Sentralbanksjef Jerome Powell holdt tidligere denne uka en tale som besørget et innblikk inn i den antidemokratiske og direkte diktatoriske karakteren av sentralbankenes politikk, der de handler i finanskapitalens interesse, mens de fører en bevisst politikk for å øke arbeidsledigheten i deres bestrebelse for å sløye arbeidernes lønninger.

Der han talte på et symposium i Stockholm sa Powell: «Det å gjenopprette prisstabilitet når inflasjonen er høy kan fordre tiltak som ikke er populære på kort sikt, ettersom vi hever styringsrentene for å bremse opp økonomien.»

Han la til: «Fraværet av direkte politisk kontroll over våre beslutninger tillater oss å treffe disse nødvendige tiltakene uten å måtte ta hensyn til kortsiktige politiske faktorer.»

Med deres bestrebelser for å påtvinge befolkningen økonomisk «smerte» – i form av å øke arbeidsledigheten for å undertrykke arbeideres lønninger – må Fed med andre ord operere som om de er hevet over loven, av hensyn til selskapene, aksjemarkedet og finanskapitalen.

Effektene av Federal Reserves klassekrigpolitikk har allerede begynt å merkes, med massive oppsigelser i høyteknologiselskaper og foretak som Amazon, der de rammer titusenvis av arbeidere, mens produksjonsselskaper, inkludert bilindustrien, forbereder brutale tiltak for kostnadnedskjæringer.

Powells berettigelser for å bestrebe seg for å øke arbeidsledigheten er påstanden at stigende lønninger er pådriveren for inflasjonen. I virkelighetens verden faller lønningene i realtermer, selv om selskapsprofittene samtidig går til værs.

Inflasjonskrisa er drevet fram av innvirkningen av Federal Reserves pengepolitiske orienteringer for billige penger det siste halvannet tiåret; sammentrekkingen av arbeidsstyrken på grunn av Covid-dødsfall, vedvarende infeksjoner og innvirkningen av Long Covid; USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina; og ikke minst, storselskapenes prishauking, spesielt innen mat- og energisektorene.

Fed har som mål å få lagt byrden av denne kapitalismens stadig dypere krise på arbeiderklassens rygg, gjennom sitt regime for høye styringsrenter.

Selv om dette har forårsaket turbulens i aksjemarkedet, blir det ansett som en nødvendig pris for å oppnå det strategiske målet, som er å få banket tilbake arbeiderklassens motstand.

Jo lenger den monetære innstrammingen har vært opprettholdt, desto klarere har dette målet blitt fastlagt i Feds egne politiske uttalelser, og i møtereferatene fra sentralbankens styrende organ.

Deres dokumenter og uttalelser er stinne av referanser til det «stramme» arbeidsmarkedet, og at selv begrensede lønnsøkninger, godt under inflasjonsraten, er uforenlige med inflasjonsmålet på 2 prosent, og behovet for å øke tilførselen av arbeidskraft, dvs., ved å drive opp arbeidsledigheten.

Disse politiske retningslinjene er, for å bruke Powells egne ord, siktet på å påføre millioner av arbeiderklassefamilier «smerte,» samtidig som de påfører milliarder av mennesker rundt om i verden utarming.

Ved påleggingen av deres pengepolitiske orienteringer promoterer Fed, fulgt opp av kapitalistmedia, løgna at dette ikke er en klasseagenda, og at tiltakene utføres i økonomiens interesse.

Men historien om «sentralbankers uavhengighet» viser at dette forlangendet ble fremmet på et bestemt stadium i verdenskapitalismens stadig dypere krise, som bygget seg opp over flere tiår.

Sentralbankers uavhengighet ble brakt til torgs ved begynnelsen av 1990-tallet.

Global kapitalisme hadde den gang nettopp avsluttet et ondskapsfullt program for klassekrig, med daværende Fed-styreleder Paul Volcker som spydspiss, som innførte et regime med rekordhøye renter for å knuse en lønnsbevegelse mønstret av arbeiderklassen. Regimet induserte de dypeste resesjonene siden 1930-tallet, og skapte forødelser som store strekk av USA enda ikke har kommet seg etter.

Målet med sentralbankers uavhengighet var å sikre at dette våpenet for klassekrig ble permanent installert.

Dette ble ideologisk tilrettelagt av likvideringen av Sovjetunionen i 1991, og den påfølgende angivelige kapitalismens triumf. Det ble feilaktig hevdet at slutten på Sovjetunionen demonstrerte at sosialisme hadde mislyktes, og at kapitalen derfor måtte innvilges fritt spillerom til å påtvinge dens forlangender.

At inflasjonen gikk ned etter at sentralbankenes uavhengighet var innledet ble holdt fram som bevis på konseptets effektivitet. Men den periodens lave inflasjon hadde nesten ingenting å gjøre med sentralbankenes handlinger. Lav inflasjon var resultat av globaliseringen av produksjonen, framfor alt integreringen av Kina inn i verdensmarkedet, og produksjonsvolumene av billigere varer.

Det ble hevdet at sentralbankers uavhengighet også var ansvarlig for den såkalte Store moderasjonen, som besto av lav inflasjon, fravær av dype resesjoner og av lave styringsrenter.

Den fiksjonen ble blåst i været med utbruddet av den globale finanskrisa i 2008 – den mest alvorlige kollapsen siden Den store depresjonen på 1930-tallet – et resultat ikke minst av spekulasjonene som var resultat av at Fed besørget billigere penger.

Den var en dyptvirkende erfaring for arbeiderklassen i USA og internasjonalt.

Der arbeidere mistet deres jobber, så deres lønninger bli redusert, opplevde at deres boliger ble overtatt av bankene, og måtte tilbringe betydelige perioder i arbeidsledighet, var de samtidig vitne til at penger ble utlevert i bøtter og spann til storselskaper og bankene, gjennom direkte statlige redningsaksjoner, og de billioner av dollar besørget av Fed via kvantitative lettelser [QE], til bankene, spekulanter og regelrett kriminelle, som hadde utløst krisa med deres aktiviteter.

Påstanden at Fed var en uavhengig institusjon, som sto over klasseinteresser og presiderte over finansiell aktivitet i økonomiens og befolkningens interesse, ble tildelt et kraftig slag.

Løgna ble ytterligere avslørt med utbruddet av pandemien i 2020, da Fed pumpet minst $ 4 billioner inn i finanssystemet for å avverge at det kollapset.

Dette sendte formuene til moguler som Amazon-bossen Jeff Bezos ut i stratosfæren, samtidig som arbeiderne og deres familier ble forarmet av pandemien, og de utbyttende arbeidsbetingelsene ble intensivert innen helsetjenestene, utdanningen og mange andre deler av økonomien.

Powell hevder hans handlinger er berettiget av det overordnede «til beste for økonomien».

Dette er ment å skulle innpode i arbeidernes forestillingsverden troen på at ingenting kan gjøres for å endre den nåværende situasjonen, og at det ikke er noe alternativ annet enn å underkaste seg finansoligarkiets diktater, når de påtvinges byrden av den kapitalistiske ordens stadig dypere krise.

Situasjonen presenterer seg ganske så annerledes når man innser at samfunnet og dets økonomi ikke er formet av evige og uforanderlige betingelser, men av klassekampen.

Federal Reserve, som gjennom flere tiår hadde blåst opp en serie finansbobler som massivt beriket finansoligarkiet, taler i denne kampen for den kapitalistiske styringsklassen, samtidig som sentralbanken bestrebelser for å utarme og undertrykke det store flertallet av befolkningen.

Arbeiderklassens respons på denne offensiven fra finansoligarkiet tar form av det globale oppsvinget av klassekampen over hele verden. Arbeiderklassen må føre denne kampen fram med en bevisst kamp for sosialisme, der den sikter på å ta politisk makt, for å rekonstruere økonomien basert på offentlig eierskap og demokratisk kontroll, og sikre at økonomiens enorme ressurser anvendes for å imøtekomme menneskelige behov.