Den mer enn 100-dager-lange streiken ført av amerikanske film- og fjernsynsmanusforfattere, som i forrige måned fikk selskap av tusenvis av skuespillere i den første «dobbeltstreiken» på flere tiår, står i fare for et stort utsalg.

Bransjepublikasjonen Deadline rapporterte tirsdag at forhandlere fra manusforfatternes fagforening Writers Guild of America (WGA) hadde møttes personlig, bak lukkede dører, med deres kolleger fra arbeidsgiversiden Alliance of Motion Picture and Television Producers (AMPTP).

WGA gjenopptok forhandlinger med AMPTP sist fredag, først for andre gang siden streiken startet 2. mai. På fredagens møte la AMPTP fram et forslag til avtale for WGA som WGA-forhandlerne nå svarer på personlig.

Deadline rapporterte i en oppdatering publisert tidlig tirsdag kveld, at en «godt plassert kilde» sa møtet ble avsluttet med «blandede resultater».

Etter møtet fredag 11. august ga WGA ut en uttalelse om at fagorganisasjonen ville holde AMPTPs forslag hemmelig for manusforfatterne og at forhandlingene skulle fortsette kommende uke. I et forsøk på å berettige å la dere medlemmene forbli i mørket, hevdet WGA-byråkrater: «Noen ganger kan flere framskritt oppnås i forhandlinger når de gjennomføres uten en slag-for-slag-beskrivelse av hver sides trekk, og en påfølgende offentlig dissektering av trekkens betydning.»

For et eksempel på typen «framskritt» som gjøres i disse hemmelige forhandlingene, bør manusforfatterne minnes om hendelsene som gikk forut for avslutningen av forfatterstreiken for 15 år siden, som endte i det store utsalget som satte scenen for den nåværende kampen.

I én artikkel publisert av Los Angeles Times i februar 2008 bemerket avisa de «private overtyrene» som «førte til et gjennombrudd i streiken».

Times påminte rollen spilt av John Bowman, daværende sjefforhandler for WGA, og bemerket at forut for avtalen ble Bowman wined and dined av direktørene fra de store studioene i møter som ble avholdt i velbeslåtte direktørers hjem, på eiendommene til stor-mektige advokater og sågar frokost [engelsk tekst] «på Luxe Hotel i Brentwood ...»

Det er ingen grunn til å tro at dagens WGA-forhandlere ikke er involvert i lignende nedrige saker, og at det er derfor de føler seg tvunget til å holde grunnplanet utenfor informasjonskretsen. Mens fagforeningen har nektet å besørge medlemskapet detaljer fra den foreslåtte avtalen, har det begynt å sive ut lekkasjer som bekrefter at studioenes forslag er sørgelig utilstrekkelige og ikke engang klarer å imøtekomme WGAs allerede utilstrekkelige innledende krav.

Bloomberg rapporterte at tilbudet inkluderer en lønnsøkning på 5 prosent det første året, 1 prosent mindre enn de 6 prosentene WGA hadde bedt om, som fortsatt er godt under inflasjonen, og helt utilstrekkelig for de skyhøye levekostnadene i Los Angeles og New York. Bloomberg rapporterte også at selv om manusforfatterne ville få en viss tilgang til seerdata på streamingplattformer, ville deres kompensasjoner, for eksempel residuals, ikke være knyttet til disse dataene.

Variety rapporterte at AMPTPs «økonomiske betingelser» til WGA ville gjenspeile betingelsene diktert til regissørenes fagforening Directors Guild of America, som inkluderer en økning på 21 prosent for streaming residuals.

Mens WGA-forhandlere prøver å finne en vei til å kunne selge en råtten avtale til deres medlemmer, har SAG-AFTRA-byråkratiet kommet under økende press fra skuespillere på grunn av sin utstedelse av «interimsavtaler». Flertallet av skuespillerne på grunnplanet, sammen med flere prominente utøvere, har nektet arbeid og marsjert på streikevaktene, mens enkelte produksjoner har fått dispensasjoner fra fagforeningen, som lar fagorganisasjonens medlemmene streikebryte mot deres streikende kolleger.

Fagforeningen har også skjært ut en mengde unntak og regler som sågar lar medlemmer fortsette å arbeide med selskaper representert av motparten AMPTP, som Apple og programmet Teheran. Disse avtalene er et massivt svik mot de streikende arbeiderne, og har blitt møtt med så overveldende motstand at fagforeningen i forrige uke ble tvunget til å innkalle til et nettmøte i et forsøk på å lindre harmen.

I møtet i forrige uke og i påfølgende intervjuer med store pressemedier, har SAG-AFTRA-byråkrater, som adm. dir. og sjefforhandler Duncan Crabtree-Ireland (2022-lønn på $ 1 023 293), forsøkt å berettige fritakene som en «strategisk» del av streiken. SAG-AFTRA sa avtalene demonstrerte «for AMPTP at andre produsenter er ivrige etter å samarbeide med våre medlemmer under disse vilkårene».

Crabtree-Irelands begrunnelser holdt imidlertid ikke vann hos medlemmene, som i over to timer pepret ham med spørsmål, før SAG-AFTRA avsluttet møtet.

«Er ikke det enkle faktum at når AMPTP vet at prosjekter blir laget akkurat nå da undergraver det vår innflytelse, fordi de vet at uansett hvor lenge streiken varer, vil det på den andre siden være en mengde innhold å velge i?» spurte en streikende arbeider. En annen spurte: «Hvorfor ble ikke konseptet med midlertidige avtaler luftet med medlemmene før implementeringen av streikeautorisasjonen, og hvorfor ble vi ikke informert før det ble rullet ut?»

Som respons på den voksende opposisjonen blant arbeidere kunngjorde SAG-AFTRA mandag at selv om de 207 nåværende prosjektene under «interimsavtalene» ville gå videre, ville fagforeningen ikke lenger utstede noen «interimsavtaler» med USA-baserte prosjekter som var tegnet under en WGA-kontrakt.

I et forsøk på å presentere solidaritetsfasaden blant fagforeningsbyråkratiet for å avlede oppmerksomheten vekk fra fagforeningens dobbeltrolle med å undergrave streiken, kunngjorde en tidligere opposisjonsfraksjon til det nåværende Fran Drescher-Crabtree-Ireland-regimet, «MembershipFirst», ved slutten av juni at den ville gå sammen med den nåværende ledelsen på en «UNITY»-valgseddel for det kommende 2023-valget.

Denne påtatt og falske solidariteten er innrettet på å blokkere og motarbeide enhver uenighet blant grunnplanets medlemmer.

I et ytterligere forsøk på å holde arbeidere isolerte og uinformerte, har byråkrater fra begge de streikende fagforeninger formant arbeiderne om å ikke snakke med pressen, eller lese artikler publisert av World Socialist Web Site.

WSWS-reportere snakket sist torsdag ikke desto mindre med streikende arbeidere utenfor Netflix og Warner Bros.-kontorene i New York, mens WSWS-reportere fredag intervjuet skuespillere og manusforfattere på streikevakt ved Paramount Studios.

Flere skuespillere i New York fortalte WSWS at de var imot dispensasjonene innvilget av SAG-AFTRA. «Jeg er imot disse interimavtalene som fagforeningen har tillatt,» sa en skuespiller, som ønsket å være anonym.

«Vi trenger en total arbeidsnedlggelse», fortsatte hun. «Det er en reell feilkobling mellom medlemmene i SAG-AFTRA-styret og medlemskapet. Poenget er at den nederste halvdelen av fagforeningen er utelatt. Fagforeningen er veldig i kontakt med kjendisene.»

«Vi må tjene $ 800 for en åttetimers dag, innen 2027. Og vi må streike for å få det til.»

«Styret har ingen frister for betingelsene», fortsatte hun «så du har en samling pensjonerte skuespillere, helt uvitende om problemene som arbeidende skuespillere står overfor, og det anvender disse plassene i styret som en coffee clutch.»

Randall, en skuespiller-forfatter i Los Angeles, sa at interimavtalene var «kontroversielle. ... Selv om det bare er ment å angå studioer som ikke har noen tilknytninger til AMPTP, kan vi egentlig ikke si at det ikke er noen overlapping der.»

Som respons på raseriet uttrykt av streikende arbeidere har ei rekke A-liste-skuespillere nylig trukket seg fra å jobbe på prosjekter det ble gitt dispensasjoner for. Randall sa: «Jeg vet at Viola Davis gikk trakk seg fra hennes film, G20, selv om den filmen ble innvilget en dispensasjon. Jeg mener det er det rette trekket fra hennes side.»

Bryson, som har vært SAG-AFTRA-medlem i fem år, kommenterte: «Hvis ikke vi står opp for dette, hvem andre vil gjøre det? Vi har gått på skolen for dette. Vi har viet våre liv til vår kunst. Det er helt mye arbeid vi legger ned i dette, og for oss å ikke bli kompensert for arbeidet vi har lagt ned, det er bare latterlig. Studioene prøver å presse oss ut i desperasjon, til et punkt der vi ikke vil være i stand til å leve, til å overleve. Det vi gjør er viktig. Vi forandrer liv. Vi kan ikke stoppe nå. Vi må fortsette å stå oppreist, for det vi gjør.»

For å stå opp mot AMPTP, vil skuespillerne og manusforfattere også måtte motsette seg deres fagforeningsledeskap, som fra starten av har samarbeidet med streikebrytende Demokrat-politikere for å splitte og isolere arbeiderne fra deres naturlige allierte. De samme truslene om automatisering, tap av arbeidsplass og dårlige lønninger rammer alle deler av arbeiderklassen. I mange tilfeller streiker manusforfattere og skuespillere mot de samme selskapene som håndhever forferdelige arbeidsvilkår for arbeidere over hele verden, fra Apple til Amazon.

For å få brutt fagforeningenes kvelertak og forhindre et nytt råttent utsalg, er det avgjørende nødvendig at arbeiderne umiddelbart etablerer kommunikasjonslinjer med andre streikende arbeidere, og organiserer deres demokratisk kontrollerte grunnplankomitéer som er uavhengige av byråkratiene og de to big business-partiene, som bak kulissene gjør alt i deres makt for å få slutt på streiken.