De to siste ukenes hendelser retter lys på sentrale aspekter ved det nåværende stadiet av klassekampen. På den ene siden har man arbeidernes voksende bevegelse i bransje etter bransje for å oppnå et gjennombrudd og få reversert år med synkende levestandarder. På den andre siden blir det stadig tydeligere at fagforeningsbyråkratiene, under Biden-administrasjonens ledelse, gjør alt i deres makt for å holde igjen og undertrykke arbeiderklassens kamper.

Kommende fredag markerer tre uker med de uredelige «stand up-streikene» arbeiderne har blitt påtvunget av administrasjonen til United Auto Workers-president Shawn Fain, som har utviklet denne strategien i nært samråd med Det hvite hus. Disse ikke-streikene er designet av byråkratiet for å begrense innvirkningene så mye som mulig på selskapenes profitter og samtidig holde det store flertallet av UAW-medlemmer hos Ford, General Motors og Stellantis i arbeid.

Innvirkningene på selskapenes bunnlinjer har vært uendelig små. Streiken har ifølge en JPMorgan-rapport mandag, kostet Ford $ 145 millioner og General Motors $ 191 millioner. Ford bokførte i 2022 inntekter på $ 158 milliarder, som betyr at streiken så langt har ført til tapt salg på under 0,1 prosent. Til sammenligning kostet den 40-dager-lange nasjonale GM-streiken i 2019 – som UAW-byråkratiet også isolerte, og til slutt sveik – selskapet nesten $ 4 milliarder.

Næringslivskanalen CNBC bemerket torsdag, hva angår UAWs nåværende streiker mot bare to GM-sammenstillingsanlegg og selskapenes distribusjonssentre for komponenter, at de har hatt «liten eller ingen direkte effekt» gitt GMs oppbygde varelagre, der selskapets salg i tredje kvartal faktisk stiger 21,4 prosent sammenlignet med fjoråret.

UAWs begrensning av streiker til bare en håndfull av Big Three-selskapenes produksjonsanlegg har blitt utført i strid med det utbredte sentimentet blant arbeiderne for omfattende streikeaksjoner i hele bilindustrien. Det har nå gått nok tid til å vise at det som er involvert ikke er UAWs feilaktige eller ineffektive taktikk, men snarere i hvert av tilfellene en bevisst politikk for å splitte arbeiderne og desimere deres maktposisjon, som forberedelser for å pålegge dem selskapenes vilkår.

UAW kunngjorde søndag kveld en tentativ avtale med Mack Trucks, 10 minutter før arbeidernes kontrakt utløp, i en åpenbart forhåndsbestemt beslutning. UAWs kunngjøring av en avtale med Mack i «elevte time» var framfor alt innrettet på å forhindre en samtidig streik av Mack-arbeiderne og mot Big Three-selskapene, av frykt for at det ville oppmuntre til forlangender om en industridekkende arbeidsnedleggelse.

De offisielle UAW-funksjonærene har gitt uttrykk for deres forakt for medlemskapet og har fortalt Mack-arbeidere at de ikke vil besørge noen informasjon om den tentative avtalen før det kommende søndag skal stemmes over å ratifisere den, der fagforeningen planlegger bare å presentere selektive «høydepunkter» i kontrakten. Bestrebelsene for å holde medlemmene i mørket til siste øyeblikk provoserte arbeidernes umiddelbare indignasjon, inkludert forlangender på sosiale medier om at hele kontrakten må frigis og med spådommer, uten tvil berettigede, om at den er et utsalg.

UAW-apparatet og Fain-administrasjons opptreden – blokkeringen av streiker, kunngjøringen av 11.-timer-avtaler arbeiderne ikke får vite noe om, og å sørge for at eventuelle arbeidsnedleggelser forblir ekstremt begrensede og tannløse – er bare ett uttrykk for en universell prosess. I alle bransjer, i USA og i andre land, arbeider fagforeningsapparatene på overtid for å undertrykke arbeidernes opposisjon og forhindre en enhetlig kamp.

• Writers Guild of America (WGA) kunngjorde 24. september at de ensidig stengte ned den 146-dager-lange streiken til 11 000 manusforfattere, etter å ha oppnådd en avtale med studioene og de vesentlige streamingtjenestene, før de streikende manusforfatterne hadde fått se, enn si stemt over, avtalen.

• Også 24. september erklærte Unifor at en kontrakt som dekker 5 600 Ford-bilarbeidere i Canada var ratifisert, etter en skueavstemming der fagforeningen brøyt sin egen konstitusjon og reglement.
• 77 000 av Kaiser Permanentes helsetjenestearbeidere går til streik [engelsk tekst] i dag, onsdag 4. oktober, mot lave lønninger og farlig underbemanning, i en arbeidsnedleggelse som deres fagforeninger på forhånd har begrenset til bare tre dager.

Biden, den selvbenevnte «mest fagforeningsvennlige presidenten» i historien, har i møte med en stadig mer konfronterende arbeiderklasse fra begynnelsen av basert hans administrasjon på en korporativ strategi, og i enda større grad integrert selskapene, fagforeningsbyråkratiene og staten.

Den korporatistiske integreringen av fagforeningene og staten er legemliggjort av relasjonen mellom Biden og UAW-presidenten. UAW-lederskapet har vært i konstant kommunikasjon med Det hvite hus, til tross for Fains påstander om at Biden «ikke intervenerer» i kontraktsprosessen.

Biden, ei selskapsnikkedukke gjennom hele hans lange politiske karriere, ser i mellomtiden på Fain som en «beslektet ånd», rapporterte Washington Post mandag. Begge de to presidentene er faktisk sentralt ansvarlige for den katastrofale situasjonen bilarbeiderne i dag står overfor. Obama-Biden-administrasjonen omstrukturerte i 2009 bilindustrien på arbeidernes bekostning – halveringen av nyansattes lønninger, elimineringen av pensjoner og lønnstilpasningen til levekostnader (COLA), slettingen av tusenvis av arbeidsplasser og nedstenginger av fabrikker – i avtaler som ble utarbeidet i samarbeid med UAW, som fikk Fains støtte som daværende medlem av forhandlingteamet UAW-Chrysler National Bargaining Team.

For å besørge en «venstreorientert» ansiktsløftning for det stadig mer diskrediterte UAW-byråkratiet og Det demokratiske partiet har pseudo-venstre-organisasjonen Democratic Socialists of America (DSA) i en uforlignelig grad blitt elevert. DSA-medlemmer tjener nå i toppstillinger i UAW-apparatet, og fungerer som strateger og talspersoner for både fagforeningsbyråkratiet og Det hvite hus, med tilhørende sekssifrede inntekter og storslagne privilegier for deres tjenester.

Styringsklassens stadig større avhengighet av fagforeningsbyråkratiene og pseudo-venstre-siden for å demme opp for sosiale kamper blir drevet av ei rekke sammenfallende kriser, da spesielt krigen mot Russland og utbruddet av klassekamp.

Biden erkjenner at han utkjemper en krig på to fronter. Washington eskalerer raskt sin krig mot Russland i Ukraina, med stadig sterkere oppfordringer til USA og NATO i media og fra det politiske etablissementet om «støvler på bakken» etter den katastrofale fiaskoen for Ukrainas «motoffensiv». Planene er også langt framskredne for krig mot Kina, som amerikansk imperialisme anser som sin viktigste økonomiske rival.

Samtidig fører Biden-administrasjonen og begge USAs politiske partier en bevisst krig mot arbeiderklassen, som drives videre fram av deres krigspolitikk. Den amerikanske styringsklassen må finansiere sine enorme utgifter til krigen mot Russland, den militære oppbyggingen mot Kina, og USAs nasjonale sikkerhetsapparat som helhet – over $ 1 billion i året – fra et sted, og den søker å pålegge arbeiderne disse kostnadene gjennom uopphørlige angrep på lønninger og sosialprogrammer.

Oppdemming for arbeidernes kamper er derfor av avgjørende betydning, ikke bare for de de nå involverte selskapenes spesifikke profittinteresser, men å forhindre at en arbeiderklassebevegelse undergraver amerikansk imperialismes krigspolitikk. Dette er grunnen til at UAW og andre fagforeningsbyråkratier er fullstendig konsentrerte på å undertrykke klassekampen. Og det er dette som ligger til grunn for Fains illevarslende hentydninger under Bidens besøk i forrige uke på streikevaktene, til den andre verdenskrigens konvertering av GM-fabrikker til krigstidsproduksjon.

Ethvert forsøk på å presse Fain og UAW-apparatet, eller deres motparter, vil vise seg å være ei blindgate. Det som trengs er programmet framsatt av Will Lehman, Mack Trucks-arbeideren som var kandidat i fjor til UAW-president: Å avskaffe UAW-byråkratiet i sin helhet, og overføre all makt til grunnplanet. Nettverket av bilarbeideres grunnplankomitéer – Autoworkers rank-and-file Committee – må utvides, og nå forberede for å overstyre UAW-apparatets bestrebelser for å tvinge gjennom en kontrakt, som det uunngåelig vil forsøke seg på, enten gjennom løgn eller stemmejuks.

Men bilarbeiderne står ikke bare overfor en økonomisk kamp. Kampen de er involvert i er fundamentalt sett en politisk en. Arbeiderklassen må nå innse at de slåss mot et sosioøkonomisk system – kapitalismen – som er fullstendig og uforsonlig i opposisjon til deres grunnleggende interesser, og dedikert til deres stadig større utarming. Dette er et system som må omstøtes og erstattes med et som er basert på behovene til flertallet av samfunnet: sosialisme.