Labor Day ble feiret i USA mandag 4. september, under betingelser av en eksplosiv vekst av klassekamp over hele verden.
Denne fridagen ble etablert i 1894 i et forsøk på å skille amerikanske arbeidere fra deres klassebrødre og -søstre internasjonalt. Ifølge en lov undertegnet av Demokrat-presidenten Grover Cleveland skulle dagen markeres første mandag i september, kalendermessig nesten så langt som mulig unna 1. mai, Den internasjonale arbeidernes dag, innviet i 1889 av Den internasjonale sosialistkongressen i Paris til minne om Haymarket-massakren i Chicago i 1886.
Promoteringen av en nasjonal «Labor Day» i september var i en bestrebelse for å forevige påstanden at USA på en eller annen måte er unntatt fra, eller frakoblet utviklingen av klassekampen internasjonalt. Denne oppfatningen av «amerikansk eksepsjonalisme» var forankret i troen på at de sosiale skillene synlige på ethvert samfunns overflate – og deres relasjon til bevegelsen for sosialisme – var, og fortsatt er, av begrenset eller ingen relevans for De forente stater av Amerika, «landet med de ubegrensede muligheter».
Det særegne karaktertrekk ved Labor Day 2023 er imidlertid at dagens feiring sammenfaller med utviklingen av klassekonflikt på tvers av hele USA, som i tiltakende grad er på vei til å bli en åpen konfrontasjon mellom arbeiderklassen på den ene siden, og pro-korporative fagforeningsbyråkratier og Biden-administrasjonen på den andre.
Breie deler av arbeiderklassen er involvert i denne bevegelsen som utvikler seg: Produsenter av bildeler og andre industriarbeidere, sykepleiere, lærere, kommunearbeidere, sisteårsstudenter sysselsatt på universitetene, hotellarbeidere, skuespillere og manusforfattere, og andre. Betydelige deler av den amerikanske befolkningen, som tidligere betraktet seg som del av «middelklassen» har blitt proletarisert, og er som arbeidere overalt konfrontert med de samme spørsmålene om utbytting, fallende lønninger og usikre ansettelser.
Titusenvis av manusforfattere og skuespillere har vært i streik i månedsvis, der de motsetter seg underholdningskonglomeratenes forsøk på sulte dem til underkastelse. For tiden stemmer 88 000 helsetjenestearbeidere sysselsatt av Kaiser Permanente på tvers av USA over autorisering av streikeaksjoner, på jakt etter å snu trenden med farlige nivåer av underbemanning og overarbeid. Lærere og andre skolearbeidere har det siste året også lansert kraftfulle streiker, deriblant 50 000 akademiske arbeidere sysselsatt i utdanningssystemet University of California på slutten av 2022, 65 000 lærere og skolearbeidere som i mars 2023 gikk til streik i Los Angeles, og flere.
Det har så langt i 2023 vært mer enn 250 streiker i USA, ifølge tellinger utført av Cornell University’s School of Industrial and Labor Relations, som allerede har overgått antall de sporet for årene 2021 og 2022. Bemerkelsesverdig er at det totale antallet arbeidere rapportert å ha vært i streik – 323 000 – har nådd det høyeste nivået på nesten 20 år, med unntak av skoleåret 2018 til 2019, da ei bølge av læreres spontanstreiker spredte seg over hele West Virginia, North Carolina, Arizona og andre delstater.
Men kampene som har funnet sted i år er likevel bare en blass gjenspeiling av det dype sosiale raseriet som brygger blant arbeidere. Om man skulle legge til de mange seksjonene av arbeidere som stemte for å autorisere streik men ble solgt ut, ville antallet streikende arbeidere vært flere ganger høyere. Spesielt ville de nesten 340 000 UPS-leveransearbeiderne for øyeblikket vært blant de streikendes rekker, om det ikke var for Teamsters-byråkratiets bestrebelser for å forhindre en arbeidsnedleggelse, og sikre at en utsalgskontrakt basert på løgner ble banket igjennom.
Alles øyne retter seg nå mot bilarbeiderne. Kontrakter som dekker 170 000 amerikanske og canadiske bilarbeidere utløper om mindre enn to uker. Bilarbeiderne er fast bestemt på å sette en stopper for nivåsystemet for lønninger og rettigheter, stoppe misbruket av de midlertidig ansatte og få reversert mange andre innrømmelser. Men bilselskapene, UAW-byråkratiet og Biden-administrasjonen forbereder seg imidlertid for å gjennomføre en arbeidsplassmassakre av historiske proporsjoner, som truer ødeleggelsen av halvparten eller flere av jobbene i bilindustrien, der den nå går over til produksjon av elektrodrevne kjøretøy.
I frykt for at bilarbeidernes raseri og opposisjon kan unnslippe deres kontroll har UAW-president Shawn Fain tatt i bruk militantklingende retorikk, og forsøker desperat å avverge et fullskala opprør. Men Fain og UAW-byråkratiet har verken strategien eller intensjonen om å oppnå noen av de ting de sier de slåss for.
UAW-apparatet utdyper i virkeligheten sin korporatistiske politikk, dvs. integreringen av fagforeningsbyråkratiet, selskapsledelsen og kapitaliststaten, for å undertrykke klassekampen og forsvare bilkonsernenes profitter. UAWs primære mål i kontraktssamtalene har vært å sikre støtte fra Biden-administrasjonen og bilselskapene for deres egne privilegerte, institusjonelle interesser.
Utviklingen av klassekampen reiser kritisk viktige spørsmål om organisasjon og strategi som angår hver eneste del av arbeiderklassen.
1. Grunnplanopprøret mot fagforeningsbyråkratiene må utdypes, og organiseres gjennom utvidelsen av nettverket av grunnplankomitéer.
Fagforeningsapparatets essensielle funksjon har i nesten 45 år vært forebygging, isolering og undertrykking av streiker, og påleggingen av selskapsorienterte kontrakter. Mer enn fire tiår har gått siden 1979 da den første konsesjonskontrakten i bilindustrien ble forhandlet fram av daværende UAW-president Douglas Fraser, som siden ble elevert til en plass i Chryslers styre og forøvrig førte tilsyn med nedskjæringen av titusenvis av arbeidsplasser og med lønnsreduksjoner som utgjorde nesten $ 40 000 året, i dagens dollarverdi.
Det som fulgte har vært et endeløst mønster av svik: Knusingen av PATCOs flygelederstreik i 1981 med det sentrale fagforbundet AFL-CIOs bistand, Phelps Dodge-streikens nederlag i årene 1983 til 1986, Hormel-streiken i årene 1985 og 1986, Caterpillar-streikene 1991 til 1992 og 1994 til 1995, og utallige andre. Etter hvert som de førte den ene kampen etter den andre til nederlag, integrerte arbeiderbyråkratiene seg lenger og lenger inn i staten, og snudde ryggen til enhver positiv relasjon til klassekampen.
I en tidligere historisk periode hadde kontraktsforhandlinger generelt blitt ansett som anledningen til å forbedre betingelsene arbeidere sto overfor. Men fagforeningsbyråkratiene har de 4 siste tiårene utelukkende vært opptatt av å eliminere tidligere oppnåelser, og å hente massive innrømmelser ut av arbeiderne.
Denne prosessen har fortsatt fram til i dag, der økonomiske data viser at fagorganiserte arbeideres lønnsøkninger fortsetter å henge langt etter ikke-organiserte arbeideres. Ifølge Bureau of Labor Statistics Employment Cost Index var samlet kompensasjon for fagorganiserte arbeidere i juni 3,6 prosent høyere enn samme måned året før, mens den for ikke-organiserte arbeidere var 4,5 prosent.
Blant bilarbeidere har det de siste årene oppstått et eksplosivt grunnplanopprør, der arbeidere har forsøkt å motstå fagforeningsbyråkratienes bestrebelser for å pålegge dem ytterligere innrømmelser. De har siden 2021 stemt for å avvise den ene UAW-støttede kontrakten etter den andre, ved Volvo Trucks, John Deere og bildelprodusentene Dana, Detroit Diesel og Ventra. Dette opprøret har fortsatt under Fains lederskap, med arbeidere som i år med overveldende majoritet har avvist flere UAW-utsalgsavtaler ved Clarios-bilbatterifabrikken og hos bildelprodusenten Lear.
Will Lehman, den erklærte sosialisten som arbeider ved Mack Trucks, stilte i fjor til valg for UAW-president, på en plattform som oppfordret til avskaffelsen av fagforeningsbyråkratiet og overføringen av all makt og beslutningsmyndighet til arbeiderne på fabrikkgulvet. Lehman oppnådde nesten 5 000 stemmer for hans program, til tross for byråkratiets bestrebelser for å undertrykke valgdeltakelsen. Han stilte til valg som supporter og talsmann for Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – et internasjonalt nettverk av militante arbeiderorganisasjoner.
Dette nettverket av komitéer, som allerede har utviklet lokale tilknyttinger i bilindustrien på fabrikkene GM Flint, Stellantis Warren Truck, Dana Toledo, og andre, må nå utvides til å omfatte alle bilindustriens fabrikker. I hver eneste kamp konfronterer arbeiderne i fagforeningsapparatet et instrument for isolering og nederlag. Nødvendigheten av å utvikle organisasjoner som arbeiderne kontrollerer, som slåss for overføringen av makt fra apparatet over til grunnplanet, er forutsetningen for en forent kamp mot styringsklassen og dens stat.
2. Arbeiderne må vedta en internasjonal strategi for å kunne ta opp kampen med de transnasjonale konsernene.
Bilindustriens arbeidere konfronterer mektige selskapsgiganter som strekker seg over kontinenter, og med enorme ressurser. Samtidig har globaliseringen enormt utvidet arbeiderklassens rekker internasjonalt, og sveiset arbeidere sammen i et mektig og komplekst produksjonsnettverk. Og forøvrig tillater nå den verdensomspennende utbredelsen av bredbåndtilgang til internett, mobile enheter, sosialmedier, automatisk språkoversettelse og andre teknologier, masser av arbeidere i en uforlignelig grad å kommunisere med hverandre og koordinere deres kamper på tvers av grensene.
Det siste året har sett framveksten av militante arbeiderkamper internasjonalt, fra storskala streiker og protester i Frankrike mot pensjonskutt, rullerende transportstreiker på tvers av hele Europa, og massedemonstrasjoner mot regjeringen på Sri Lanka. I tillegg til at amerikanske og canadiske bilarbeidere nå ser deres kontrakter utløpe nesten samtidig, utløper i september også kontrakter for 150 000 bil- og metallarbeidere i Tyrkia, samtidig som arbeidere i Volkswagen Group slåss mot en omstruktureringsplan som truer 30 000 arbeidsplasser.
Arbeidere erkjenner i stigende grad at de er del av en massiv global sosial kraft: Den internasjonale arbeiderklassen. Men for at denne sosiale kraftens makt skal kunne slippes løs og utøves, er en internasjonal organisering – IWA-RFC – og en internasjonal strategi nødvendig. Arbeidere i USA må avvise ethvert forsøk fra styringsklassen og dens representanter på å sette dem opp mot deres klassebrødre og -søstre internasjonalt, og i stedet appellere om den breiest mulige støtte og samarbeid fra arbeiderne i Canada og Mexico, i Europa og globalt.
3. Det må bygges en politisk bevegelse av arbeiderklassen mot kapitalisme og for sosialisme.
Alle de vesentlige anliggendene arbeidere står overfor har opphav i det globale kapitalistsystemets krise. Covid-19-pandemien, inflasjonen og levekostnadskrisa, høye renter og vedvarende økonomiske rystelser avslører alle et sosio-politisk-økonomisk system ridd av ustabilitet.
Styringsklassen er involvert i en krig på to fronter. I utlandet sluser amerikansk imperialisme hver uke milliarder av dollar inn i eskaleringen av krigen mot Russland i Ukraina, der den bestreber seg for å bryte opp Den russiske føderasjon, for å kunne plyndre dens enorme naturressurser. Krigen mot Russland foregår samtidig som Washington forbereder seg på krig mot Kina, som begge deler truer å spinne ut i en nukleær brannstorm.
Innen USAs egne grenser forfølger kapitalistene en krig mot arbeiderklassen. Sentralbanken US Federal Reserve, i likhet med andre store vestlige sentralbanker, har raskt hevet styringsrentene, i bestrebelser for å øke arbeidsledigheten og svekke arbeidernes evne til å slåss for høyere lønninger. Biden-administrasjonen har i mellomtiden basert seg på at fagforeningsbyråkratiene skal få blokkert eller isolert streiker og kunne pålegge arbeiderne kontrakter med lønnsøkninger under inflasjonen.
De grunnleggende motsetningene i kapitalismen Leo Trotskij identifisert de første tiårene av 1900-tallet forblir hovedbarrierene for den rasjonelle, progressive løsningen på alle liv-og-død spørsmålene menneskeheten står overfor: Motsetningen mellom verdensøkonomiens objektive utvikling og oppdelingen av verden i rivaliserende nasjon-stater, og konflikten mellom sosial produksjon og det private eierskapet av produksjonsmidlene.
I bilarbeidernes nåværende kamp insisterer konsernene på at deres profittinteresser er uforenlige med arbeidernes forlangender om høyere lønninger, en anstendig levestandard og en trygg tilværelse som pensjonist. Dersom dét er tilfelle da har selskapsoligarkiet tapt sin rett til å eie bilindustrien privat, og til å bestemme hvordan den organiseres.
Nødvendigheten av en sosialistisk strategi oppstår, med andre ord, fra selve klassekampens objektive logikk.
For å sikre at arbeidernes interesser har forrang, og ikke privat profitt, er det nødvendig med en politisk massebevegelse av arbeiderklassen. Socialist Equality Party (SEP) og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – slåss for å bygge et sosialistisk lederskap i arbeiderklassen, i USA og globalt, for å ta politisk makt og sikre at det store flertallet av verdens befolknings behov, ikke milliardæroligarkers parasittiske rikdom og privilegier, skal bestemme hvordan samfunnets ressurser organiseres.