Hundretusener demonstrerte sist søndag i den polske hovedstaden Warszawa for å fjerne den høyreekstreme PiS-regjeringen (Partiet for Lov og Rettferdighet). Opposisjonslederen Donald Tusk, fra det høyreorienterte partiet Borgeres Plattform (PO) oppfordret til demonstrasjonen, under slagordet «Marsz Miliona Serc» (De millioner hjerters marsj), to uker før det skal holdes valg for Polens parlament Sejm. Partilederne Włodzimierz Czarzasty og Robert Biedroń, for det sosialdemokratiske partiet Nowa Lewica, og Michał Kołodziejczak, leder av bondebevegelsen Agrounia, støttet også demonstrasjonen. Tusenvis gikk også ut i gatene i andre større byer, som Krakow, Szczecin, Toruń og Lodz.
Arrangørene erklærte at en million hadde deltatt, mens politiet anslo deltakelsen til hundretusener. Ifølge arrangørene var demonstrasjonen dobbelt så stor som den avholdt 4. juni, en av de største siden det stalinistiske regimets ende og gjeninnføringen av kapitalisme i 1989. Det som utløste juniprotesten var vedtaket av en repressiv lov om å opprette en spesiell kommisjon mot «russisk innflytelse».
PiS-regjeringens repressive politiske orienteringer spilte en sentral rolle i denne siste massedemonstrasjonen. Det ble i slutten av juli avslørt at ei ung kvinne i Krakow, Joanna, var blitt fordømt av hennes psykiater og mishandlet av politiet for å ha tatt ei abortpille. PiS-regjeringen strammet for tre år siden inn abortloven for å styrke partiets oppslutning i de erkekatolske og høyreekstreme miljøene. Allerede før det var Polen et av landene med de strengeste abortlovene. Siden den nye loven er legal abort blitt nesten umulig.
Den gangen demonstrerte hundretusener over hele landet spontant i flere uker mot forbudet for abort. Den gangen drev utbredt avsky for regjeringens høyreekstreme agenda igjen massene ut på gatene. PiS, som har ledet den polske regjering siden 2015, har arbeidet systematisk for å etablere et autoritært regime, ikke minst ved å tvinge domstolene og media inn på linje. Samtidig styrker PiS fascistiske og antisemittiske krefter, sist med svertekampanjen mot filmregissør Agnieszka Holland.
Men opposisjonspartiet Borgeres Plattform (PO) til tidligere EU-rådspresident Tusk, som var polsk regjeringssjef fra 2007 til 2015, tilbyr ingen alternativer. Det å kalle Tusks parti PO «liberalt» ville være en absurd eufemisme. Som den nåværende valgkampen har bekreftet driver også han en ultrahøyre-agenda. Han støtter NATOs krig mot Russland, støtter EU fullt ut, og angriper PiS’ sosialpolitikk fra høyre. Etter hvert som valgkampen nå nærmer seg slutten har han blitt stadig mer aggressiv mot flyktninger, og presentert seg som en «bedre» nasjonalist og militarist.
Tusk beskylder PiS for ikke å stenge grensa til Belarus effektivt nok, ikke oppruste effektivt nok, og for å fornærme polske embetsrepresentanter og for i hemmelighet å tjene Russland. Som alle partier i det polske parlamentet (Sejm), stemte PO også for regjeringens opprustningsprogram for mange milliarder dollar, som også sørger for en militarisering av samfunnet. Samtidig kritiserte PO PiS’ begrensede sosiale tiltak, som eksempelvis landets barnetrygd.
I sentrum for partiets økonomiske program er omfattende skattelettelser og dereguleringer til fordel for selskaper. Bedrifter med en årlig omsetning under ei viss grense skal for eksempel få fritak for fortsatt utbetaling av lønn under ansattes sykdom. Dette ansvaret skal overtas av det statlige trygdeprogrammet (ZUS), som dermed pålegges tilleggsutgifter som vil tjene som påskudd for ytterligere nedskjæringer.
Koronaviruspandemien har vist at det polske helsevesenet stort sett er ødelagt, og provoserte i 2021 fram masseprotester og streiker av leger, sykepleiere og ambulansepersonell. Det samme gjelder det polske utdanningsvesenet. Hele den yrkesaktive befolkningen blir til slutt tvunget til fullt ut å bære de enorme opprustingskostnadene. Inflasjonen, som på toppen steg til 18 prosent, ligger fortsatt på over 8 prosent.
Ifølge offisielle OECD-tall har polske lønningers gjennomsnittlige kjøpekraft bare det siste året falt med 7 prosent. Økte mat- og energipriser forverrer konsekvensene av de massive reallønnskuttene.
Alle partier representert i Sejm, fra høyre til venstre, er skjønt enige om disse angrepene på arbeiderklassen. Det gjelder også den polske venstresiden representert av partiet Lewica, som ifølge meningsmålingene kan oppnå rundt 10 prosent av valgstemmene. Partiet har underordnet seg det høyreorienterte PO i en slik grad at til og med nyhetsmagasinet Polityka beskriver partiets valgkamp som «taus og mangelfull». Det forfølger bare målet om å ikke tape for mye, og forbli representert i Sejm.
Pariet Trzecia Droga (Tredje vei), en valgallianse av det høyreorienterte bondepartiet PSL og det nyetablerte partiet PL2050 ledet av Szymon Hołownia, tok avstand fra POs demonstrasjoner og har i valgkampen posisjonert seg mellom PiS og PO. Dette partiet kan tjene til å sikre flertall for begge av de større partiene, gitt de 9 prosent valgstemmene det forventes å oppnå, ifølge målingene.
Oppslutningen om fascistpartiet Konfederacja pendler fra 8 til 15 prosent på meningsmålingene. Partiet nyter godt av det gamle politiske etablissementets diskreditering og tiltrekker seg ifølge undersøkelser et over gjennomsnittet antall unge velgere. Dette fascistpartiets to nye ledere, Sławomir Mentzen og Krzysztof Bosak, er begge i midten av 30-årene og nyter vedvarende medieoppmerksomhet.
Den 34-år-gamle gründeren Mentzens framvekst minner sterkt om Marine Le Pen og Giorgia Meloni, som ga deres fascistpartier en moderne ansiktsløftning, og ble omfavnet av media. Han oppsummerer partiets program med formuleringen: «Vi vil ha et Polen uten jøder, homofile, aborter, skatter og EU.»
Konfederacja er den eneste vesentlige politiske grupperingen i Polen som stiller spørsmål ved landets støtte til Ukraina. Partiet leder også en kampanje mot ukrainske flyktninger i landet og angriper den tyske ledelsen av EU enda skarpere enn hva PiS gjør. Det oppfordrer til vidtrekkende lettelser for selskaper og angriper PiS’ koronaviruspolitikk, som så langt har krevd 120 000 dødsofre, fra høyre, og da fordi regjeringen på visse stadier påla nedstengninger.
Hvem enn som vinner valget om to uker, og dermed danner den nye regjeringen, vil videreføre krigspolitikken, de sosiale angrepene på arbeiderklassen og pandemiorienteringen profitt-før-liv. Enhver hendelse ved grensa til Ukraina kan anvendes som et påskudd for å «tre inn i konflikten», som Polens ambassadør i Paris, Jan Emeryk Rościszewski, uttrykte det i mars.
Polske arbeidere og ungdommer trenger deres eget parti som er på linje med den internasjonale arbeiderklassen, for å kunne avverge faren for en tredje verdenskrig og fascistbarbari. Vi oppfordrer alle polske lesere til å kontakte World Socialist Web Site med siktemålet å bygge en polsk seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).
******
Det er mindre enn to måneder til det holdes parlamentsvalg i Polen, 15. oktober. Jo nærmere vi kommer valgdatoen, jo mer ser landets politiske eliter ut til å jobbe seg opp til et reaksjonært feberhysteri. Mer opprusting, mer nasjonalisme, mer rasisme og framfor alt mer antirussisk krigshysteri er her de sentrale pilarene. Bak dette ligger det polske borgerskapets frykt, uavhengig av fraksjonsstridighetene, for et utbrudd av arbeiderklasseopposisjon. Deres løsning er krig.
** image; caption: Polske tropper synger nasjonalsangen under seremonien som markerer Den polske hærens dag i Warszawa, Polen, mandag 15. august 2022. [Foto: AP Photo / Michal Dyjuk]
Polen spiller en sentral rolle i NATOs militæroppbygging mot Russland og, i henhold til både regjeringspartienes og opposisjonens vilje, bør denne rollen ytterligere styrkes. Med alliansens «raske reaksjonsstyrke», nå økt til 300 000 soldater, som bærebjelken i NATOs østflanke, forbinder Polen de baltiske statene og Østersjøregionen i nord med Balkan- og Svartehavsregionen i sør, og med de vesteuropeiske NATO-statene.
Polen har siden begynnelsen av Ukraina-krigen blitt det sentrale navet for all militær logistikk. Hvorvidt det er våpenforsendelser eller utenlandske besøkende – alt av det lander i nærheten av den lille polske byen Rszeszow, og de siste 100 kilometerne inn i Ukraina går over land.
Polen selv har allerede levert Ukraina våpen og materiell for mer enn € 3 milliarder, blant annet rundt 250 stridsvogner. Før leveringen av tyske stridsvogner førte dette Polen opp på tredjeplassen foran Tyskland blant våpenleverandørene. Siden krigens start i februar 2022 har landet også nesten doblet militærbudsjettet, opp fra 2,3 til mer enn 4 prosent av landets BNP, ca. € 28 milliarder. Polen har satt seg som mål å bygge Europas største landhær, med 300 000 soldater.
Mens representanter for alle landets partier gjentar mantraet at dette er en nødvendig reaksjon på «russisk aggresjon», spilte Polen selv en ledende rolle i å provosere fram Russlands angrep på Ukraina.
Donald Tusk, dagens opposisjonsleder og daværende statsminister, hadde allerede i 2008 blitt enig med USAs president George W. Bush om installeringen av et amerikansk missilforsvarsskjold i Polen, og intensiverte med det bevisst konfrontasjonen med Russland.
Polen spilte deretter en avgjørende rolle i Maidan-kuppet i 2014. Polens utenriksminister Radosław Sikorski dro til Kiev sammen med hans tyske kollega Frank-Walter Steinmeier og den franske utenriksministeren Laurent Fabius for å tvinge den valgte president Viktor Janukovitsj til å gå av. Sikorski er medlem av partiet Sivil Plattform (PO) – som Tusk også tilhører – og er gift med Anne Applebaum, den amerikanske journalisten og antikommunisthistorikeren.
Etter starten på borgerkrigen i Ukraina flyttet den polske regjeringen sin hærs fokus fra den vestlige til den østlige grensa. Tusk forlangte i april 2014 at NATO skulle overføre flere tropper til Polen. Siden den gang har polsk politikk forflyttet seg lenger og lenger til høyre, både under regjeringer ledet av PO og det nasjonalistkonservative partiet Lov og rettferdighet, PiS, som siden slutten av 2015 har ledet regjeringen.
Sosial krise og xenofobi
Selv om både regjeringen og opposisjonen i Warszawa begge støtter det altdominerende anliggendet for krig, er det regjerende partiet PiS åpenbart redd for at motstanden mot krigspolitikken og dens ødeleggende sosiale konsekvenser skal bryte ut andre steder.
Det er landets arbeidende befolkning som må bære den fulle byrden av de enorme kostnadene av opprusting og krig. Inflasjonen har siden begynnelsen av krigen steget raskt. På et tidspunkt var den rundt 18 prosent, og i noen tilfeller i fjor ble matvareprisene doblet. Den offisielle inflasjonsraten har i mellomtiden falt til mellom 11 og 12 prosent, og for matvarene til i underkant av 20 prosent. Ifølge offisielle OECD-tall har polske lønnstakeres gjennomsnittlige kjøpekraft bare det siste året falt med 7 prosent.
Regjeringen har forsøkt å dempe de sosiale konsekvensene av inflasjonen med ei rekke subsidier og skattekutt, men har trukket dem tilbake like raskt som inflasjonen har falt. Den eneste gjenværende dråpen i bøtta er suspenderingen av moms på mat. Mat i Polen er likevel bare marginalt billigere enn i nabolandet Tyskland, med lønninger bare halvparten av de tyske. Husleiene har nylig også eksplodert, og har i storbyer som Warszawa og Krakow nådd vesteuropeiske nivåer.
Det har i Polen de siste årene allerede vært gjentatte masseprotester mot de uholdbare sosiale og politiske forholdene. Titusenvis av leger, sykepleiere og andre helsetjenestearbeidere førte eksempelvis i september 2021 kamp for høyere lønninger og bedre arbeidsvilkår. Og i juni i år protesterte nesten en halv million i Warszawa mot PiS’ forsøk på å etablere diktatorisk styre.
PiS-regjeringen responderer på den sosiale krisa og motstanden mot dens forvaltning med det ekstreme høyres velprøvde metoder. Den slipper løs en nasjonalistisk kampanje og prøver å avlede de sosiale spenningene mot samfunnets svakeste, flyktninger og immigranter. Samtidig med parlamentsvalget planlegges det et referendum der velgerne skal svare på fire ledende spørsmål, som blant annet skal anvendes til å piske opp rasisme og fiendtlighet mot flyktninger.
En del av PiS-regjeringens demagogi er også målrettet mot EU, som den er i juridiske tvister med over flere anliggender. Samtidig er Polen økonomisk avhengig av EU-finansmidler og det europeiske markedet. Opposisjonslederen Tusk var i fem år president for Det europeiske råd.
Et av referendumsspørsmålene er: «Støtter du inntak av tusenvis av illegale immigranter fra Midtøsten og Afrika, under det europeiske byråkratiets tvangspålagte relokaliseringsmekanisme?»
I den medfølgende valgvideoen blander PiS opposisjonspolitikeres stemmer med scener av brennende biler, hærverk og en hettekledd svart mann med kniv. Regjeringssjefen Mateusz Morawiecki spør: «Vil dere at dette skal skje i Polen? Vil dere slutte å være herrer i eget land?» Det primitive og avstøtende billedspråket vekker assosiasjoner til nazistenes hatblekke Der Stürmer.
Men enhver som tror dette skitten bare kommer fra PiS tar ganske feil. Opposisjonsleder Tusk har tidligere allerede brukt opptøyene i Frankrike etter et politidrap der som anledning til å forlange på Twitter: «Det polske folk må gjenvinne kontrollen over sitt land og dets grenser!» Tusk beskyldte i fjor PiS-partileder Jaroslaw Kaczynski for «raskt og enkelt» å slippe 130 000 migrantarbeidere fra India, Nigeria og Pakistan inn i landet.
Det er imidlertid ikke bare i Polen asylpolitikken i økende grad har klare fascistiske trekk. En antiflyktningekampanje raser over hele Europa, som koster tusenvis av flyktninger livet.
Det andre referendumsspørsmålet har også et antiflyktningformål. Det er: «Støtter du fjerningen av barrieren på grensa mellom republikken Polen og republikken Belarus?»
Dette refererer til det 5,5 meter høye og 186 km lange grensegjerdet, som sto ferdig i 2022, og er bevoktet av videokameraer og militærbevæpnede patruljer, og hadde prislappen € 350 millioner. Polen og EU beskylder Belarus for å føre en «hybridkrig» – en så umenneskelig språkbruk – ved å tillate flyktninger å nå grensa. Dette bolverket er del av totalt mer enn 2 000 kilometer med grensegjerder rundt «Fortet Europe».
Bevæpning og krigsplaner
Fascistagitasjonen mot flyktninger kompletteres av en intensiv militaristisk kampanje.
Landets største militærparade siden slutten av den stalinistiske Polske folkerepublikken fant sted i Warszawa 15. august, på den tradisjonelle «Hærens dag», under mottoet «Sterkt rødt og hvitt». To tusen soldater fra den polske hæren og NATO-allierte marsjerte til militærmusikk i et hav av nasjonale flagg, forbi hovedscenen der president Duda, statsminister Morawiecki og forsvarsminister Blaszczak sto og inspiserte paraden. Krigsshowet ble supplert med 200 kjøretøy på gatene, og rundt 100 fly på himmelen.
Forsvarsdepartementets nettsted lister stolt opp de nyeste utstyrsanskaffelsene som del av det massive militære oppgraderingsprogrammet. Regjeringen sluttførte i fjor forsvarskontrakter for en verdi av $ 15 milliarder, bare for 1 300 amerikanske Abrams og sørkoreanske K2-stridsvogner.
Rundt 70 såkalte «militærpikniker» ble også avholdt på tvers av landet, der også militært utstyr ble presentert, og lokale politikere, flankert av representanter for hæren og militsen, veteraner og mindreårige speidere, holdt «patriotiske» taler.
Speiderforbundet og de nasjonale WoT-militsene signerte i 2020 en samarbeidsavtale, og et nytt emne, «sikkerhetsopplæring», som inkluderer skyteopplæring, ble innført i polske skoler fra 8. klassetrinn. Dette understreker hvor langt militariseringen av hele samfunnet har kommet.
Også her følger opposisjonen samme kurs som regjeringen, og angriper den noen ganger fra høyre. «Loven om fedrelandets ed», om militær opprusting, ble eksempelvis vedtatt nesten enstemmig i begge det polske parlamentets kamre.
Også her uttrykte opposisjonen kritikk fra høyre. Ett element av kritikk var at den kvantitative utvidelsen av hæren til 300 000 mann ikke var hensiktsmessig, og at det var et behov for mer kvalitet. Et annet element av kritikk var at forsvarsutgiftene, som nylig hadde blitt økt til 4,0 prosent av BNP, ikke skulle finansieres av gjeld, men måtte ledsages av sosiale nedskjæringer.
Det blir stadig tydeligere at Polen ikke bare bevæpner seg massivt, men forbereder seg for å bli den første NATO-makten til å intervenere med landets egne soldater inn i Ukraina-krigen, eller åpne en ny front mot Belarus.
Polen har nå allerede en tid utplassert 2 000 soldater på grensa til Belarus, så vel som 5 000 militært bevæpnede grensevakter, for å avverge «hybride angrep». Polen femdoblet i juni antallet soldater ved grensa: 4 000 skal være permanent stasjonert der som del av den nye «Rengaw» spesialstyrken, de resterende 6 000 skal holdes i reserve. Det «asyl» Belarus tilbød Wagner-leiesoldatene og deres leder Prigozjin etter deres mislykkede kuppforsøk fungerte som et påskudd.
Siden den gang har rapporter om en angivelig trussel fra Wagner-leiesoldatene eskalert, med påstander om at de kan infiltrere Polen forkledd som flyktninger, for å destabilisere landet. US Institute for the Study of War (ISW) refererte imidlertid i en situasjonsrapport ved slutten av juni, bare til en ny militær teltleir for 30 til 50 personer nær Assipovitsjyj, mer enn 300 kilometer fra grensa. Nyere ISW-rapporter refererer til og med til en tilbaketrekking av Wagner-personell.
Nylig ble to Belarus-helikoptres påståtte krenkelse av polsk luftrom av pressen omgjort til en stor militær provokasjon, det hele basert på innlegg i sosialmedier.
Det blir stadig tydeligere at det arbeides febrilsk fra den polske hærens side med planer for en intervensjon. Jaroslaw Kaczynski, partilederen for det regjerende partiet PiS, hadde allerede kort tid etter at krigen begynte oppfordret til et NATO-«fredsoppdrag» til støtte for Ukraina. Den pensjonerte amerikanske generalen Jack Keane reiste i mai i fjor anliggendet om en «internasjonal koalisjon», for å sikre kontrollen over Svartehavet mot Russland.
Polens ambassadør til Frankrike, Jan Emeryk Rościszewski, truet i mars i år åpent med militær intervensjon, i et intervju med den franske fjernsynsstasjonen LCI. «Om ikke Ukraina forsvarer sin uavhengighet, vil vi ikke ha annet valg, vi vil bli tvunget til å gå inn i konflikten.» Den ukrainske sommeroffensivens nylig avdekkede katastrofale fiasko, vedgått av Washington Post, besørger denne trusselen fornyet relevans.
Det polske frivillige korps (Polski Korpus Ochotniczy - PDK) slåss allerede åpent i Ukraina, side om side med det høyreekstreme Russiske korps av frivillige. Nyligst har det vært beskyldninger fra Russland om at Den litauisk-polsk-ukrainske brigade, grunnlagt i 2009, vil kunne spille en nøkkelrolle i en intervensjon, der den består av soldater både fra NATO-land og fra Ukraina.
Følgelig, høstens valg i Polen vil gå inn i historien som et «krigsvalg». Uansett hvilket diskreditert høyreparti som går seirende ut, vil det ikke endre krigens utvikling. Bare en uavhengig bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen kan stoppe denne krigsgalskapen.