Dette essayet ble tilsendt WSWS av Maxim Goldarb, partileder for «Ukrainas venstrekrefters enhet – For ny sosialisme», et parti som opponerer mot NATO-krigen med Russland og har blitt forbudt og forfulgt av Zelenskyj-regjeringen. WSWS publiserte i forrige måned en uttalelse [engelsk tekst] som opponerer mot statsundertrykkingen av hans og andre venstreorienterte partier i Ukraina.

Ukrainas hovedstad Kiev ble for 80 år siden, i 1943, befridd fra nazi-okkupasjonen av tropper fra Den røde armé, under general Nikolai Vatutins ledelse.

General Vatutin døde kort etter frigjøringen av Kiev, som resultat av en skade han ble påført i et bakholdsangrep utført av ukrainske nazi-kollaboratører fra OUN – Organisasjonen av ukrainske nasjonalister. Han ble i 1944 gravlagt i en av Kievs sentrale parker, som han hadde frigjort, og over hans grav ble det reist et monument med inskripsjonen: «Til general Vatutin fra det ukrainske folk.»

Generalen ble velfortjent ansett som en helt; blomster fra Kievs befolkning lå alltid ved monumentet.

Og nå, i våre dager, i året som markerer 80-årsjubiléet for Kievs frigjøring, ble monumentet over Vatutin demolert. Med denne rivingen vanhelliget Kiev-myndighetene også hans grav.

Ødeleggelsen av monumenter over Den røde armés soldater, som frigjorde Ukraina og Europa fra fascismen, pågår over hele Ukraina. I noen byer, som Tsjernivtsi, Rivne og mange andre, blir de revet, og noen steder blir de fullstendig sprengt i lufta, som det eksempelvis ble gjort i Nikolaev.

I tillegg blir mange andre monumenter revet: Monumenter over den russiske poeten Alexander Pusjkin, over forfatterne Nikolai Ostrovskij og Maxim Gorkij, testpiloten Valery Tsjkalov og mange andre.

Forøvrig har det de siste årene vært en massiv kampanje for omdøping av byer, landsbyer, gater og torg i Ukraina.

Siden Euromaidan-statskuppet i Ukraina i februar 2014 har mer enn tusen bosetninger og mer enn 50 000 gater fått nye navn.

Bare i Kiev ble i fjor 237 gater, torg, avenyer og bulevarder omdøpt, som byens myndigheter, ledet av borgermester/byrådsleder Vitaliy Klitstsjko, stolt rapporterer. Den samme byregjeringen, som i løpet av de ni årene siden 2014, da Klitstsjko først ble byrådsleder, i byen Kiev med tre millioner innbyggere og vedvarende trafikkork på hovedfartårene, har ikke presterte å bygge én eneste ny t-banestasjon, ikke ett eneste nytt flere nivå-transportknutepunkt, ikke ett eneste nytt medisinsk senter, ikke ett eneste nytt campus, ikke ett eneste avfallsbehandlingskompleks, og så videre.

Hvorfra kom det et så insisterende begær om å gi alt og alle ting nye navn? Er det fordi et stort antall av de lokale innbyggerne har ønsket det? Fordi de plutselig ikke lenger var fornøyde med deres byers og gaters navn, der de selv, deres foreldre, og noen ganger også besteforeldre var født og oppvokst? Ingenting av den slags. Det var ingen referenda, ingen avstemminger blant de lokale innbyggerne om disse sakene, ingen spurte dem om deres mening.

Tvert imot, i de få tilfellene det ble gjennomført meningsmålinger, viste de nesten alltid deres overveldende uenighet i navneskiftene. For eksempel, i tilfellet omdøpningen for noen år siden av det regionale senteret Kirovograd, som nesten 90-år-tidligere ble navngitt slik til ære for den berømte sovjetstatsmannen Sergei Kirov, meldte det absolutte flertallet av byens befolkning – 82 prosent – ikke deres støtte til beslutningen om ombenevnelsen av byen til «Kropyvnytskyj». Bare 14 prosent støttet det.

Men verken i dette tilfellet, eller i noen av de mange andre tilfellene der monumenter ble revet og gater omdøpt, brydde myndighetene seg i det hele tatt om innbyggernes meninger.

Hvorfor skjer da alt dette? Svaret på det spørsmålet blir tydeligere dersom man ser nøyere etter hvilke nye navn og monumenter det er som nå reises.

General Vatutins Aveny, oppkalt etter han som bidro til Kievs frigjøring fra nazismen, diskutert innledningsvis i artikkelen, ble omdøpt til Roman Sjukhevytsj’ Aveny, en ukrainsk fascist. På tidspunktet for Nazi-Tysklands angrep på Sovjetunionen, i juni 1941, tjente Sjukhevytsj som medlem av den tyske bataljonen Nachtigall, en underavdeling av Abwehr (den tyske hæren Wehrmachts militære etterretning), som besto av ukrainske nazi-kollaboratører.

Det som i Kiev tidligere var «Moskva Aveny» ble omdøpt til Stepan Banderas Aveny – etter en annen ukrainsk nazi-kollaboratør, som var leder av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister,  OUN (b), som under den andre verdenskrig «ble berømt» for hans kollaborering med de tyske nazistene, og deres folkemordmassakrer av den polske og jødiske befolkningen.

I byer over hele Ukraina er det nå reist mange monumenter over Bandera, og gater er navngitt til hans ære.

Druzhby Narodov Bulevard i Kiev ble omdøpt til Mykola Mikhnovskyj Bulevard. Mikhnovskyj var en av den ukrainske nasjonalismens hovedideologer, og opphavsmann for det sjåvinistiske slagordet: «Ukraina er for ukrainere!»

Og gata oppkalt etter Malinovskyj, den ukrainske marskalken og sovjetmilitærlederen som var en av Den røde armés ledere under krigen mot nazismen, ble ombenevnt til Gata for Azov Bataljonens Helter. Azov Bataljonen er en paramilitær nyfascistformasjon som nå er en offisiell del av den ukrainske hæren. Bataljonens emblem er «wolfsangel», et notorisk nazi-emblem som spesielt ble brukt av enheter av nazistenes SS-tropper. For de som ikke visste det, eller kanskje har glemt det, la meg minne om at selv Den amerikanske kongressen erkjente Azov som ei nynazistisk terrorgruppe.

Omtrent på samme tid som da monumentet over general Vatutin ble demolert i Kiev ble Ukrainas væpnede styrkers Tiende separate fjellangrepsbrigade offisielt omdøpt til Edelweiss. Under den andre verdenskrig var «Edelweiss» navnet på nazi-hæren Wehrmachts Første fjellinfanteridivisjon. Nazi-divisjonen Edelweiss spilte en stor rolle i deportasjonen av jøder, henrettelsen av krigsfanger, så vel som i straffeoperasjoner mot partisanene i Jugoslavia, Italia, Tsjekkoslovakia og Hellas. I dag bæres insignier åpent av mange av Ukrainas væpnede styrkers militære personell, eksempelvis dødningehodet, som praktisk talt ikke skiller seg fra emblemene til SS-divisjonen «Totenkopf» og andre nazi-enheter, og ikke bare av soldatene, men også den øverste militærsjefen.

Den nåværende regjeringen i Ukraina ødelegger fullstendig alt som på en eller annen måte kan forbindes med Russland, som det meste av Ukraina var del av i hundrevis av år – til og med monumenter og gater som ble navngitt til ære for verdenskjente forfattere – som Leo Tolstoj. Den ødelegger også alt som er relatert til den 70-år-lange sovjetperioden av Ukrainas historie, og til sosialisme og venstreorientert ideologi generelt. Gater oppkalt etter Karl Marx og Friedrich Engels har for eksempel fått nye navn, monumenter over dem har blitt revet, sosialistiske og kommunistiske symboler – fra det røde flagget og til framføringen av «Internasjonalen» – er forbudt. Likeledes er alle venstreorienterte partier forbudt i Ukraina, deriblant partiet Venstrekreftenes enhet – For ny sosialisme, som jeg leder.

Sosialisme og kommunisme er bannlyst, venstreorienterte aktivister blir forfulgt og fengslet, og nynazisme er i ferd med å bli et element av statens politiske orientering, og er i tiltakende grad den dominerende ideologien.

Denne totalkrigen fra ukrainske myndigheter mot alle offentlige symboler, monumenter og navn som assosierer til Russland, Oktoberrevolusjonen og sovjethistorie, eller til venstreorientert ideologi, krever mye penger.

Kostnaden for bare ett adresseskilt med nytt gatenavn og husnummer er ifølge Kiev-myndighetene minst 1 000 ukrainske hryvnja (ca. NOK 280). Dette kan multipliseres med dusinvis (og noen ganger hundrevis) av bygninger i samme gate. Og dette må igjen multipliseres med de titusenvis av gater som får nye navn. La meg også minne om de mer enn 1 000 ombenevnte byer og landsbyer.

Men kostnadene for de nye adresse og nummer-skiltene er bare en liten del av de enorme kostnadene ved denne høyreorienterte kampanjen. Det er mange flere komponenter med i bildet. Alle institusjoner og virksomheter må endre deres dokumenter, bestille seg nye segl og stempler, oppdatere deres skilt ved inngangen, og så videre. Vi trenger nye skilt på veiene, ved innkjøringer til bosetninger, så vel som for gater og veier over hele Ukraina. Mange institusjoner – ikke bare i de ombenevnte byene, men over hele landet – må utstyres med nye kart og atlaser.

Bare ombenevnelsen av byen «Zhdanov» til «Mariupol» kostet for eksempel rundt € 24 millioner. Ifølge de mest konservative estimater har den massive bølga av ombenevning av gater og demoleringen av monumenter over hele landet allerede kostet mer enn € 1 milliard!

Og dette er i det mest utarmede landet i Europa, og sågar under en pågående krig! Dette i et land som nå har et kritisk behov for økonomisk bistand og hvor 60 prosent av årets statsbudsjetts inntekter stammer fra utenlandske midler, i all hovedsak fra EU og USA.

Det betyr at Europas og USAs skattebetaleres penger nå anvendes blant annet til en massekampanje for ombenevning av Ukrainas gater og torg til ære for nazi-kollaboratører og nynazister.

Jeg tror ikke de fleste innbyggerne i «giverlandene» ville si seg enige i dette. Men det synes som de, i likhet med de fleste av Ukrainas innbyggere, heller ikke blir spurt om deres mening.