringspolitikk på bakken, og for å underlegge seg palestinerne. Palestinerne ble pålagt å bære identitetskort og var underlagt restriksjoner på deres bevegelsesfrihet, med portforbud og veisperringer. Motstand ble møtt med kollektiv avstraffing, demolering av hus, tvangsdeportasjoner og interneringer uten rettssak.

Israel tok kontroll over de finansielle og monetære institusjonene, og forpliktet dem som søkte oppstartslån til å overholde israelske forskrifter og gjorde det praktisk talt umulig for palestinerne å industrialisere og konkurrere med israelske firmaer. Israel erstattet den jordanske, egyptiske og syriske valutaen med sin egen, og kontrollerte stramt den palestinske handelen.

Innen 1983 hadde Israel ekspropriert over 52 prosent av Vestbredden, det meste av landets beste jordbruksland. Kort forut for Oslo-avtalen fra 1993 dekket disse konfiskeringene mer enn tre fjerdedeler av territoriet. I løpet av de 10 første årene av okkupasjonen, da Arbeiderpartiet hadde makten, ble de første bosetningene bygget rundt den palestinske befolkningen i Øst-Jerusalem og i Jordandalen, for å blokkere utvidelsen av byens palestinske nabolag og for å «oppmuntre» de palestinske beboerne til å forlate. I 1977 bodde det 4 500 israelere på Vestbredden og 50 000 i Øst-Jerusalem.

Valget av en Likud-regjering ledet av Menachem Begin i mai 1977 gjorde byggingen av bosettinger til et etno-religiøst prosjekt. Bosetningene ble bygget med ei rekke økonomiske insentiver i den bibelske kjernen av Vestbredden, nært opp til store palestinske byer. Innen 1983 hadde antallet bosettere på Vestbredden steget til 28 400.

Israels statsminister Menachem Begin der han taler etter ankomsten for et statsbesøk til USA, i 1978. Sted: Andrews Air Force Base, Maryland.

Restriksjoner på palestinsk bygging og infrastrukturutvikling og tilgang til grunnvannskilder blokkerte utviklingen, ikke minst av landbruket som svært mange palestinere var avhengige av, og tvang dem vekk fra landområdet, bare for at de israelske myndighetene skulle konfiskere jordbruksland som ikke var dyrket. De tidligere beboerne ble tvunget til å søke arbeid i Israel, spesielt innen byggebransjen og landbruket, hvor de dannet en billigarbeidsstyrke for israelske arbeidsgivere.

Innen 1974 var en tredjedel av den palestinske arbeidsstyrken sysselsatt i Israel, og en enda høyere andel fra Gaza. Denne avhengigheten tillot seinere Israel å bruke arbeidsledighet som en kollektiv avstraffelse, der grensene ble stengt i perioder med spenning og under Den første intifadaen fra 1987 til 1993 og Den andre fra 2000 til 2005. Samtidig oppmuntret stigende oljepriser i Gulf-statene skolerte og dyktige palestinske arbeidere til å søke arbeid der. I årene etter krigen skulle rundt 700 000 dra for godt, inkludert flere enn noen få som ble utvist.

Denne politikken hadde som målsetting å øke Israels kontroll over palestinerne og undergrave støtten til lederen for Den palestinske nasjonale frigjøringsbevegelsen (Fatah) Yasser Arafats Palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO), med dens forpliktelse til å oppnå en palestinsk stat gjennom væpnet kamp. I det umiddelbare kjølvannet av 1967-krigen vokste Vestbreddens økonomi med 15 prosent i året og Gazas med 11 prosent, da de kom tilbake til før-krig-nivåene. Men samtidig falt industriens andel av det palestinske BNP fra 9 prosent i 1968 til 7 prosent i 1987.

Samlingsstevne for jubiléet for Den palestinske nasjonale frigjøringsbevegelsen (Fatah) i Gaza by [Photo by Fars Media Corporation / CC BY 4.0]

Ifølge FN var inntektstapet for den palestinske økonomien fra 1970 til 1987 fra 6 til 11 milliarder dollar, eller 13 prosent av BNP. Disse endringene forvandlet raskt palestinske territorier fra et mangfoldig samfunn av bønder, små forretningsmenn og fagfolk til en arbeiderklasse og en reservehær av arbeidskraft for israelske arbeidsgivere, underlagt den israelske kapitalens økonomiske og politiske diktater.

De breiere internasjonale utviklingene hadde også deres negative innvirkninger. Etter børskrakket i 1987 og 1988, fallende oljepriser, færre arbeidsmuligheter i Persia-gulfen, deflasjonspolitikken som ble ført i USA, de økende kostnadene av okkupasjonen og de påfølgende budsjett- og handelsunderskuddene, skulle føre til ei stor økonomisk krise i Israel da inflasjonen steg. For palestinerne betydde dette et kraftig fall i verdien av deres lønninger, stadig forverrede arbeidsvilkår – allerede langt under deres israelske kolleger – færre arbeidsmuligheter og lavere budsjettbasert støtte. Bosetninger bygget på konfiskert palestinske landområder og på land beslaglagt for å bygge veier kun for bosettere og for å sikre at bosetningene ble utvidet, undergravde ytterligere den palestinske økonomien.

Den økonomiske nedturen var en av faktorene – sammen med raseriet over Israels 20-år-lange militære okkupasjon og landets krig mot palestinerne og deres allierte i Libanon – som førte til utbruddet av Den første intifadaen (opprøret) i 1987. Opprøret brøyt stort sett ut utenfor PLOs kontroll, med lederskapet som da var basert i Tunis etter først å ha blitt drevet ut av Jordan i 1970 og deretter fra Libanon i 1982, og forlatt av de arabiske regimene.

Disse betingelsene, sammen med den breiere vendingen til islamistisk politikk i den arabiske verden etter sammenbruddet av Nassers pan-arabisme, var til fordel for Hamas (Islamsk motstandsbevegelse) tilknyttet Det muslimske brorskapet, som er ei borgerlig-geistlig gruppe som Israel først sponset og oppmuntret som en opposisjon til Fatah. Men Hamas, med gruppas religiøse fundamentalisme, tilbød bare en mer ekstrem form for nasjonalisme, og artikulerte det palestinske borgerskapets interesser, ikke arbeidernes og bøndenes interesser.

Oslo strammer løkka

Den første intifadaen begynte i desember 1987 i Gaza-flyktningleiren Jabaliya etter at en lastebil fra det israelske forsvaret krasjet inn i en sivil bil og drepte fire palestinske arbeidere, derav tre fra flyktningeleiren. Det skulle ta Israel seks år å undertrykke opprøret, til en pris av mer enn 1 000 palestinske liv, 175 000 arrestasjoner og 2 000 demolerte hjem. Konflikten ødela den palestinske økonomien, og levestandarden falt enormt, med fra 30 til 40 prosent.

Barrikader under Den første intifadaen [Photo by Abarrategi / CC BY-SA 4.0]

Oppstanden overbeviste Israels Arbeiderpartis ledere, som hadde vært ute fra makten siden 1977, om nødvendigheten av å finne en slags innordning med PLO-lederen Arafat og Israels arabiske naboer. Etableringen av en palestinsk ministat ville, mente de, bidra til å sikre Israels stabilitet og utvikling, og å opprettholde landets jødiske flertall. Arafat og en Palestinsk myndighet (PA) skulle overta Israels rolle med å kontrollere de palestinske massene, mot at PLO ble akseptert som det palestinske folkets eneste representant. Denne autonomien ville, håpet Israels styrere, sikre fortsatt økonomisk avhengighet, samtidig som det skulle åpne flere nye markeder enn Israels garnisonstat noen gang kunne levere, og potensielt transformere den til en regional økonomisk makt.

Fortsettelse følger

Loading