Om mindre enn 48 timer, kl. 23:59 Eastern Time torsdag kveld utløper arbeidskontrakter som dekker 150 000 amerikanske bilarbeidere hos Big Three-produsentene General Motors, Ford og Stellantis. Kontrakter som dekker ytterligere 18 000 bilarbeidere i Canada utløper fire dager seinere, den 18. september.
Der fristen nå nærmer seg er byråkratiet som styrer bilarbeiderfagforeningen United Auto Workers (UAW), engasjert i bestrebelser for å kalle av en kamp, eller sterkt begrense dens innvirkninger. Ifølge en rapport avisa Detroit Free Press publiserte tirsdag kveld, forbereder UAW-president Shawn Fain seg for å kunngjøre «strategiske streiker» – det vil si streiker isolert til bare en håndfull fabrikkanlegg – om det ikke kunngjøres en avtale. UAW har de siste dagene gått tilbake på arbeidernes sentrale forlangender.
Situasjonen blir nøye overvåket av Biden-administrasjonen, som er i daglig kommunikasjon med UAW-apparatet. Det som diskuteres bak lukkede dører er ikke innholdet i kontraktene, som forlengst er nedfelt, men hvordan arbeiderne kan bli tvunget til å akseptere et svik.
Blant arbeiderne er det imidlertid et voksende raseri og en besluttsomhet for å slåss. Arbeiderne stemte 97 prosent for å autorisere en streik, med siktemål å vinne massive lønnsøkninger, avskaffelsen av nivåansettelser, gjeninnføringen av levekostnadsjusteringer (COLA) og fullfinansierte pensjoner, den umiddelbare ansettelsen av alle på midlertidige kontrakter, og en slutt på oppsigelser og fabrikknedleggelser.
Klassekonfrontasjonen under utvikling har enorme nasjonale og globale implikasjoner.
Det framvoksende opprøret blant bilarbeiderne kommer i kjølvannet av 40 år med angrep på arbeiderklassens rettigheter og livsvilkår. Den amerikanske styringsklassen knuste på 1980-tallet, med god hjelp fra AFL-CIO-byråkratiet, kraftfulle kamper ført av [flygelederfagforeningen] PATCO, og arbeidere i streik mot [matprosesseringsselskapet] Hormel Foods, [buss-selskapet] Greyhound og [gruveselskapet] Phelps Dodge, og innledet med det flere tiår med kunstig undertrykking av klassekampen, med ruinerende konsekvenser for arbeiderklassens levestandarder.
Men den tiår-lange-perioden der styringsklassen, med hjelp av fagforeningsbyråkratiene, kunne undertrykke klassekampen i USA har kommet til en ende. Det har de siste årene vært en jevn eskalering av klassekamp i USA. Og den prinsipielle formen den har antatt er den stadig mer bitre konflikten med det byråkratiske apparatet, dedikert til å få underordnet arbeiderklassen til selskapenes og statens interesser.
Arbeiderklassen konfronterer i denne kampen ikke bare noen få grådige storselskaper. Helheten av styringselitens politiske orienteringer – redningspakker for de rike, den ekstreme veksten av sosial ulikhet, og de endeløse krigene – krever et uopphørlig og nådeløst angrep på arbeidernes jobber og levestandarder.
Klassekampen har i USA alltid hatt en tendens til å være bittert voldelig, som ikke bare har vært produktet av den interne dynamikken i klasserelasjonene. Etter hvert som USA framsto som den dominerende imperialistmakten, ble alt presset og alle av den globale kapitalismens motsetninger konsentrert innen USA selv.
Gjennom store deler av det 20. århundre utspilte klassekampen seg mot bakteppet av amerikansk imperialismes framvoksende makt og dominans. Styrken av den amerikanske kapitalismens globale posisjon ga som resultat styringsklassen anledning til å kunne innvilge arbeiderklassen visse innrømmelser, selv om slike innrømmelser alltid var motivert av frykten for sosial revolusjon, en frykt som hadde blitt en realitet i og med Den russiske revolusjonen i 1917.
Mer enn et halvt århundre har imidlertid gått siden Johnson-administrasjonen konfronterte realiteten at de uttalte aspirasjonene om «the Great Society» [‹Det store samfunnet›] ikke kunne kombineres med Vietnamkrigen, og med det igangsatte politiske orinteringslinjer for sosial kontrarevolusjon. Styringsklassen reagerte på forverringen av den amerikanske kapitalismens økonomiske posisjon med et voldsomt angrep på arbeiderklassen. Dette ble hjulpet og støttet av det antisosialistiske fagforeningsapparatet, som forvandlet seg til selskapsledelsens arm.
Arbeiderklassens kamper i dag finner sted under helt andre betingelser. Styringsklassen feiret oppløsingen av Sovjetunionen, i årene 1989 til 1991, som forvarsler om en ny fødsel for kapitalistisk stabilitet, men verden ble ikke slik styringsklassen forutså det.
Mer enn 30 år seinere konfronterer den amerikanske styringsklassen et skjæringspunkt mellom økonomiske, sosiale og politiske kriser av en uforlignelig karakter. USA er ikke lenger verdens største kreditor, landet er nå verdens største debitor, som kjemper for å opprettholde dollarens stadig mer prekære posisjon som verdens reservevaluta. Den amerikanske imperialismens bestrebelser for å hevde sin dominerende globale posisjon gjennom endeløs krig har skapt den ene fiaskoen etter den andre, som nå eskalerer til en tredje verdenskrig.
Den sosiale situasjonen i det som en gang ble kalt «verdens rikeste land» er en katastrofe, karakterisert av voksende fattigdom og rekordnivåer av ulikhet. Den uopphørlige nedgangen av levestandarder har slettet fra det amerikanske språket slike fraser som «de ubegrensede mulighetenes land». I løpet av de siste tre-og-et-halvt-årene har godt over én million mennesker dødd av Covid-19-pandemien i USA, på grunn av styringsklassens nekting av å treffe grunnleggende folkehelsetiltak, på grunn av deres innvirkninger på Wall Streets aksjeverdier.
Hva det politiske systemet angår blir det i tiltakende grad diskreditert som et redskap i de rikes hender. Ute av stand til å respondere på krisa med noen som helst reformagenda, skjener styringselitene i retning fascisme og diktatur.
Arbeiderklassen er på sin side drevet til å finne en vei ut av galskapen, og det amerikanske samfunnets dysfunksjonelle tilstand. Socialist Equality Party skrev [engelsk tekst] i sitt partiprogram, som ble vedtatt i 2010: «Det var, i den endelige analysen, amerikansk kapitalismes enorme rikdom og makt som var den mest signifikante objektive årsaken til underordningen av arbeiderklassen til det selskapskontrollerte to-parti-systemet ... Endringen i objektive betingelser vil imidlertid føre til at amerikanske arbeidere inntar en ny holdning. Kapitalismens realiteter vil besørge arbeiderne mange grunner til å slåss for en fundamental og revolusjonær endring av samfunnets økonomiske organisering.»
Dette finner nå sted. Den brutale undertrykkingen av klassekampen bryter sammen. Utviklingen av grunnplankomitéer, arbeiderklasseorganisasjoner som ikke kontrolleres av byråkratiet, samler styrke på tvers av hele USA.
Klassekampens utvikling vil imidlertid ikke bare anta form av en streikebevegelse. Det er en voksende fornemmelse for at det som er nødvendig er en fundamental omorganisering av hele samfunnet.
Dette kom til uttrykk i fjor i den utbredte støtten til bilarbeideren Will Lehmans valgkamp der han stilte til valg for UAW-president. Lehman, som fremmet sitt program som en åpent erklært sosialist og supporter av Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – oppnådde nesten 5 000 stemmer, til tross for fagforeningsapparatets massive undertrykking av grunnplanarbeidernes valgrettigheter, der det sågar nektet å opplyse mange av de stemmeberettigede arbeiderne at et valg fant sted.
Igjen vil hendelser inne i USA ha internasjonale implikasjoner. En gjensidig relasjon utspiller seg. Akkurat som den fulle innvirkningen av amerikansk imperialismes globale krise inngir klassekampen internt i landet en usedvanlig eksplosiv karakter, så vil også veksten av klassekonflikt i USA ha en radikaliserende innvirkning på hele verden.
Framveksten av en grunnplanbevegelse blant amerikanske bilarbeidere er del av utviklingen av en mektig bevegelse av arbeiderklassen på en global målestokk. På alle kontinenter har det de siste årene brutt ut masseprotester som har involvert titalls millioner mennesker, som er representanter for en globalt integrert arbeiderklasse som de 30-siste-årene har vokst med milliarder.
Innen denne objektive situasjonen er byggingen av et revolusjonært lederskap i arbeiderklassen, basert på helheten av klassekampens og sosialistbevegelsens historiske erfaringer, den grunnleggende politiske oppgaven.