Tysklands kansler Olaf Scholz’ krigshissende beske antirussiske utblåsing i FN onsdag har gjort det klart at tysk imperialisme, skyldig i de mest uhyrlige forbrytelsene i menneskehetens historie, igjen er på krigsstien.

Scholz fordømte de som oppfordrer til en «umiddelbar våpenhvile» i Ukraina-krigen. Tysklands kansler erklærte, derimot: «Fred uten frihet er undertrykking. Fred uten rettferdighet er et diktat.»

Disse krigshissende og demagogiske uttalelsene kunne ha blitt avlevert av nazi-propagandisten Joseph Goebbels eller Adolf Hitler.

Scholz framstilte Russland som å føre en utslettingskrig mot Ukraina, med bruk av drap, tortur og masseutryddelse av sivile, som instrumenter for statlig politikk. «Russiske tropper har myrdet, voldtatt og torturert. De jevner byer og landsbyer med bakken,» sa Scholz.

Et slikt språk har, til nå, nesten utelukkende blitt brukt for å beskrive Nazi-Tysklands forbrytelser under den andre verdenskrigen, der det ble ført en rasistisk motivert vernichtungskrieg, dvs. utryddingskrig, som omfattet bevisst utsulting og massemord av sivilbefolkningen, ledsaget av utryddingen av Øst-Europas jødiske befolkning.

Den tyske imperialismens forbrytelser vil så lenge menneskeheten eksisterer være forbundet med barbariets dybder.

USAs president John F. Kennedy beskrev resultatene av den andre verdenskrig påført Sovjetunionen i en tale han holdt i 1963 på Georgetown University. «Minst 20 millioner mistet livet», sa han. «Utallige millioner hjem og gårder ble brent ned eller rasert. En tredjedel av landets territorium, medregnet nesten to tredjedeler av dets industrielle base, ble omgjort til ei ødemark – et tap som tilsvarer ødeleggelsen av dette landet øst for Chicago.»

Selv midt under den kalde krigen følte denne lederen av amerikansk imperialisme seg forpliktet til å erkjenne de ekstraordinære konsekvensene av krigen mot Sovjetunionen.

Men nå, at en leder av Tyskland fordømmer «fred» med et land som tysk imperialisme brant ned, sultet ut og utslettet, eksemplifiserer i hvilken grad revansjismen har tatt tak i hele det tyske politiske etablissement, samtidig med tilstedeværelsen av politiske partier i tysk politikk som er åpent fascistiske.

Men Scholz snakker ikke bare som et individ. Han taler for den tyske imperialismen, som to ganger på 1900-tallet prøvde å underlegge seg Russland – og mislyktes. Nå prøves det for tredje gang.

Utenriksminister Annalena Baerbock oppfordret på toppmøtet til at Tyskland skulle tildeles en plass i sikkerhetsrådet. Samtidig forlangte Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj at Russland måtte ekskluderes fra organet.

Scholz’ provoserende bemerkninger hadde som formål å oppildne krigen i Ukraina, for ytterligere å intensivere krigen som føres av NATO og tysk imperialisme mot Russland.

Noen historikere har argumentert for at det var et feiltak av Nazi-Tyskland i desember 1941 også å erklære krig mot USA. Denne gangen vurderer den tyske styringsklassen – i hvert fall foreløpig – at det er langt mer tilrådelig å føre krig mot Russland i allianse med USA.

Tysk imperialisme anså oppløsingen av Sovjetunionen som en anledning til å utvide sin innflytelse i Europa. Den initierte oppløsingen av Jugoslavia på 1990-tallet. Og i 1999 deltok den i USA-NATO-bombingen av Serbia, for å skille ut Kosovo. Nå tar den igjen opp sine gamle politiske orienteringer for krig og stormaktspolitikk i Ukraina og mot Russland.

Under den første verdenskrigen var et av keiserens imperiums krigsmål å presse Russland tilbake, ved å opprette en Berlin-dominert ukrainsk vasallstat. Dette ble oppnådd i 1918 med etableringen av et «uavhengig» Ukraina under en tysk guvernør, «hetman» Skoropadskyj, i det minste for en kort periode – helt til Det tyske riket måtte trekke seg tilbake fra øst, så vel som fra vest i Ukraina etter krigsnederlaget, og Oktoberrevolusjonen også seiret i Ukraina.

Under den andre verdenskrigen viderførte Hitler disse politiske orienteringene, der kontrollen over Ukraina spilte en sentral rolle i utryddingskrigen mot Sovjetunionen. I årene fra 1941 til 1944 okkuperte Hitlers Wehrmacht det vestlige og sentrale Ukraina, og etablerte det såkalte Reichskommissariat Ukraine. Dette området ble administrert av Berlins Reichsministerium für die besetzten Ostgebiete, også kalt Ostministerium, ledet av nazistenes sjefsideolog Alfred Rosenberg. For millioner av ukrainere, framfor alt den jødiske delen av befolkningen, betydde nazi-styret utbytting gjennom tvangsarbeid, massakrer og en systematisk utrydding.

Selv om de tyske imperialistene ikke anvender de samme metodene, i hvert fall foreløpig, som deres nazi-forgjengere, står Tysklands involvering i Ukraina-krigen i denne imperialisttradisjonen. I deres fornyede «Drang nach Osten», forfølger den tyske styringsklassen, som i fortiden, langsiktige imperialistinteresser som langt oppveier Ukraina-krigens umiddelbare økonomiske innvirkning på Tyskland.

«Krigen i Ukraina er også en kamp om råvarer», bemerker et strategidokument fra det føderalt eide utenrikshandelsbyrået Germany Trade and Invest (GTAI). Dokumentet erklærer at Ukraina har «store forekomster av jern, titan og litium, noen av dem som nå er under Russlands kontroll». Under dekke av «gjenoppbygging» arbeider tysk næringsliv for å sikre sin innflytelse i Ukraina. De samme planene eksisterer for et Russland «etter Putin».

En sentral rolle i disse revisjonistiske intrigene spilles, ikke bare av ledende politikere og media men også av akademia. Humboldt Universität i Berlin var i begynnelsen av september vertskap for fotoutstillingen «Russiske krigsforbrytelser» [engelsk tekst], som i sin tur er ekko av nazistenes grusomhetspropaganda og erklært tjener formålet å eskalere Ukraina-krigen. Ved det samme universitetet hevder den høyreekstreme professoren Jörg Baberowski at Hitler «ikke var grusom» og ikke ønsket å høre om Auschwitz og masseutryddingen av jødene. Baberowski kurtiseres og finansieres internasjonalt – blant annet av Princeton University – og forsvares mot kritikk av universitetsadministrasjonen og alle Bundestag-partiene.

Mens alle de nominelt venstreorienterte partiene i landet støtter tysk imperialisme i dens krig mot Russland, har Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, ført en konsekvent kamp mot gjenkomsten av fascisme og militarisme helt fra begynnelsen av, i Tyskland og internasjonalt. SGP advarte [engelsk tekst] i 2014 – kort tid etter det pro-vestlige kuppet i Ukraina – om implikasjonene av gjenkomsten av tysk militarisme:

Historien er tilbake, med harde konsekvenser. Nesten 70 år etter nazistenes forbrytelser og deres nederlag i den andre verdenskrig, adopterer den tyske styringsklassen igjen Kaiser-imperiets og Hitlers imperialistiske stormaktspolitikk. Hastigheten for eskaleringen av krigspropagandaen mot Russland minner om opptakten til både den første og den andre verdenskrig. I Ukraina samarbeider den tyske regjeringen med fascistene i Svoboda og Praviy Sektor (Høyre sektor), som står i tradisjonen etter nazi-kollaboratørene under den andre verdenskrig. Regjeringen anvender landet okkupert av Tyskland i begge verdenskrigene som et oppmarsjområde mot Russland.

Nå settes denne politiske orienteringslinja ut i livet. Tyskland og NATO forbereder en direkte militær konfrontasjon med Russland, og skaper faren for en nukleær tredje verdenskrig. Den internasjonale arbeiderklassen, over hele verden drevet inn i kamp, må utvikle sin egen politiske motstrategi. Det er bare én måte å forhindre en katastrofe på: Ved å bygge en kraftfull sosialistisk antikrigbevegelse av arbeidere, forent internasjonalt mot krig og dens årsak, kapitalismen.