Venstreopposisjonens grunnleggingsdokument

Erklæringen fra de 46

Som en del av sin hundreårsfeiring av framveksten av trotskisme, publiserer World Socialist Web Site «Erklæringen fra 46 Bolsjeviker av den gamle garde», som ble sendt til politbyrået i sentralkomiteen (SK) av Det russiske kommunistpartiet (RKP) 15. oktober 1923. Med dette dokumentet indikerte 46 av de mest eminente lederne av Bolsjevikpartiet deres politiske støtte til Leo Trotskijs posisjoner i den interne partikampen, initiert av Lenins siste kamp, mot den stalinistiske fraksjonen i politbyrået.

Det regnes derfor som Venstreopposisjonen grunnlagsdokument, som ledet kampen til den marxistiske og internasjonalistiske fløyen av Det russiske kommunistpartiet (RKP) og Den kommunistiske internasjonale (Komintern) mot det stalinistiske sviket av Oktoberrevolusjonen. Som de biografiske detaljene presentert av WSWS viser, ble nesten alle underskriverne av denne erklæringen myrdet under Stalins Store terror 1936 til 1938.

Medlemmer av Venstreopposisjonen i 1927. Sittende (fra venstre til høyre): Serebryakov, Radek, Trotskij, Boguslavskij og Preobrasjenskij. Stående (fra venstre til høyre): Rakovskij, Drobnis, Beloborodov og Sosnovskij

«Erklæringen fra de 46» ble sendt ei uke etter at Trotskij la fram sentrale aspekter av hans politiske meningsforskjeller med flertallet av politbyrået, i et brev datert 8. oktober 1923, til RCPs sentralkomité (SK) og partiets sentrale kontrollkommisjon (SKK). Selv om dette brevet ikke ble publisert i sin helhet før i mai 1990, var innholdet i «Erklæringen fra de 46» bedre kjent. Den ble publisert i sin helhet på engelsk, men med unøyaktigheter, i E. H. Carrs verk The Interregnum 1923-1924 (London, 1954, s. 367 til 373).

På russisk ble den første gang utgitt i sin helhet i utlandet i 1988, i boken Kommunisticheskaia oppozitsiia v SSSR, 1923-1927. Iz arkhivov L’va Trotskovo [Kommunistisk opposisjon i USSR, 1923 til 1927. Fra Leo Trotskij-arkivet], bind 1 (1923 til 1926), redigert av Y. Felsjtinskij (s. 83 til 88). Dokumentets original består av to maskinskrevne tekster med noen forskjeller (som ikke endrer betydningen). Den første teksten inkluderer 34 signaturer, den andre inkluderer 12.

Denne oversettelsen ble først publisert på sidene til International Workers Bulletin utgitt 25. oktober 1993, som del av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonales feiringen av 70-årsmarkeringen av Venstreopposisjonens grunnleggelse. Vi publiserer den her på nytt med noen mindre redigeringer, og ei mer omfattende liste over biografiske notater om underskriverne.

Den første utgivelsen av denne oversettelsen av Erklæringen fra de 46, på International Workers Bulletins sider 25. oktober 1993.

Erklæring fra de 46 til politbyrået i sentralkomitéen til RKP (b)

15. oktober 1923

Topp hemmelig

TIL POLITBUROET I RKPs SENTRALKOMITÉ

Situasjonens ekstreme alvor tvinger oss (i vårt partis interesse, i arbeiderklassens interesser) til å fortelle dere åpent at videreføringen av de politiske orienteringene til flertallet av politbyrået truer hele partiet med alvorlig ulykke. Den økonomiske og finansielle krisa som startet i slutten av juli i år, med alle de politiske konsekvensene som følger av den, inkludert de innen partiet, har nådeløst avslørt partiledelsens utilstrekkelighet, ikke bare på det økonomiske området men helt spesielt på området indre partirelasjoner.

De tilfeldige, lite gjennomtenkte og usystematiske beslutningene tuffet av SK, som ikke har fått endene til å møtes i økonomien, har ført til en situasjon der, gitt tilstedeværelsen av utvilsomt vesentlige suksesser innen industri, landbruk, finans og transport – suksesser som spontant ble oppnådd av nasjonens økonomi, ikke takket være men til tross for det utilstrekkelige lederskapet, eller for å være mer presist, fraværet av et lederskap – vi står ikke bare overfor perspektivet av at disse suksessene bremses men med en alvorlig krise i økonomien som helhet.

Vi står foran det nærmende sammenbruddet av chervonets-valutaen, som spontant ble til den grunnleggende valutaen før likvideringen av budsjettunderskuddet; vi står overfor ei kredittkrise der statsbanken ikke kan, uten risiko for alvorlige sjokk, finansiere ikke bare industrien og handelen med industrivarer, men sågar innkjøpet av korn for eksport; vi står overfor stans i salget av industrivarer på grunn av høye priser, som på den ene siden kan forklares med det fullstendige fraværet av planlagt, organisert lederskap i industrien, og på den andre med ukorrekt kredittpolitikk; vi står overfor umuligheten av å kunne gjennomføre korneksportprogrammet på grunn av manglende evne til å kjøpe inn korn; vi står overfor ekstremt lave priser på matvarer, som er ødeleggende for bøndene og som truer med massive nedskjæringer i landbruksproduksjonen; vi står overfor avbrudd i lønnsutbetalinger, som naturligvis framkaller arbeidernes misnøye; vi står overfor budsjettkaos, som skaper direkte kaos i regjeringsapparatet; «revolusjonære» virkemidler for nedskjæringer i utformingen av budsjettet, og nye, ikke-planlagte nedskjæringer under realiseringen har gått fra å være midlertidige tiltak til å bli et permanent fenomen, som ubønnhørlig skaker statsapparatet, og som følge av manglende planlegging i nedskjæringene forårsaker tilfeldige og spontane sjokk innen apparatet.

Alt dette er elementer i ei krise i økonomien, kreditt- og finanpolitikken som allerede har begynt. Om vi ikke umiddelbart iverksetter omfattende, gjennomtenkte, planlagte og energiske tiltak, dersom den nåværende mangelen på lederskap videreføres, da står vi overfor muligheten for uvanlig skarpe økonomiske sjokk, uunngåelig forbundet med innenrikspolitiske komplikasjoner og med en fullstendig lammelse av vår handlingsevne i våre utenlandske aktiviteter. Og dette sistnevnte er, som alle forstår, nå mer nødvendig enn noen gang før; skjebnen til verdensrevolusjonen og arbeiderklassen i alle land avhenger av det.

Akkurat på samme måte ser vi i de indre partirelasjonene det samme ukorrekte lederskapet, som lammer og demoraliserer partiet, som merkes spesielt tydelig under den krisa vi nå gjennomgår.

Vi forklarer ikke dette med de nåværende partiledernes politiske udugelighet; tvert imot, uansett hvor store meningsforskjeller vi har med dem hva angår evalueringen av situasjonen og valget av metoder for å endre den, vi mener dagens ledere ikke under noen omstendighet hadde unngått å bli utnevnt av partiet til ledende stillinger under arbeidernes diktatur. Vi forklarer det heller med at vi under dekke av offisielt samhold faktisk har et ensidig utvalg av personell, som kan tilpasse seg synspunktene og sympatiene til en snever krets, og en ensidig styring av aktivitetene. Som følge av at partiledelsen er forvrengt av så snevre hensyn, slutter partiet i vesentlig grad å være det levende, uavhengige kollektivet som er følsomt for endringene i den pulserende virkeligheten, nettopp fordi det er forbundet med tusenvis av tråder til denne virkeligheten. I stedet for dette observerer vi en stadig framadskridende, knapt forkledd inndeling av partiet i et sekretærhierarki og i «lekmenn», i profesjonelle partifunksjonærer, valgt ovenfra, og i resten av partimassene som ikke tar noen del i partiets sosiale liv.

Dette er et faktum som er velkjent for alle av partiets medlemmer. Medlemmer av partiet som er misfornøyde med det ene eller det andre direktivet fra SK, eller til og med fra en provinskomité, eller som er plaget av tvil, eller som har bemerket bare «for seg selv» forskjellige feiltak, ting som ikke hører hjemme, eller uorden av ethvert slag, de er redde for å snakke om det på partisamlinger; enda verre er at de er redde for å snakke om det med hverandre, med mindre de anser deres samtalepartner å være absolutt pålitelig, i betydningen ikke å være «pratsom»; åpen diskusjon innad i partiet har nærmest opphørt, partiets offentlige opinion har blitt kvalt. Nå er det ikke partiet, det er ikke partiets breie masser som nominerer og velger til provinskonferanser og partikongresser, som igjen nominerer og velger RKPs provinskomitéer og dets sentralkomité. Tvert imot, det er sekretærhierarkiet, partihierarkiet som i stadig større grad velger delegater til konferansene og kongressene, som i stadig større grad blir dette hierarkiets utøvende konferanser. Regimet som har blitt etablert innen partiet er absolutt utålelig; det dreper partiets uavhengighet, erstatter partiet med et utvalgt byråkratisk apparat som fungerer som smurt i normale tider, men som uunngåelig feiltenner i krisesammenhenger, og som truer med å bli helt hjelpeløst når det konfronteres med de alvorlige begivenhetene foran oss.

Situasjonen som har utviklet seg kan forklares av det faktum at regimet med fraksjonsdiktatur i partiet som utspilte seg etter Den 10. kongressen [mars 1921] har overlevd seg selv. Mange av oss valgte bevisst ikke å motsette oss et slikt regime. Helomvendingen i 1921 [med innføringen av Den nye økonomiske politikken] etterfulgt av kamerat Lenins sykdom, nødvendiggjorde for hva det angikk noen av oss, et diktatur innen partiet som et midlertidig tiltak. Andre kamerater reagerte skeptisk på dette helt fra starten av, eller de motsatte seg det. I alle fall, på tidspunktet for Den 12. partikongressen [april 1923] hadde dette regimet utlevd sin anledning. Det begynte å vise den andre siden av mynten. De indre partibåndene begynte å svekkes. Partiet begynte å visne. Ekstremt opposisjonelle, til og med åpent usunne tendenser innen partiet begynte å anta en partifiendtlig karakter, for det var ingen partiintern, kamerat-basert diskusjon om de mest akutte spørsmål. Og en slik diskusjon kunne uten vanskeligheter ha avslørt disse tendensenes usunne karakter, både for partimassene og for flertallet av tendensenes deltakere. Som resultat har vi sett dannelsen av illegale grupperinger, som trakk partimedlemmer vekk fra partiet, og vi har vært vitne til at partiet mister kontakt med de arbeidende masser.

Dersom situasjonen som har utviklet seg ikke endres radikalt i den nærmeste framtid, vil den økonomiske krisa i Sovjet-Russland og krisa i det fraksjonerte partidiktaturet tildele arbeidernes diktatur i Russland og Det russiske kommunistpartiet harde slag. Med en slik byrde på sine skuldre kan ikke proletariatets diktatur i Russland, og dets leder RKP, gå inn i feltet for de forestående nye internasjonale sjokkene på noen annen måte enn med perspektivet for fiasko langs hele fronten av den proletarisks kampen. Selvfølgelig ville det ved første øyekast være lettest av alt å løse spørsmålet i følgende forstand: I lys av den næværende situasjonen er det ikke, og kan ikke være noen plass for å reise spørsmålene om å endre partiets kurs, om å sette på agendaen nye og komplekse oppgaver osv. osv. Men det er absolutt klart at et slikt synspunkt ville være en posisjon for offisielt å lukke øynene for den faktiske situasjonen, da hele faren ligger i det faktum at det ikke er noen genuin ideologisk eller praktisk enhet, i møte med ekstremt komplekse hjemlige og utenlandske situasjoner. I partiet, jo mer stille og hemmelig kampen føres, jo mer voldsom blir den. Når vi nå reiser dette spørsmålet for sentralkomitéen, så er det nettopp for å finne den raskeste og mest smertefrie løsningen på motsetningene som river partiet i stykker, og for raskt å få plassert partiet på et trygt fundament. Vi trenger reell enhet i diskusjoner og handlinger. De forestående prøvelsene krever enstemmig, broderlig, absolutt bevisst, ekstremt energisk og ekstremt enhetlig aktivitet fra alle av vårt partis medlemmer.

Fraksjonsregimet må elimineres, og det må først og fremst gjøres av dem som har skapt det; det må erstattes av et regime med kamerat-basert enhet og indre partidemokrati.

For å kunne realisere alt som er skissert ovenfor og for å kunne definere de nødvendige tiltakene for å komme oss ut av denne økonomiske, politiske og partiinterne krisa, foreslår vi at SK, som det første og mest presserende skrittet, innkaller til en konferanse mellom SK-medlemmer og de mest prominente og aktive partikadrene, slik at lista over de inviterte inkluderer ei rekke kamerater som har synspunkter relatert til situasjonen som avviker fra synspunktene til flertallet av SK.

E. Preobrazhenskij

S. V. Breslav

L. Serebriakov

Leonid Serebriakov, Bolsjevik av den gamle garde, og underskriver av Erklæringen fra de 46

Selv om jeg ikke er enig i visse punkter i dette brevet som forklarer årsakene til situasjonen som har utviklet seg, og føler at partiet har møtt problemer som ikke fullt ut kan løses med de metodene som har vært anvendt til nå, støtter jeg fullt ut den endelige konklusjonen av det herværende brev.

A. Beloborodov

11. oktober 1923

Aleksandr Beloborodov, en underskriver av Erklæringen fra de 46, og Bolsjevik av den gamle garde, og en av Trotskijs nære medtenkere

Jeg er helt enig i forslagene, selv om jeg er uenig på flere punkter hva angår motiver.

A. Rozengolts

Mr. Al’sky

Generelt deler jeg denne appellens tanker. Behovet for en direkte og åpen tilnærming til alle våre såre punkter er så forsinket at jeg fullt ut støtter forslaget om å kalle sammen den angitte konferansen for å velge de praktiske måtene som kan lede oss ut av de akkumulerte vanskelighetene.

Antonov-Ovseenko

A. Venediktov

I. N. Smirnov

G. Pjatakov

V. Obolenskij (Osinskij)

N. Muralov

T. Sapronov

A. Goltsman

Georgy Piatakov, underskriver av Erklæringen fra de 46, og en av de mest innflytelsesrike figurene i sovjetøkonomien på 1920-tallet.

Situasjonen i partiet og den internasjonale situasjonen er slik at det kreves en ekstraordinær konsentrasjon og enhet av partistyrkene, mer enn noen gang før. Mens jeg underskriver og støtter erklæringen, ser jeg den utelukkende som et forsøk på å skape enhet i partiet, og forberede det for kommende utfordringer. Naturligvis kan det for øyeblikket ikke være snakk om en indre partikamp i noen som helst form. Det er nødvendig for SK nøkternt å vurdere situasjonen og iverksette hastetiltak for å eliminere misnøye i partiet, så vel som innen massene som ikke er partimedlemmer.

12. oktober 1923. A. Goltsman

11. oktober 1923. V. Maksimovskij

L. Sosnovskij

Danisjevskij

P. Mesyatsev

G. Khoretsjko

Lev Sosnovskij (til venstre) sammen med Vladimir Lenin i 1920. Sosnovskij var på 1920-tallet en av lederne av Opposisjonen og blant Trotskijs nærmeste medtenkere.

Jeg er ikke enig i en rekke vurderinger i første del av erklæringen; Jeg er ikke enig i ei rekke karakteriseringer av den indre partisituasjonen. Samtidig er jeg dypt overbevist om at partiets tilstand krever vedtak av radikale tiltak, for det står ikke bra til i partiet for tiden. Jeg deler fullt ut det praktiske forslaget.

Bubnov

11. oktober 1923

A. Voronskij

V.Smirnov

Ja. Bosch

I. Byk

V. Kassior

F. Lokatskov

Aleksandr Voronskij, en ledende figur innen sovjetisk litteraturkritikk på 1920-tallet, og en underskriver av Erklæringen fra de 46

Jeg er helt enig i vurderingen av den økonomiske situasjonen. Jeg anser svekkelsen av det politiske diktaturet i øyeblikket som farlig, men ting må luftes ut. Jeg mener en konferanse er helt nødvendig.

Koganovitsj

Drobnis

P. Kovalenko

A.E. Minkin

V.Yakovleva

Jeg er helt enig i de praktiske forslagene.

B. Eltsin

Jeg signerte med samme forbehold som kamerat Bubnov.

M. Levitin

Jeg signerer med samme forbehold som Bubnov, og deler verken formen eller tonen, noe som desto mer overbeviser meg til å si meg enig i den praktiske delen av den gitte erklæringen.

I. Poliudov

O. Shmidel

V. Vaganian

I. Stukov

A. Lobanov Rafail

S.Vasilchenko Mikh. Zhakov

A. Puzakov

N. Nikolaev

Vagarshak Ter-Vaganian, en av underskriverne til Erklæringen fra de 46, i 1925

Siden jeg i nyere tid har vært noe fjert fra partisentrenes arbeid, avstår jeg fra dommene i de to første avsnittene i den innledende delen; jeg er enig med resten.

Averin

Jeg er enig med delen som skisserer den økonomiske og politiske situasjonen i landet. Jeg føler at en viss overdrivelse er tillatt i den delen som skildrer den indre partisituasjonen. Det er helt nødvendig umiddelbart å iverksette tiltak for å bevare partiets enhet.

Mr. Boguslavskij

Mikhail Boguslavskij, en Bolsjevik av den gamle garde og underskriver av Erklæringen fra de 46

Jeg er ikke helt enig i den første delen, som snakker om den økonomiske situasjonen i landet; sistnevnte er riktignok meget seriøs og krever stor oppmerksomhet, men fram til nå har ikke partiet promotert individer som ville vært i stand til å lede bedre enn dem som har ledet det til nå. Når det gjelder spørsmålet om den indre partisituasjonen, føler jeg det ligger en betydelig porsjon sannhet i alt som er sagt, og jeg anser det som nødvendig å iverksette hastetiltak.

F. Dudnik

Liste av navn: Underskrivere av «Erklæringen fra de 46»

Averin Vasily Kuzmitsj (1885-1945), medlem av Bolsjevikpartiet fra 1904; og av sentralkomitéen i Ukraina 1921 til 1923. Arbeidet i luftfartsindustrien fra 1923, var deretter styreleder for Moskva-Kazan-jernbanen. Arrestert i 1937 og dømt til 8 år i korrigerende arbeidsleirer [ITL]. Løslatt i november 1945, men drept på hans kontor av ukjente personer 28. desember 1945.

Al’sky Arkady (M.) Osipovitsj (1892-1936), medlem av partiet fra mars 1917; fra 1921 Narkom-representant [folkekommissær] for finanser i RSFSR; fra 1923 i USSR. Arrestert 4. februar 1936; skutt 4. november 1936.

Antonov-Ovseenko Vladimir Aleksandrovitsj (1883-1938), partimedlem fra juni 1917; i den revolusjonære bevegelsen fra 1901; fra 1922 leder av det politiske direktoratet for arbeidernes og bøndenes røde armé (RKKA) og medlem av Republikkens revolusjonære militærråd (RVS). Arrestert 12. oktober 1937; skutt 10. februar 1938.

Beloborodov Aleksandr Georgievitsj (1891-1938), medlem av RSDRP fra 1907; av Bolsjevikpartiet fra 1917; fra 1923 av Narkom for RSFSRs interne affærer. Arrestert 15. august 1936; skutt 9. februar 1938.

Boguslavskij Mikhail Solomonovitsj (1886-1937), medlem av Bolsjevikpartiet fra 1917; fra 1921 nestleder av Moskva-sovjetet. Arrestert 8. august 1936. Tiltalt under andre Moskva-prosessen i januar 1937. Skutt 1. februar 1937.

Bosh, Yevgenia Bogdanovna (1879-1925), medlem av partiet fra 1901; profesjonell revolusjonær; fra 1922, beordret av SK til å reise til Italia og Tyskland for behandling i forbindelse med alvorlig sykdom (kreft). Døde av selvmord 5. januar 1925.

Breslav Boris Abramovitsj (S.V.) (1882-1938), medlem av partiet fra 1903; fra 1922 leder av det politiske direktoratet i Moskva militærdistrikt. Arrestert 31. oktober 1937; skutt 21. april 1938.

Bubnov Andrei Sergeevitsj (1884-1938), medlem av partiet fra 1903; fra 1922 leder for agitasjons- og propagandaavdelingen i SK av RKP (b). Kandidatmedlem av SK RKP (b). Medlem av SK fra 1924 til 1937. Arrestert 17. oktober 1937; skutt 1. august 1938.

Byk Iosif Moiseevitsj (1882-1936), medlem av Bolsjevikpartiet fra 1918; fra 1923 formann for revisjonskommisjonen for sukkertrust av Folkets økoonomis øverste råd (VSNKh). Arrestert 10. juli 1936; skutt 5. oktober 1936.

Vaganian (Ter-Vaganian) Vagarshak Arutiunovitsj (1893-1936), medlem av Bolsjevikpartiet fra 1912; 1922 og 1923 redaktør av tidsskriftet Under marxismens banner. Tiltalt ved rettssaken mot de 16, den første skuerettssaken i Moskva; skutt 26. august 1936.

Vasiltsjenko Semyon Filippovitsj (1884-1937), medlem av partiet fra 1901; fra 1920 styreleder i forlaget Moskva Arbeider. Jobbet hos Gosizdat. Arrestert 28. mars 1936; skutt i 1937.

Venediktov Aleksandr Georgievitsj [Abrosimov] (1884-1932), medlem av partiet fra 1904; ledet redaksjonen og den økonomisk avdeling av Statens forlag fra 1023. Døde 21. august 1932.

Voronsky Aleksandr Konstantinovitsj (1884-1937), medlem av partiet fra 1904; redaktør for avisa Krasnaia nov [Rød jomfruelig jord] fra 1921; fra 1922 også redaktør for tidsskriftet Prozhektor [Prosjektør]. Arrestert 1. februar 1937; skutt 13. august 1937.

Goltsman Abram Zinovievitsj (1894-1933), medlem av partiet fra 1917; fra 1922 medlem av presidiumet og leder for Det elektrotekniske hoveddirektorat i VSNKh. Omkom i ei flyulykke.

Danishevskij Karl Yuli Khristianovitsj (Jūlijs Kārlis Daniševskis) (1884-1941), medlem av partiet fra 1900; fra 1921 leder for Trelastindustriens sentraldirektorat; styreleder i trusten «Nordlige skoger». Arrestert 16. juli 1937; skutt 8. januar 1938.

Drobnis Yakov Naumovitsj (1890-1937), medlem av partiet fra 1906; fra 1923 medlem av den administrativt-finansielle kommisjonen under USSRs råd av folkekommissærer. Arrestert 6. august 1936. Stilt for retten under andre Moskva-prosessen i januar 1937. Skutt 1. februar 1937.

Dudnik, F. [Akim Minovitsj] (1881-1934), medlem av Bolsjevikpartiet fra 1917. I 1923 medlem av kollegiet til Folkekommissariatet for jordbruk i Sovjet-Ukraina. Fra 1924, medlem av presidiet for sentralkomiteen for kommunistpartiet i Ukraina. Døde 14. mars 1934.

Zhakov Mikhail Petrovitsj (1893-1936), medlem av partiet fra 1911; fra 1923 student ved Instituttet for røde professorer. Underviste ved Sun Yat Sen Universitetet i Moskva fra 1925 til 1927. Arrestert og skutt i 1936.

Kassior (Kosior) Vladislav Vikentievitsj (1891-1938), medlem av partiet fra 1907; redaktør for avisa Trud [Arbeid]. I 1921 medlem av gruppa Demokratisk sentralisme. I 1925 og 1926 representant for banken Vneshtorg i Paris. I 1936 dømt til fem års fengsel i leiren Ukhpechlag i Vorkuta. Dømt til døden 11. januar 1938; skutt sammen med andre fra Opposisjonen 30. mars 1938.

Kovalenko P.A. (1889-1937), medlem av partiet fra 1911; fra 1920 skribent for avisa Pravda. Arrestert og skutt i 1937.

Koganovitsj Pyotr Kirillovitsj (1887-1937), medlem av partiet fra 1905; fra 1921 medlem av styret i Tsentrosoiuz. Arrestert og skutt i 1937.

Levitin Mark Filippovitsj (1891-1938), medlem av RSDRP fra 1909; medlem av Bolsjevikpartiet fra 1916; økonomisk arbeid i etatene til VSNKh og STO (Arbeids- og forsvarsrådet). Arrestert 10. november 1937; skutt 8. februar 1938.

Lobanov Mikhail (A.) Ivanovitsj (1887-1937), medlem av partiet fra 1904; partiarbeid i Moskva-komiteen til RKP (b). Skutt 9. mars 1937.

Lovatskov Filipp Ivanovitsj (1881-1937), medlem av partiet fra 1904; i 1923 formann for presidiet for Ural-regionalrådet for folkets økonomi. Arrestert 2. juli 1937; skutt 30. oktober 1937.

Maksimovskij Vladimir Nikolaevitsj (1887-1941), medlem av partiet fra 1903; fra 1922 Narkom-representant for RSFSRs opplysning; professor og dekan ved Timiryazev landbruksakademi. Arrestert 27. juli 1937, dømt til fem års eksil. Døde i eksil.

Mesyatsev Pavel Aleksandrovitsj (1889-1938), medlem av partiet fra 1906; fra 1921 medlem av kollegiet, daværende representant for Folkekommissariatet for landbruk i RSFSR. Arrestert 21. august 1937; skutt 8. februar 1938.

Minkin Aleksandr Eremeevitsj (1887-1955), medlem av partiet fra 1903; fra 1922, jobbet i eksekutivkomiteen for Komintern; fra 1923 medlem av Narkomtorgs kollegium. Medlem av Glavkotsesskom fra 1924 til 1926. I 1939 dømt til korrigerende arbeidsleir [ITL] i åtte år; arrestert på nytt i 1948, og dømt til 10 års ITL; døde under fengsling 13. januar 1955.

Muralov Nikolai Ivanovitsj (1877-1937), medlem av partiet fra 1903; fra 1921 sjef for Moskva militærdistrikt. I presidiet for Gosplan i 1925 og 1926. Arrestert 17. april 1936; tiltalt under den andre Moskva-prosessen; skutt 1. februar 1937.

Nikolaev Nikolai Ilyitsj (Beztsjetvernoi) (1895-1937), medlem av partiet fra 1914; redaktør for avisa Kommunist. Fra 1922 nestleder i styret for forlaget Krasnaia nov. Arrestert 4. september 1936; skutt 29. mai 1937.

Osinskij N. (Obolensky Valerian Valerianovitsj) (1887-1938), medlem av Bolsjevikpartiet fra 1907; i 1920 og 1921 en av lederne for Demokratiske sentralister; fra 1921 Narkom-representant for landbruk i RSFSR; nestleder i VSNKh; fra 1923 USSR-ambassadør til Sverige. Arrestert 14. oktober 1937; skutt 1. september 1938.

Poliudov Evgenij Venediktovitsj (1887-1937), medlem av partiet fra 1907; fra 1923 medlem av kollegiet til Folkets finanskommissariat. Arrestert 30. april 1937; skutt 9. september 1937.

Preobrazhenskij Evgenij Alekseevitsj (1886-1937), medlem av partiet fra 1903; sekretær i sentralkomitéen i 1920 of 1921; medlem av redaksjonsrådet for Pravda 1921 til 1927; fra 1921 formann for sentralkomitéens finanskomité og for Rådet for folkekommissærer; viktig figur i Folkekommissariatet for opplysning i RSFSR. Preobrazhenskij var en av de mest innflytelsesrike figurene i sovjetøkonomien på 1920-tallet. Arrestert i desember 1936; skutt 13. juli 1937.

Puzakov Aleksei Mikhailovitsj (1884-1937), medlem av partiet fra 1905; fra 1922 sekretær for Kursk regionkomité for RKP (b); fra 1923, først sekretær og deretter formann i Distriktskontrollkommisjonen. Arrestert 31. mai 1934, dømt til fem års ITL. Dømt til døden 1. oktober 1937 og skutt 8. desember 1937.

Piatakov Yury (G.) Leonidovitsj (1890-1937), medlem av partiet fra 1910; fra 1922 nestleder i Gosplan; fra 1923, nestleder i Det øverste råd for folkets økonomi i USSR. På tidspunktet for «Erklæringen fra de 46» var han medlem av sentralkomitéen i RCP (b). Han var en av de mest innflytelsesrike figurene i sovjetøkonomien på 1920-tallet. Arrestert 13. september 1936; tiltalt under den andre Moskva-prosessen; skutt 1. februar 1937.

Rafail (Farbman Rafail Borisovitsj) (1893-1966), medlem av partiet fra 1910; fra 1922 leder av Moskva-avdelingen for folkets utdanning. Arrestert 14. januar 1933; dømt 16. april til tre års ITL. I leirer fra 1935 til 1956. Takket flere ganger nei til rehabilitering, fra 1956 til 1966.

Rozengolts Arkadij Pavlovitsj (1889-1938), medlem av partiet fra 1905; fra 1922 medlem av kommisjonen til Folkekommissariatet for finanser i RSFSR; fra 1923 sjef for Hoveddirektoratet for luftforsvaret; medlem av det revolusjonære militærrådet i USSR. Arrestert 7. oktober 1937; tiltalt under den tredje Moskva-prosessen; skutt 15. mars 1938.

Sapronov Timofei Vladimirovitsj (1887-1938), medlem av partiet fra 1911; fra 1922 sekretær og medlem av Presidiet av VTsIK [Den allrussiske sentrale eksekutivkomitéen]. Arrestert i 1935, dømt til ITL. Internert i Verkhne-Uralsk Isolator fra 1935  til august 1937; skutt 28. september 1937.

Serebriakov Leonid Petrovitsj (1888-1937), medlem av partiet fra 1905; medlem av sentralkomitéen fra Den 8. kongressen; sekretær i sentralkomitéen fra 1919 til 1921; fra 1922 Narkom-representant for samferdsel. Arrestert 17. august 1936; tiltalt under andre Moskva-prosess; skutt 1. februar 1937.

Smirnov Vladimir Mikhailovitsj (1887-1937), medlem av partiet fra 1907; fra 1921 medlem av kollegiet og styreleder for finansseksjonen i Gosplan i USSR. Arrestert 1930; internert i Suzdal isolator, deretter Verkhe-Uralsk isolator 1930 til mai 1937. Skutt 26. mai 1937.

Smirnov Ivan Nikititsj (1881-1936), medlem av partiet fra 1899; fra 1923 Narkom-repreentant for post og telegraf i USSR. Arrestert 1. januar 1933. Satt i det sentrale OGPU-NKVD-fengselet fra 1. januar 1933 til august 1936. Tiltalt under den første Moskva-prosessen; skutt 25. august 1936.

Sosnovskij Lev Semyonovitsj (1886-1937), medlem av partiet fra 1904; fra 1918 sjefredaktør i avisene Bednota og Kommunar. I redaksjonsrådet for Pravda fra 1923 til 1927. Gjentatte arrestasjoner og fengslinger; sist arrestert 23. oktober 1936; skutt 3. juli 1937.

Stukov Innokentij Nikolaevitsj (1887-1936), medlem av partiet fra 1905; fra 1923 sjefredaktør i forlaget Moskovskii rabochii. Medlem av Gosplan. Arrestert 21. mars 1936; skutt 4. november 1936.

Kharetsjko Taras (G.) Ivanovitsj (1893-1937), medlem av partiet fra 1914; fra 1922 medlem av styret for Leningrad Universitet, leder for den regionale avdelingen for pressesaker, medlem av kollegiet til Leningrad-avdelingen i Tsentrokhim. Arrestert 1936, i ITL fra 1936 til 1937. Dømt til døden 18. september 1937; skutt 27. november 1937.

Shmidel Oskar Karlovitsj (1889-1937), medlem av partiet fra 1917; fra 1922 sekretær for particella til RCP (b) og finansdirektør for fabrikken «Kautsjuk» i Khamovnitsjesky-regionen i Moskva. Arrestert 17. juni 1937; skutt 7. oktober 1937.

Jeltsin Boris Mikhailovitsj (1875-1937), medlem av partiet fra 1897; fra 1921 formann i kollegiet og medlem av styret i Glavpolitprosvet. Han var generalsekretær for den sovjetiske Venstreopposisjonen i 1928. Hans tre barn var også medlemmer av Opposisjonen. Arrestert januar 1935, dømt til fem års ITL; skutt 27. november 1937.

Yakovleva Varvara Nikolaevna (1884-1941), medlem av partiet fra 1904; fra 1920, sekretær for Moskva-komitéen av RKP (b); fra 1921, sekretær for Siberia-byrået i sentralkomitéen i RKP (b); fra 1922 assisterende folkekommissær for opplysning i RSFSR. Arrestert 27. september 1937; skutt uten dom i Orlov NKVD-fengselet, 11. september 1941.

Loading