For hundre år siden, den 23. desember 1922, begynte Lenin å skrive ett av de mest politisk betydningsfulle dokumentene i Sovjetunionens historie. Det besto av en serie notater ment å publiseres som et brev til den forestående Kommunistpartiets tolvte kongress. Bolsjevik-lederen, som ikke hadde gjenvunnet hans fulle helse etter hjerneslaget han led tidligere samme år, var fullstendig klar over at hans helsetilstand kunne forhindre ham fra å delta på Kongressen.

Disse notatene, som skulle gå inn i historien som Lenins Testament, inkluderte en vurdering av Bolsjevik-partiets viktigste ledere. Det var ikke Lenins intensjon, som anså lederskap å være en kollektiv prosess forankret i relasjonene som reflekterte partiets politiske tendenser, å foreslå en formell etterfølger. Lenins relasjon til Bolsjevik-partiet var av en slik politisk og historisk unik karakter at den uansett ikke kunne dupliseres av noe annet enkeltindivid. Han var imidlertid dypt bekymret for at spenninger innen partiet, under betingelser av objektiv økonomisk og sosial krise og meningsforskjeller om politiske orienteringer, kunne føre til farlige fraksjonskonflikter innen det sentrale lederskapet.

Med det formål å ville forhindre destruktive konflikter evaluerte Lenin sentralkomitéens (C.C.) ledende medlemmers personlige styrker og svakheter.

I notatet datert 24. desember skrev Lenin:

Kamerat Stalin, som har blitt generalsekretær, har ubegrenset autoritet konsentrert i hans hender, og jeg er ikke sikker på at han alltid vil være i stand til å anvende den autoriteten med tilstrekkelig forsiktighet.

Denne vurderingen ble etterfulgt av følgende evaluering av Trotskij:

Kamerat Trotskij kjennetegnes derimot, for hans del, bare av enestående evner, som allerede vist i hans kamp mot sentralkomitéen (C.C.) i spørsmålet om Folkets kommissariat for kommunikasjoner. Han er personlig kanskje den dyktigste mannen i den nåværende sentralkomitéen, men han har forevist overdreven selvsikkerhet, og vist overdreven opptatthet av den reint administrative siden av arbeidet.

Deretter advarte Lenin:

Disse to egenskapene til de to fremragende lederne i den nåværende sentralkomitéen kan utilsiktet føre til en splittelse, og dersom vårt parti ikke tar skritt for å avverge det, kan splittelsen komme uforvarende.

I dagene som fulgte fortsatte Lenin å legge tilføyelser til disse notatene.

Blant de mest kritisk viktige saksanliggender Lenin befattet seg med da han skrev hans notater var sosialistrepublikkenes relasjoner innen Sovjet-staten, som ble etablert i 1922. Lenin, som hadde bange anelser for gjenopplivingen av stor-russisk dominans innen Sovjetunionen, hadde insistert på retten til sosialistrepublikker, som Ukraina og Georgia, til å løsrive seg fra unionen.

I notater datert 30. desember 1922 uttrykte Lenin bekymring for at Sovjet-regjeringen ikke skulle besørge tilstrekkelig beskyttelse mot stor-russisk undertrykking. Lenins kommentarer om Stalin ble innen denne konteksten – spesielt da han gransket sistnevntes nedlatende og fornærmende handlinger overfor representanter for nasjonale minoriteter i Georgia – stadig mer bryske. Lenin advarte, der han klart refererte til Stalins opptreden, mot «den stor-russiske sjåvinisten, av karakter en slyngel og en tyrann, slik den typiske russiske byråkraten er».

Lenin fortsatte: «Jeg er av den formening at Stalins hastverk og hans fortapelse i rein administrasjon, sammen med hans hånlige forargelse overfor den notoriske ‘nasjonalist-sosialismen,’ her spilte en fatal rolle. I politikken spiller hån generelt de nedrigste av roller.»

Den 4. januar 1923 la Lenin til følgende avsnitt til hans notat fra 24. desember:

Stalin er for frekk og uforskammet, og denne personlige defekten, selv om den er ganske tolerabel i vår midte, og i omgangen oss kommunister imellom, blir utålelig fra en generalsekretær. Derfor foreslår jeg at kameratene tenker på en måte for å fjerne Stalin fra denne stillingen og utnevner en annen i hans sted, som i alle andre henseender er forskjellig fra kamerat Stalin, og kun har ett fortrinn, nemlig å være mer tolerant, mer lojal, høfligere og mer hensynsfull overfor kameratene, mindre impulsiv og uberegnelig lunefull, osv. Denne omstendigheten kan kanskje synes å være en ubetydelig detalj.

Men jeg er av den formening at fra standpunktet om sikringer mot en splittelse, og fra det standpunkt der jeg ovenfor skrev om relasjonen mellom Stalin og Trotskij, er det ikke en [mindre] detalj, men en detalj som kan få avgjørende betydning.

Lenins politiske fiendtlighet og personlige forakt for Stalin tiltok i ukene som fulgte. Bolsjevik-lederen henvendte seg til Trotskij for støtte i kampen han planla å føre mot Stalin på den planlagte partikongressen. Den 5. mars 1923 skrev han:

Topp hemmelig

Personlig

Kjære kamerat Trotskij: Det er min oppriktige anmodning at du påtar deg forsvaret av Georgia-saken i partiets sentralkomité. Denne saken er nå under ‘utførelse’ av Stalin og Dzerzhinskij, og jeg kan ikke stole på deres upartiskhet. Faktisk, det stikk motsatte.

Jeg ville føle meg beroliget om du sa deg villig til å overta forsvaret av saken. Dersom du av en eller annen grunn motsetter deg det, returner da hele saken til meg. Jeg ville betrakte det som et tegn på at du ikke aksepterer.

Lenin sendte deretter følgende brev til Stalin:

Du har vært så uforskammet å kalle min kone til telefonen og anvendte ubehøvlet språk. Selv om hun fortalte deg at hun var beredt til å glemme det, ble dette faktum likevel kjent for Zinoviev og Kamenev gjennom henne.

Jeg har ingen intensjon om så lett å glemme det som er gjort mot meg, og det sier seg selv at det som er gjort mot min kone det anser jeg som også å ha blitt gjort mot meg.

Jeg ber deg derfor tenke over hvorvidt du er beredt til å trekke tilbake det du har sagt, og ber om unnskyldning, eller om du foretrekker at relasjonene mellom oss brytes.

Fire dager seinere, 9. mars 1923, led Lenin et hjerneslag som endte hans politiske karriere. Han døde 21. januar 1924. Prinsippløs manøvrering fra Stalins og hans fraksjonssupporteres side blokkerte i kjølvannet av Lenins død for lesingen av Testamentet på Den trettende partikongressen i 1924. Dokumentet skulle bli holdt skjult for den sovjetiske offentligheten i 40 år. Sovjet-regjeringen tillot ikke før i 1964 – 11 år etter Stalins død – at Lenins Testament ble inkludert i en ny utgave av hans Samlede verker.

På tidspunktet da Lenin skrev Testamentet var omfanget og betydningen av splittelsene som var under utvikling innen Bolsjevik-partiet enda ikke kjent. Lenins Testament og de medfølgende notatene og kommentarene var en forutanelse av den utviklende konflikten. I månedene som fulgte videreførte og utviklet Trotskij, i politisk sanntid, Lenins forutseende kritikk av byråkratisme og nasjonalsjåvinisme.

I oktober 1923, 10 måneder etter at Lenin hadde skrevet hans Testament, ble Venstreopposisjonen grunnlagt. Framveksten av trotskistbevegelsen markerte videreføringen av Lenins siste store kamp.