Frankrikes president Emmanuel Macron støttet uforbeholdent Israels statsminister Benjamin Netanyahus krig mot den palestinske oppstanden i Gaza, i en fjernsynskrigkastet tale i beste sendetid torsdag. Han forlangte at det franske folk skulle demonstrere «nasjonal enhet» og samle seg bak hans egen upopulære regjering der den støtter Israels væpnede styrkers (IDF) uopphørlige bombing av den utfattige palestinske enklaven.
Før Macrons tale innrømmet hans politiske rådgivere overfor media at hans posisjon konfronterer dyp motstand i det franske folket og at de er skrekkslagne for at denne opposisjonen skal eksplodere ut i ukontrollerbare protester. Det er spesielt tilfelle dersom IDF nå lanserer en allment forventet bakkeinvasjon av Gaza, og prøver å handle på deres trusler om å drepe hvert et medlem av Hamas. En slik politikk ville innebære massakrering av en betydelig andel av den blokkerte palestinske befolkningen i Gaza.
Laurent Marcangeli, fra Macrons tidligere statsminister Edouard Philippes Horisontenes parti, advarte: «Vi må ta i betraktning hva vi sier, og ha en viss ydmykhet gitt anliggendets kompleksitet. Vi vet ikke hvordan situasjonen vil utvikle seg. Den offentlige opinionen kan begynne å stille seg spørsmål, avhengig av hvor sterk Israels reaksjon blir. Etter forferdelsen, redselen og avskyen (over bilder av israelske ofre), kan brått andre bilder av uskyldige ofre, denne gangen på den palestinske siden, komme til å bevege folk.»
Denis Sieffert, den tidligere redaktøren av magasinet Politis, var ekko av Marcangelis uttalelser der han sa til Le Monde: «Risikoen regjeringen står overfor er at spontane, uordnede demonstrasjoner vil kunne bryte ut.»
Macron reagerte med å beordre hans høyreekstreme innenriksminister Gérald Darmanin til å forby alle pro-Gaza-protester, og forøvrig invitere lederne for alle Frankrikes parlamentariske partier til samtaler bak lukkede dører om den politiske krisa. Alle disse partienes øverste embetsfunksjonærer møtte Macron, fra Marine Le Pen, nyfascisten som er partileder for Nasjonal samling, Rassemblement national (RN), til Manuel Bompard, fra Jean-Luc Mélenchons pseudo-venstre-parti Ukuelige Frankrike, La France unsoumise (LFI). I den nåværende konteksten utgjør dette en tilslutning fra hele det franske politiske etablissementet til blankosjekken Macron ga Netanyahu i hans fjernsynstale.
Der han ignorerte den israelske statens undertrykking av det palestinske folket og Israels illegale 16-år-lange blokade av Gaza, serverte Macron i stedet en travesti over krigen, og presenterte den som en ensidig, absolutt ondskapsfull handling av palestinsk terrorisme mot Israel. Han fordømte oppstanden mot den israelske regjeringen som begynte for ei uke siden som «det mest tragiske terroristangrepet i landets historie» og en «utbrudd av absolutt grusomhet».
Macron stemplet Hamas-partiet i Gaza som en «terroristbevegelse», og fordømte det for å «eksponere Gazas befolkning på en kynisk og kriminell måte». Kynismen og kriminaliteten er, i realiteten, på Macrons side. Macron sa faktisk ikke at det er Gazas palestinere som er eksponert for er trusselen om et genocid-angrep fra IDF, mot en oppstand drevet fram av de utålelige betingelsene under Gazas 16-år-lange blokade – et angrep Macron selv støtter.
Macron sørget kort over dødsfallene til 14 franskmenn under Hamas-offensiven mot Israel, og lovet å arbeide for å få satt fri de 17 franske statsborgerne som antas å holdes som gisler av Hamas, som prøver å få anvendt dem til å forhandle om et fangebytte med Israel. Han forlangte også at kampene ikke måtte spre seg til Libanon, en tidligere fransk koloni, der den sjiamuslimske Hizbollah-militsen har utvekslet ildgiving med IDF-styrker over grensa i det nordlige Israel.
Mens Macron kort refererte til hans støtte for en «tostatsløsning» av den israelsk-palestinske konflikten, var hans hovedanliggende å berettige intern politi-stat-undertrykking. Han lot det bli kjent at den franske kapitaliststaten vil behandle sympati med Gaza som en forbrytelse. «De som sammenblander den palestinske saken med terrorisme begår et moralsk feiltak», sa han, der han lovet at det franske politiet og hæren ville undertrykke «alle utskeielser, alle moralske utglidninger, alt hat» som kunne komme til uttrykk over det israelsk-palestinske anliggendet i Frankrike.
Macron konkluderte med hyklerisk å prise den «enestående og universelle stemmen som er Frankrikes», der han forlangte at det franske folk måtte stilte seg bak ham for å forbli «forent for å bære fram et budskap om fred og håp» og «være opp til standardene satt av vår historie».
Det er umulig å forene Macrons tomme retorikk, ment å bli tatt som referanser til tradisjoner fra Den franske revolusjonen av 1789, med IDF-angrepene på Gaza. Den demokratiske revolusjonen på 1700-tallet innvilget religiøse minoriteter, som jøder, protestanter og muslimer, fulle juridiske rettigheter, basert på en proklamasjon av prinsippet om menneskelig likhet. Macron, på den annen side, støtter IDF-angrepet mot palestinerne som umiskjennelig antar en fascistisk genocid-karakter.
Den israelske staten intensiverer sin 16-år-lange blokade av Gaza, som FN har dømt illegal, og avskjærer alle leveranser av mat, drivstoff, energi og humanitær bistand til Gaza, og bomber enklaven – en tett befolket sone med mer enn 2 millioner mennesker, der halvparten av dem er under 18 år. Israels forsvarsminister Yoav Gallant har fordømt palestinerne i Gaza som «dyr», der han planlegger en IDF-bakkeinvasjon av Gaza.
Macrons tilslutning til IDF-offensiven er uatskillelig tilknyttet styringsklassens legitimering av de blodigste, mest reaksjonære tradisjonene i fransk og europeisk politikk. Dette kom fram i bemerkninger fra Marine Le Pen, datter og politisk arving av Jean-Marie Le Pen, som var en Holocaust-fornekter og promotør for nazikollaboratørene i okkupasjonstidens Vichy-regime. Marine Le Pen, som aldri har fordømt hennes fars støtte til Vichy og Holocaust, tok til orde for å myrde en stor del av Gazas befolkning og en etnisk rensking av Gaza for palestinere.
Le Pen sa sist søndag til den høyreekstreme C-News-kanalen: «Terrorisme er den verste formen for feighet og brutalitet», og la deretter til at «vi må tillate Israel å utslette Hamas».
Le Pen presenterte deretter et forslag for massemord av alle palestinere som er aktive i væpnet opposisjon mot IDF, og for utvisningen fra Gaza av alle andre palestinere. Hun sa: «En del av den palestinske befolkningen støtter sannsynligvis Hamas. Men hva de andre angår, er de gisler. Så kanskje det internasjonale samfunnet burde be Egypt åpne for et asyl, for å la den palestinske befolkningen evakuere Gaza.»
Macrons og andre franske parlamentariske partilederes beslutning om å møte Le Pen etter dette fascistiske utbruddet, som Le Pens politiske forfedre i den franske kollaborasjonen med nazismen veldig godt ville ha forstått, er ingen politisk tilfeldighet. For det første, Le Pen skisserte hvilken type politikk israelske styringskretser planlegger å utføre, med Europas og USAs støtte. Dessuten har Frankrikes politiske etablissement, i årene etter den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991, vært villige til å legitimere nyfascisme.
Det brygger en eksplosiv konfrontasjon mellom arbeiderklassen og hele styringsklassen. Den kapitalistiske styringseliten er grepet av frykt for massene, etter massestreiker denne våren mot Macrons pensjonsneskjæringer, som han innførte i en avtale med fagforeningsbyråkratiet i klar trossing av en overveldende folkelig opposisjon, og de påfølgende masseopptøyer i sommer etter politidrapet på Nahel. Det har ikke lyktes styringseliten å legitimere en politikk for etnisk rensking eller massemord, som konfronterer en dyp, historisk forankret motstand i arbeiderklassen.
I de nye klassekampene som vil bryte ut mot Macron vil arbeiderklassen stå overfor oppgaven med å opponere mot krig og få stanset angrepet på Gaza. Hans fascistiske posisjon til blodsutgytelsen i Palestina er en klar advarsel: Det er ingenting å forhandle med Macron om, hans regjering må bringes ned i en kamp for å overføre makten til arbeiderklassen.