Rundt 10 000 manusforfattere organisert av fagforeningen Writers Guild of America (WGA) har i 100 dager vært engasjert i en kamp mot de gigantiske selskapene som dominerer film-, nettstrømming- og fjernsynsindustrien. Der de har trosset den varmeste sommeren i moderne historie har de streikende manusforfatterne og deres støttespillere gått streikevakter og protestmarsjer utenfor studioportene og selskapskontorene i Los Angeles, New York og Chicago, mens deres kolleger i Australia og Storbritannia har holdt samlinger og demonstrasjoner til deres støtte. [Lenker til engelske tekster]

Den nåværende streiken er nå den nest lengste i WGAs historie, og overgår streiken fra 2007/2008. Studiodirektørene, med eiendeler for milliarder til rådighet, er som også var tilfelle i streiken for 15 år siden, mer enn villige til å «blø ut» manusforfatterne, til de «begynner å miste deres leiligheter og miste deres hus», som én direktør formulerte det.

Manusforfatterne fikk for en måned siden selskap av 65 000 skuespillere, som innledet den første «dobbelstreiken» av de to seksjonene kulturarbeidere siden 1960. Den kombinerte streiken av rundt 76 000 manus forfattere og skuespillere er den største streiken i Hollywoods film- og fjernsynshistorie. Den kunne ha vært langt større, gitt at bare en brøkdel av hele SAG-AFTRA-medlemskapet på 161 000 for tiden er i streik.

Der streiken har vedvart og selskapene har satt ned hælene, har skuespillere og manusforfattere kommet med uttalelser som peker på de breiere anliggendene som er involvert.

«Det pleide å være konger og dronninger og keisere, og nå er det industriens kapteiner», sa Alan Ruck tidligere denne uka, skuespiller i fjernsynsserien Succession. «Og de tror verden og alt på den og i den, alt i lufta og i havet, tilhører dem.» Succession-stjerna Arian Moayed gjorde en direkte sammenligning mellom fjernsynsshowets fascistiske Roy-familie og de nåværende studiodirektørene under et samlingsstevne i New York 25. juli. «Vi fortjener å kunne arbeide sammen for å lage vakker kunst, for folk til å kunne nyte. Det er som om disse menneskene ikke har sett f***ing Succession. Det handler om dere!»

Leila, ei streikende skuespillerinne, fortalte i forrige måned World Socialist Web Site-reportere: «Jeg er glad for at vi slutter oss til det andre arbeidere går gjennom akkurat nå. Hotellarbeidere, sykepleiere. ... Jeg mener vi trenger en generalstreik her i dette landet. Vi må så absolutt holde tilbake vår arbeidskraft.»

Disse uttalelsene, og det er mange flere tilsvarende, uttrykker et breiere sentiment, men det er nå også nødvendig å trekke fram implikasjonene.

For det første, manusforfattere og skuespillere er engasjert i en klassekamp, som ikke bare setter dem opp mot de gigantiske mediekonsernene, men bak dem mot bankene og Wall Street, som forlanger en enorm eskalering av utbyttingen av arbeidere overalt. En kamp mot disse «industriens kapteiner» og dagens «konger og dronninger og keisere» må føres som en klassekamp, som mobiliserer arbeiderklassens fulle styrke.

Skuespiller- og manusforfatterstreiken er så visst del av en klassebevegelse under utvikling i USA, og forøvrig over hele verden. Ifølge data fra Bureau of Labor Statistics, referert av Politico denne uka, deltok mer enn «200 000 arbeidere i arbeidsnedleggelser ved store selskaper i forrige måned, som lett overgikk de 126 500 som var involvert i streiker i hele 2022».

De skyhøye levekostnadene, én av konsekvensene av eskalerende krig og redningspakker for de rike, har i år antent sosial uro over hele verden, fra millioners protester i Frankrike, til hundretuseners streiker i Storbritannia, havnearbeidernes streik i Canada og masseprotester mot innstramminger på Sri Lanka.

Det som blokkerer utviklingen av disse kampene til en forent bevegelse av arbeiderklassen er fagforeningsapparatet, kontrollert av individer i de topp 5 prosent av befolkningen, eller sågar i den øverste 1 prosenten, som fungerer som instrumenter for isolasjon og undertrykking.

Mange manusforfattere og skuespillere var i streikens første uker begeistret over utsiktene til en felles kamp med 340 000 UPS-arbeidere, som ville ha styrket begge seksjoner av arbeiderklassen enormt. Teamsters-apparatet kunngjorde imidlertid i siste øyeblikk, etter først å ha blokkert en streik ved Yellow Freight, som der banet vei for lastebiltransportselskapets konkurs, den 25. juli en utsalgskontrakt med UPS, som de nå prøver å få arbeiderne til å godta.

På den amerikanske vestkysten har mer enn 22 000 havnearbeidere vært uten kontrakt i mer enn 13 måneder. Likevel har deres fagforening International Longshore and Warehouse Union (ILWU) enda ikke avholdt en avstemming for å autorisere en streik, mens ILWU konspirerer bak kulissene for å prøve å få vedtatt en avtale som ingen arbeider enda har sett. ILWU opererte tidligere som regelrette streikebrytere relatert streiken til de canadiske havnearbeiderne, som er organisert i samme fagforening, ved å akseptere cargoskip som ble omdirigert til havner i Seattle og San Francisco.

Hva angår WGA og SAG-AFTRA har de rådet de streikende til å rette deres støtte inn bak de streikebrytende politikerne i Det demokratiske partiet [engelsk tekst]. SAG-AFTRA-lederskapet utlyste en skuespillerstreik først etter et semi-opprør fra deres medlemskap, i form av et åpent brev som advarte fagforeningsfunksjonærene om ikke å selge ut kampen deres.

Etter at streiken startet gikk SAG-AFTRA-byråkratiet, uten en eneste diskusjon, og langt mindre noen avstemming blant medlemmene, med på å tillate at studioer ikke tilknyttet arbeidsgiversidens Alliance of Motion Picture and Television Producers kunne søke om «interimsavtaler». Disse avtalene har provosert fram en strøm av raseri fra streikende arbeidere, som med rette anser dem som dolkestikk i ryggen.

Dette bringer oss til det andre punktet, det at enhver klassekamp, som Marx og Engels uttrykte det i Det kommunistiske manifest, er en politisk kamp. Det vil si, den reiser uunngåelig, i løpet av sin utvikling, maktspørsmålet. Hvem kontrollerer samfunnet? Og i hvem sine interesser?

Dersom styringsklassen eier alt – kanskje enda ikke alle havene og lufta – da er det et spørsmål om å omorganisere samfunnet langs helt andre linjer, der samfunnets produktivkrefter ikke eies av en forsvinnende liten brøkdel av befolkningen, men kontrolleres demokratisk, på grunnlag av sosiale behov. Det vil si, det er nødvendig å erstatte kapitalisme med sosialisme.

Manusforfattere og skuespillere, sammen med arbeiderklassen som helhet, må konfrontere det faktum at hele det politiske etablissementet eksisterer for å representere én klasse i klassekampen, nemlig, kapitalistklassen. Mens Det republikanske partiet lodder fascismens dybder er Det demokratiske partiet, ikke mindre et parti av Wall Street, fullt og helt fokusert på opptrappingen av krig, nå mot Russland og snart mot Kina.

Begge partier er forente i deres besluttsomhet om å få arbeiderklassen til å betale for kapitalismens krise, selv om Demokratene foretrekker å anvende fagforeningsapparatets tjenester for å bistå til prosessen.

Imperativet for en sosialistisk omorganisering av det økonomiske liv er uløselig knyttet til framtiden for kulturproduksjonen selv. Dersom styringsklassen får det som den vil, og det er den fast bestemt på, vil befolkningen ikke ha noen kunst å «nyte», men propaganda og svada. Kampen for å forsvare seriøst kunstnerisk arbeid må bli tilført motivering fra, og kobles til utviklingen av en arbeiderklassens bevegelse mot kapitalisme.

Fra disse punktene kan det avledes to konklusjoner. For det første, det er tvingende nødvendig at manusforfatternes og skuespillernes streik bryter seg løs fra begrensningene pålagt den av fagforeningsapparatet. WSWS oppfordrer innstendig fjernsyns- og filmarbeiderne til å danne en grunnplankomité, som del av nettverket Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC). Det må rettes en presserende appell til hver seksjon av arbeiderklassen om en forent kamp, uavhengig av og i opposisjon til fagforeningsapparatet.

For det andre, dette må knyttes til en politisk kamp mot helheten av styringselitenes statsapparat, og det sosiale systemet det forsvarer, kapitalismen. Det å tro at dette er mulig foruten en revolusjonær massebevegelse av arbeiderklassen er den mest urealistiske form for utopisme. De moderne «konger og dronninger og keisere» vil ikke mer frivillig gi fra seg deres rikdommer og privilegier enn deres forgjengere.