Denne uttalelsen fra Will Lehman ble først publisert i Newsweek
Lehman arbeider for Mack Trucks i Macungie, Pennsylvania. Han stilte i 2022 til valg for UAW-president, der han oppnådde nesten 5 000 stemmer.
På fredag snakket president Biden fra Det hvite hus om bilarbeiderstreiken, og oppfordret bilselskapene og United Auto Workers til å oppnå en «vinn-vinn»-avtale for arbeiderne.
«Rekordprofittene har ikke blitt delt rettferdig med disse arbeiderne, etter mitt syn,» sa Biden. «Arbeidere fortjener en rettferdig andel av fordelene de bidro til å skape for selskapet.»
Bidens bemerkninger reiser fundamentale spørsmål om fordelingen av rikdom i USA. Langt mer enn en kontraktstvist er involvert her.
Arbeideres lønninger hos Ford, General Motors og Stellantis har gått dramatisk ned de 50 siste årene. Bilarbeidere fikk i 1973 ei gjennomsnittlig timelønn på $ 5,54 – mer enn $ 38 timen i dagens pengeverdi. Dersom den lønna hadde holdt tritt bare med inflasjonen (sett bort fra de massive produktivitetsøkningene over perioden), ville bilarbeidere tjent nesten $ 40 timen i dag.
Men i dag starter midlertidig ansatte [‹temps›] ved GM på $ 16,67 og topper på $ 20, halvparten så mye som arbeidere for fem tiår tilbake. Skulle temps være så heldige å bli innvilget fulltidsstatus, er topplønna de kan oppnå begrenset til litt over $ 32 timen, som det tar åtte lange år å oppnå.
En annen sammenligning: Mary Barra, administrerende direktør for GM, mottok i 2022 ei kompensasjonspakke på $ 28,9 millioner. Hun tjente rundt regnet $ 2,4 millioner i måneden, eller rundt $ 550 000 i uka, som er $ 110 000 dagen, eller ei «timelønn» på nesten $ 13 800. Det vil ta en temp som tjener maksimalt $ 20 timen nesten tre år å tjene så mye som Barra gjør på én enkelt dag.
Forskjellen mellom de to er imidlertid at hver cent av Barras lønnspakke i siste instans kommer fra verdiene produsert av arbeiderklassens nedlagte arbeid.
Hvordan vil Bidens «rettferdige andel» kunne fordeles mellom en selskapsdirektør som for sin del henter inn $ 13 894 i timen og en temp som tjener $ 20 i timen?
Det konvensjonelle argumentet fra forfektere for «fritt marked»-systemet er at direktører blir betalt for deres «ytelse», der det med dette menes deres evne til å levere for Wall Street. De blir lønnet millioner fordi aksjonærene mottar milliarder.
Og hvor mye profitt har selskapene gjort seg? GM, Ford og Stellantis [the Big Three] hentet i 2022 til sammen inn $ 77 milliarder i bruttoprofitter.
Dersom disse $ 77 milliardene skulle fordeles mellom alle 150 000 Big Three-bilarbeidere i USA, ville hver arbeider få en bonus på rundt $ 513 333.
GM, Stellantis og Ford ansetter selvfølgelig mange titusenvis flere arbeidere rundt om i verden, og deres arbeidskraft utbyttes også for å produsere milliardene som tilfaller aksjonærene. Forøvrig er det også de enorme forsyningskjedene, arbeidere på tvers av alle fabrikkene som produserer bildeler, som alle er integrerte inn i den produktive prosessen.
Presidenten hevder at en «vinn-vinn»-kontrakt for arbeidere og selskapsseierne kan oppnås. Men Biden, som den kapitalistiske veteranpolitikeren han er, vet at det er umulig. Det presidenten prøver å dekke over er at arbeidere og selskapsoligarkiet har fundamentalt uforenlige klasseinteresser. Det er ingen «rettferdig andel» i et oppsett der investorer får milliarder, direktører får millioner og arbeidere får småpenger.
Det nærmer seg en oppgjørets dag, med sosiale realiteter som lenge har vært skjult og tildekket. Arbeidere er i økende grad oppmerksomme på det enormt ulike samfunnet de lever i, og de leter etter en måte å kunne endre det på. Derfor fikk jeg 5 000 stemmer fra bilarbeidere da jeg stilte som en sosialist i UAW-valget i 2022, til tross for fagforeningsapparatets bestrebelser for å undertrykke avstemmingen, som resulterte i en valgdeltakelse på bare 9 prosent.
UAW-president Shawn Fain har nå tatt til å fordømme «selskapsgrådighet» og «milliardærklassen». Fain, og fagforeningsbyråkratiet han fører tilsyn med, tjener i virkeligheten en viktig funksjon på selskapenes vegne. De blokkerer eller begrenser streiker (som de gjør i den dagsaktuelle situasjonen, og isolerer en arbeidsnedlegglse mot Big Three-selskapene til bare tre fabrikkanlegg) og håndhever ledelsens forlangender, og har de siste 45 årene pålagt den ene konsesjonskontrakten etter den andre, som har vært reine utsalg. For disse tjenestene mottar byråkratene deres egne utbetalinger, inkludert sekssifrede lønninger som plasserer dem i de 5 øverste prosentene av lønnsmottakere, en velbeslått øvre middelklasse.
Det hvite hus og UAW-ledelsen har i flere måneder vært i konstant kommunikasjon, og har tett koordinert deres strategi og pratepunkter, med både Biden og Fain som har gjentatt de samme frasene om en «rettferdig andel» ad nauseam.
Trump, som den fascistdemagogen han er, bestreber seg for å fange opp voksende misnøye blant arbeidere, spesielt over den truende jobbmassakeren knyttet til overgangen til elektrodrevne kjøretøy. For å forhindre arbeidere fra å rette deres harme mot selskapene gjør han syndebukker av arbeidere i Mexico og Kina, for de permitteringer og fabrikknedleggelser som finner sted her.
Det Biden, Trump og Fain alle frykter er at ulikhet driver arbeiderklassen i USA i retning av sosialistisk politikk – det vil si et politisk perspektiv basert på arbeidernes uavhengige klasseinteresser.
Kapitalismen viser massene av arbeidere at den er i krig med deres grunnleggende behov. Inflasjon, uhemmet overføring av Covid-19, fatale arbeidsvilkår, klimakrisa og trusselen om atomkrig konfronterer arbeidere over hele verden. Flere og flere arbeidere ser nødvendigheten av å omvelte hele dette systemet, og få til et der sosiale behov, ikke privat profitt, bestemmer hvordan samfunnets ressurser organiseres.