Millioner protesterte mot Israels genocid mot palestinerne denne siste helga, som del av ei stigende tidevannsbølge av opposisjon som skyller over hele verden. Dette globale ramaskriket har satt arbeidere i alle land opp mot deres egne styrere som støtter genocidet.
Den mest ekstraordinære av disse demonstrasjonene fant sted i London. Mellom tre kvart million og én million mennesker tok til gatene i hovedstaden i det imperialistiske Storbritannia, som med landets blodtørstige støtte for Israel rangerer ved siden av USA og Tyskland. Marsjen inkluderte en stor seksjon av Englands muslimske befolkning, og unge mennesker av alle etniske opphav. I et land med 56,5 millioner innbyggere betyr det at rundt én av seksti personer gikk til handling for å forlange en våpenhvile og en slutt på genocidet.
Det er i Storbritannia at avgrunnen mellom den styrende eliten og dens partier, og massen av arbeidende mennesker er mest klart uttrykt, og som derfor viser veien for eksplosive konflikter som raskt modnes i hvert land.
Gaza er en katalytisk begivenhet, og funksjonerer som et fokuspunkt for hatet som ikke bare føles mot landets Conservative-regjering, men mot hele den styrende klassen og dens partier, inkludert Labour Party. Sir Keir Starmers støtte til Israel har gjort ham til den mest foraktede Labour-lederen siden Tony Blair i 2003 førte Storbritannia inn i Irak-krigen basert på løgner. Dette har ført til massefratredelser og et sammenbrudd i partiets oppslutning i indre byområder. Mange demonstranter bar hjemmelagde bannere som siktet Starmer som en medskyldig i krigsforbrytelser.
Protesten var en handling av massiv avvising av den skitne kampanjen ført av Tory-regjeringen og pressen for å bakvaske og sverte antikrigdemonstrasjoner som antisemittiske supportere for terrorisme. Innenriksminister Suella Braverman, den ekstreme høyrerasisten, insisterte i uka som førte opp til protesten at «hatmarsjen» måtte forbys av Londons Metropolitan Police. Hun ble støttet av statsminister Rishi Sunak. London Met nektet å etterkomme beordringen, bare fordi politietaten visste at det ville utløse enda større motstand mot regjeringens diktater og dens støtte for Israel.
Regjeringer overalt kommer med løgna at opposisjon mot genocid er antisemittisk. Opposisjonen er faktisk spydspissen for et globalt utbrudd av antifascisme, antiimperialisme og antikapitalisme.
Beskyldningene om antisemittisme mot protester som har mobilisert store antall jøder har bare bekreftet at regjeringen, Labour og media ikke vil la seg stoppe av noe for å berettige deres egne forbrytelser. Dette ble bekreftet av Bravermans respons på lørdagens protest, som hun la ut på X/Twitter: «Dette kan ikke fortsette. Uke for uke blir Londons gater forurenset av hat, vold og antisemittisme. Medlemmer av offentligheten blir mobbet og intimidert. Jødiske mennesker spesielt, føler seg truet. Ytterligere handling er nødvendig.»
Hun skrev denne ondsinnede hetsen samme dag som Israel beleiret al-Shifa-sykehuset, og drepte babyer. Dersom Braverman ønsker «ytterligere handling» for å stoppe protester mot Israels barbari, da kan det bare bety å utløse politirepresjon av massiv skala, og mobilisering av fascistavskummet som forsøkte å angripe deler av lørdagens protest. Hun ville hanskes med opposisjonen i Storbritannia på samme måte som Netanyahu responderer i Gaza.
Styringselitene i alle imperialistlandene anvender borgerkrigens og utryddelsens språk. Introduksjonen av et lovforslag i delstaten Floridas lovgivende forsamling tirsdag i forrige uke, som forlangte en «umiddelbar de-eskalering og våpenhvile» og «støtte for beskyttelse av floridianeres konstitusjonelle rettigheter» ble avvist med 104 stemmer mot 2, der Demokratene sluttet seg til Republikanerne i å snu ryggen til lovforslagets sponsor, delstatsrepresentanten Angie Nixon.
Da Nixon påpekte 10 000 palestineres død i Gaza, og spurte: «Hvor mange vil være nok?» ropte representanten Michelle Salzman fra salen: «Alle av dem!»
Denne åpne støtten for genocid uttrykker bare i naken form politikken til Biden-administrasjonen og helheten av det politiske etablissementet. I Florida har delstatens fascistiske guvernør Ron DeSantis oppløst studentgrupper som har opponert mot Israels genocid.
Senatet i Washington vedtok i forrige måned, med enstemmig samtykke, et forslag om å brennmerke studenter som opponerer mot Israels handlinger, som antisemitter, og universiteter over hele landet – deriblant universitetene Colombia, Brown og Brandeis – har suspendert studentorganisasjonene Students for Justice in Palestine (SJP) og Jewish Voice for Peace (JVP), eller arrestert studenter som har vært involverte i protestaksjoner.
Gaza-protestene i Storbritannia har besørget millioner et virkemiddel for å uttrykke deres hat mot en regjering som er ansvarlig for mer enn 200 000 dødsfall under pandemien, og et brutalt angrep på arbeidernes levestandarder som har blitt systematisk undertrykt.
Toryene har vært i en vedvarende krisetilstand helt siden Boris Johnsons tvungne fratredelse som statsminister i juli i fjor. Den kom midt under en gjenoppblomstring av klassekampen internasjonalt, der Storbritannia så ei streikebølge i løpet av seks måneder som omfattet to millioner arbeidere. Johnsons erstatter, den notoriske krigshisseren Liz Truss, varte bare 45 dager i embetet, før hun ble fjernet på finansmarkedenes instruks, for å ha unnlatt umiddelbart å pålegge de forventede innsparingstiltakene.
Et WSWS-perspektiv fra oktober, «Britisk politikk har alle karaktertrekk av en revolusjonær situasjon», rettet oppmerksomhet på det faktum at betingelsene forelå for en generalstreik og for regjeringens fall. Men Toryene ble innvilget en utsettelse av dommen, besørget av Labour Party og fagforeningsbyråkratiet, der Starmer fordømte streiker og proklamerte hans urokkelige støtte til krig i Ukraina, samtidig som fagforeningsbyråkratiet isolerte og forrådte streiker ført av arbeidere på jernbanene, i postvesenet, i embetsverket, lærerne og helsetjenestearbeiderne.
Dette korte mellomspillet er over, der det bekrefter Trotskijs insistering i Overgangsprogrammet at «Massenes orientering bestemmes først og fremst av den råtnende kapitalismens objektive betingelser, og for det andre, av de gamle arbeiderorganisasjonenes forræderske politikk. Av disse faktorene er den første, selvfølgelig, den avgjørende: Historiens lover er sterkere enn det byråkratiske apparatet.»
Denne situasjonen med akutte klasseantagonismer eksisterer i alle land. Massebevegelsen til forsvar av palestinerne er bevis for at de siste tiårenes reaksjonære politiske stagnasjon har kommet til en slutt. Gaza er gnista som har antent det folkelige raseriet som har bygget seg opp under det offisielle politiske livets overflate; et raseri kapitalistpolitikerne og media har vært uvitende om.
World Socialist Web Site forutså denne utviklingen, basert på en marxistisk evaluering av verdensimperialismens krise, i sin perspektivuttalelse for nyåret 2020, «Tiåret for sosialistisk revolusjon innledes».
Uttalelsen forklarte at «klassekampens dominerende og mest revolusjonære karaktertrekk er dens internasjonale karakter, forankret i den moderne kapitalismens globale karakter. Dessuten er arbeiderklassens bevegelse den yngre generasjonens bevegelse, og den er derfor en bevegelse som vil forme framtiden.»
Uttalelsen fortsatte:
Veksten av arbeiderklassen og framveksten av klassekamp på en internasjonal skala er det objektive grunnlaget for revolusjon. Arbeideres spontane kamp og deres instinktive bestrebelser etter sosialisme er imidlertid av seg selv utilstrekkelig. Transformasjonen av klassekampen til en bevisst bevegelse for sosialisme er et spørsmål om politisk lederskap.
Det vellykkede forsvaret av Gaza og kampen mot krig må nå bli forankret i arbeiderklassen, og rettes mot alle kapitalistregjeringer og alle styringsklassens politiske partier. Bare arbeiderklassen kan beseire og stoppe denne offensiven, ved å gjøre det umulig å føre den. Arbeiderklassenes handling, medregnet streiker og boikotter av våpenselskaper, havneanlegg og flyplasser, kan stoppe forsendelsen av alle gjenstander til Israel med militær anvendelse. De kan lamme økonomien og få ned regjeringer.
Den internasjonale arbeiderklassens massive sosiale makt må mobiliseres i en politisk generalstreik mot krig. Dette kan bli et fokuspunkt for det eksplosive raseriet over den brutale sparepolitikken og innstrammingene arbeiderne konfronterer. Denne kampen må føres mot fagforeningsbyråkratiet, som ikke har gjort noe for å mobilisere til forsvar for palestinerne, og handler som ei død hånd i å forhindre enhver handling som truer styringsklassens interesser.
Gjennom deres massedrap av palestinerne ønsker styringsklassen å bevise at all motstand mot deres globale dominans vil bli knust. Det er opp til milliarder av arbeidere, som i land etter land allerede har begynt å føre en motoffensiv i form av eskalerende streiker og protester, å utvikle denne kampen som en bevisst kamp mot imperialisme og det kapitalistiske profittsystemet.