United Auto Workers-president Shawn Fain holdt lørdag ettermiddag et stevne i Chicago med fagforeningens nasjonale og lokale representanter sammen med Brandon Johnson, Det demokratiske partiets borgermester i Chicago. Andre talere inkluderte Stacy Davis Gates, president for lærerfagforeningen Chicago Teachers Union (CTU) og Sara Nelson, president for flykabinansattes fagforening Association of Flight Attendants (AFA), og et ledende medlem av Democratic Socialists of America (DSA).

Selv om det for tiden er 4 500 UAW-medlemmer i streik ved fabrikken Ford Chicago Assembly Plant, og Chicagos metropolområde er hjemstavn for en halv million UAW-medlemmer, stilte bare noen få hundre arbeidere og deres familiemedlemmer opp på arrangementet, som ble holdt i hallen til UAW-avdelingen Local 551.

Det var to målsettinger for Chicago-stevnet. Den første var å understøtte Fains legitimitet, der han raskt tapter hans «militante» finér som resultat av den katastrofale «stand up»-streiken, der han fortsatt holder fire av fem bilarbeidere i arbeid med å produsere profitter. Fain og UAW-byråkratiet han leder konfronterer en utbredt motstand fra grunnplanet, som slett ikke er stemt for å akseptere utsalgsavtalen han allerede har utarbeidet sammen med bilselskapene og Biden-administrasjonen.

Dagen etter Chicago-stevnet stemte Mack Trucks-arbeidere i Pennsylvania med overveldende flertall ned en utsalgsavtale støttet av Fain de ble presentert, som bare ville ha hevet lønningene med 19 prosent over fem år, og utelater eventuelle levekostnadsjusteringer (COLA) og samtidig opprettholder det forhatte to-sjiktssystemet for lønninger og rettigheter.

En måned tidligere stemte nesten 1 000 arbeidere på Lear-fabrikken i nærliggende Hammond, Indiana, hvor de produserer bilseter, ned den tredje UAW-godkjente utsalgsavtalen. Ikke desto mindre har UAW-byråkratiet holdt dem i arbeid – og ignorert deres nesten enstemmige mandat for å streike – som hadde ført til at det streikede Ford-anlegget i Chicago først hadde blitt tvunget til å stenge ned. Etter at Lear-arbeiderne deretter ble permittert på grunn av den selektive streiken på Ford-anlegget, nektet UAW dem streikeytelser.

Fain kunngjorde i hans ukentlige Facebook Live-tale sist fredag ingen ytterligere streikemål. Han sa i stedet at fagforeningen hadde oppnådd en «transformativ» avtale med GM, ved at selskapet bringer deres nye batterianlegg for elektrodrevne kjøretøy inn under UAWs hovedavtale. Dette betyr i virkeligheten bare at UAW vil bli i stand til å kreve inn kontingentpenger fra de lavtlønnede arbeiderne i batterifabrikkene, samtidig som UAW samarbeider med selskapene for å eliminere titusenvis av arbeidsplasser i forbindelse med overgangen til produksjon av elbiler (EV).

Den andre målsettingen med arrangementet var å besørge et «progressivt» ferniss til Det demokratiske partiet, som i desember i fjor intervenerte for å forby en streik fra cargojernbanenes arbeidere, og som for tiden setter immigranter i interneringsleirer i Chicago og andre byer og forlenger Trumps grensemur mot Mexico, og er ensidig fiksert på eskalerende militær aggresjon mot Russland og Kina, samtidig med å støtte Israels krig mot palestinerne.

I så henseende var lørdagens stevne til gjensidig støtte for disse to antiarbeiderklasseagenturene – fagforeningsbyråkratiet og Det demokratiske partiet – som begge er dypt diskrediterte. Dette finner sted 11 dager etter at Biden ble med Fain for en foto-op på ei streikvakt i Michigan, og der beskrev UAW-presidenten som en «beslektet ånd».

Med eskalerende streiker og militans blant arbeidere etter tiår med konsesjonskontrakter og sosiale angrep, baserer Biden-administrasjonen seg på UAW-byråkratiet for å slite ned arbeidernes motstand og få påtvunget dem den typen arbeidsdisiplin og innstramminger som er nødvendig for å konvertere USA til en krigstidsøkonomi.

Fain og resten av UAW-apparatet er mer enn villige til å la seg integrere inn i kapitalistregjeringens maskineri for å utfylle denne rollen. Det er betydningen av Fains bemerkninger på Chicago-stevnet der han refererte til daværende UAW-visepresident Walter Reuthers rolle [Fain beskriver ham feilaktig som president] i bilindustriens konvertering til militærproduksjon under andre verdenskrig.

«UAW-medlemmer var essensielt nødvendige for å bygge jeeper, stridsvogner, B24 Liberator-bombefly», sa Fain. «Dette ble kalt demokratiets arsenal. Dette arsenalet var UAW-president Reuthers visjon. Han hadde visjonen om å konvertere overskuddskapasitet... for å kunne bygge en bevegelse der vi kunne produsere fly og tanks uten å måtte bygge nye fabrikker.»

«Akkurat som den gang får vi heller ikke i dag noen respekt fra bossenes klasse, fra de administrerende direktørene og selskapsklassen. Da Reuther i hans tid presenterte denne ideen ble han ledd av og hånet av Big Three’s administrerende direktører, som sa: ‹Hold deg i ditt spor.›»

«Men realiteten er at da Pearl Harbor skjedde dro til Reuther til FDR [president Roosevelt] og sammen vedtok planen, og den dag i dag får ikke vi æren for det. Reuthers arsenal for demokrati, iverksatt av FDR, bygget av vårt arbeid, var den viktigste integrerte delen for at vi vant den krigen.»

Disse kommentarene, framsatt under betingelsene av den eskalerende USA/NATO-krigen mot Russland og stadig større provokasjoner mot Kina, må arbeiderne ta som en klar advarsel. I bytte mot regjeringens støtte planlegger fagforeningsbyråkratiet å gå mye lenger enn hva Reuther og UAW gjorde under den andre verdenskrigen, den gangen de forbød streiker og tillot krigsprofiterende selskaper å innføre brutale betingelser på fabrikkene. Fain & Co. underordner i dag arbeiderklassen til krig, som utkjempet med atomvåpen ville bety slutt på sivilisasjonen.

Chicago-området har lenge vært et senter for forskjellige pseudo-venstre-organisasjoner, deriblant Democratic Socialists of America (DSA), som spesialiserer seg på å besørge et «venstre»-dekke for fagforeningsbyråkratiet, mens de selv fungerer som en pro-krig og pro-kapitalisme fraksjon av Det demokratiske partiet.

Sara Nelson berømmet lærerfagforeningen Chicago Teachers Union (CTU) for 2012-streiken, og for å ha bygget «så mye makt at vi i dag har borgermesteren i Chicago fra CTU, som setter dagsordenen for folket». Hun berømmet Fain som «medlemmenes president» og hans bankerotte «variant av streikepolitikk», som er modellert på den sivile ulydigheten og publisitetsstuntene [flykabinansattes fagforening] AFA [engelsk tekst] anvendte for å forhindre flyvertinners reelle streiker i deres trossing av de to-parti-vedtatte antistreikelovene.

Chicago-borgermester Brandon Johnson – en tidligere lovgivende funksjonær for CTU og Cook County Commissioner – kom i hans kommentarer med ei rekke tomme demagogiske uttalelser, og berømmet fagforeningsbyråkratene og takket dem for å ha plassert ham i embetsvervet.

«Så dere kommer til å høre fra oss ved forhandlingsbordet, på gatene, ved stemmeurnene, og vi har gjort det veldig klart, om dere ikke hører oss, vi skal få til en kontrakt. Men vi skal også sende noen opp til 5. etasje [borgermesterens kontor] som har støttet arbeiderbevegelsen.»

For å sikre seg Republikanernes støtte til krigen i Ukraina vedtar Demokratene nå en ondskapsfull politikk mot immigranter. Johnson signerte nylig en kontrakt for $ 29,4 millioner [engelsk tekst] med sikkerhetsselskapet Gardaworld for å bygge leirer for innkvartering av immigranter fra Sør- og Mellom-Amerika, som Texas-guvernør Greg Abbot har sendt busslass av opp til Chicago.

CTU-president Stacy Davis Gates påpekte også i hennes bemerkninger at fagforeningenes støtte var avgjørende for å sikre valget av Demokrater. Hun sammenlignet bilarbeiderstreiken med lærerstreiken i Chicago i 2012, et poeng også framført av Fain, der hun for hennes del sa: «La meg gjøre det klart, vi slåss aldri bare for en kontrakt, vi slåss for transformasjon. Dere bruker denne kontraktskampen som Karen Lewis brukte hennes kontraktskamp i 2012, også dere transformerer. For vår bror sa vi har en borgermester i denne byen som heter Brandon Johnson. Men vi fikk ikke bare en borgermester, vi fikk rådmenn. Vi fikk ikke bare rådmenn, vi fikk delstatens senatorer.»

Det å sammenligne Fains opptreden i den nåværende kontraktskampen med CTUs rolle i 2012, avslører mer enn Gates hadde til hensikt å gjøre. Lærere i Chicago gjorde i 2012 opprør mot politikken for privatisering av byens skoler ført av Demokratenes borgermester Rahm Emanuel – tidligere stabssjef for president Obama. CTU-president Karen Lewis og hennes visepresident Jesse Sharkey avsluttet deretter den kraftfulle streiken og inngikk en avtale som banet vei for ei rekordbølge av skolenedstenginger og oppsigelser av lærere. Siden den gangen har CTU-byråkratiet gått for å kvele enhver kamp lærere har ført, om det har vært mot å holde skoler åpne under Covid-spredningen eller når Det demokratiske partiet har iverksatt deres innstrammingstiltak.

Fains kollaborering med Det demokratiske partiet er det sikreste tegnet på at han forbereder å selge ut bilarbeidernes kamper. Om arbeiderne skal nedkjempe dette sviket er det nødvendig å utvide nettverket av bilarbeidernes grunnplankomitéer, for å slåss for en totalstreik og på den måten vinne deres krav. I denne kampen må grunnplanarbeidere motsette seg begge de to kapitalistpartiene – Demokratene og Republikanerne – og deres politikk for innstramminger, krig og diktatur.