Perspective

Georgia-tiltalen mot Trump avslører det amerikanske politiske systemets forråtnelse

Et lydopptak av tidligere president Donald Trump i telefonsamtale med Brad Raffensperger, Secretary of State i delstaten Georgia, avspilles under en høring på Capitol Hill for Representantenes hus’ spesialkomité for etterforskning av 6. januar-anrepet på US Capitol, Washington, torsdag 13. oktober 2022. [Foto: AP Photo / Jonathan Ernst / Pool Photo] [AP Photo/Jonathan Ernst/Pool Photo]

Tiltalen i Georgia mot tidligere president Donald Trump, den fjerde på fem måneder, er så langt den mest alvorlige. Den utlegger, på nesten 100 sider med detaljer, hvordan Trump og dusinvis av hans medsammensvorne, noen her tiltalt, noen enda ikke, var involvert i en konspirasjon for å omgjøre hans nederlag i 2020-presidentvalget.

Selv om den er begrenset til én enkelt delstat besørger tiltalen et langt mer fullstendig bilde enn den føderale tiltalen som ble framsatt for to uker siden av Trumps og hans medhjelperes bestrebelser for å stjele Georgias valgdelegater, der valget ble vunnet med en margin på 11 799 stemmer ved valgurnene av Demokratenes kandidat Joe Biden. Titlalen sikter blant andre Mark Meadows, stabssjefen i Det hvite hus, Trumps fremste valgkampadvokater Rudy Giuliani, Sidney Powell, Jenna Ellis og Kenneth Chesebro, eksterne konsulenter som John Eastman og høyt plasserte embetsrepresentanter i Det republikanske partiet i Georgia.

Tiltaledokumentet lister 41 kriminalanklagepunkter mot de 19 tiltalte, deriblant den generelle siktelsen mot dem alle for konspirasjon, under Georgias RICO-lov mot organiserte forbrytelser, den såkalte mafialoven Racketeer Influenced and Corrupt Organizations Act. Hele 161 åpne handlinger er referert, relatert denne konspirasjonens bestrebelser. Disse handlingene spenner fra utstedelse av juridiske traktater som hevdet – helt feilaktig – at visepresident Mike Pence hadde autoritet til å avvise valgdelegatstemmer der han ledet Kongressens seremonielle sertifisering av valgresultatet – til bøllete forsøk på å intimidere valgarbeideren Ruby Freeman i Atlanta ved å oppsøke hennes hjem på kveldstid.

Aktor Fani Willis i det juridiske distriktet Fulton County satte 25. august som en frist for Trump og hans medtiltalte til å møte for rettsframstilling og «booking», og uttrykte ønske om å bringe saken for retten innen seks måneder, en svimlende oppgave med så mange tiltalte og anklagepunkter.

Uansett det umiddelbare utfallet er det duket for et presidentvalgår med uforlignelige politiske spenninger og krise.

Det er visse punkter som må gjentas som respons på Georgia-tiltalen. For det første, den er en ytterligere bekreftelse på at Trump og hans medsammensvorne engasjerte seg i en konspirasjon for å omstøte valgresultatet, som kulminerte med forsøket på fascistkupp 6. januar 2021. Arrestasjonen og rettsforfølgelsen av alle de involverte er fullt og helt relevant og nødvendig.

For det andre, akkurat som i den føderale tiltalen anlagt av justisdepartementets spesialetterforsker Jack Smith, reiser Georgia-tiltalen spørsmålet: Hvorfor tok det mer enn to år å bringe fram en tiltale mot Trump og hans medkonspiratører? Nesten alle de åpenlyse handlingene referert ble tidlig i 2021 rapportert i selskapspressen. Mange var i full offentlighet, som Trumps uopphørlige tweets, der de ga klare instruksjoner for å videreføre kampanjen for å omstøte valget.

For det tredje, Georgia-saken begrenser seg, også i likhet med den føderale tiltalen, hovedsakelig til Trumps bestrebelser for å diskreditere 2020-valget og erstatte Biden-valgdelegater faktisk valgt av velgerne, med Trumps falske representanter. Den er taus om selve hendelsene 6. januar 2021. Men tiltaledokumentet berører flere steder disse hendelsene, der det henvises til rådene fra Trump-medhjelpere som Jenna Ellis og Kenneth Chesebro om at den daværende presidenten burde adoptere «en strategi for å forpurre og få utsatt Kongressens fellessesjon 6. januar 2021».

De forskjellige påtalemyndighetene, på delstatsnivå og føderalt, så vel som Biden-administrasjonen har listet seg på tå rundt 6. januar-hendelsene for å unngå enhver eksponering av den breiere konspirasjonen som involverer mesteparten av Det republikanske partiets lederskap og betydelige deler av militær-etterretningsapparatet, som alle bestrebet seg å sikre suksess for Trumps kuppforsøk. Hensikten med denne tildekkingen er å bevare disse styringsklassens nøkkelinstitusjoner og sikre begge partiers støtte for Biden-administrasjonens krigspolitikk mot Russland i Ukraina.

Men tiltalen reiser mer vidtrekkende saksanliggender. Helheten av det politiske systemet i USA, finanskapitalens sentrum og cockpit for imperialistkrigsplanlegging, er i en tilstand av uløselig krise og fraksjonskrigføring.

Hvordan styringsklassen i det hele tatt skal kunne gjennomføre 2024-presidentvalget er uklart. Trump, ledende kandidat for Republikanerne, står overfor så mange som fire straffesaker og fem sivilsaker, forutsatt det ikke reises flere saker mot ham. Samtidig står Hunter Biden, sønnen til presidenten, overfor minst én rettssak for hans skatteunndragelser, og en pågående etterforskning av hans korrupte forretninger både i Kina og Ukraina, der han håvet inn millionbeløp på hans fars rolle som visepresident i Obama-administrasjonen. Republikanerne som kontrollerer Representantenes hus kan godt komme til å stille Joe Biden overfor en riksrettstiltale for hans påståtte rolle i sønnens innflytelses-handler, spesielt om det skulle bevises at han tjente personlig på det.

Det å tro at krisa har sin opprinnelse i personen Trump er å se seg blind på virkeligheten. Trump er bare det mest groteske uttrykket for et politisk system som er pillråttent tvers igjennom, med verk som siver ut av hver ei pore.

Kongressen – der et stort flertall av Husets Republikanere stemte for ikke å bekrefte Bidens valg – består av millionærer og ignoranter. Både Husets Demokrater og Republikanere har sågar avvist engang symbolske restriksjoner på egne finansoperasjoner, for eksempel et forbud mot aksjehandel.

Høyesterett selv er omsvøpt av korrupsjon, og fungerer nå som en permanent konspirasjon mot den amerikanske befolkningens demokratiske rettigheter. Skulle et valg med liten margin ende opp å bli avgjort av Høyesterett, som i 2000, kan den avgjørende stemmen godt bli avgitt av Clarence Thomas, som de siste månedene er avslørt som mottaker av bestikkelser som overdådige ferier, reiser og andre subsidier fra ei gruppe fascistmilliardærer, som alle bestreber seg for å påvirke høyesterettsavgjørelser.

Politikk eksisterer ikke i et tomrom, men reflekterer sosiale prosesser. Den amerikanske økonomien er en massiv Ponzi-ordning, med gigantbanker, selskaper og hedgefond som har brukt billioner av dollar i statlige redningsmidler for å utføre finansoperasjoner enda mer innfløkte og ugjennomskuelige enn dem som utløste Wall Street-krakket i årene 2008 og 2009. Kryptovaluta-milliardæren Samuel Bankman-Fried har blitt arrestert og siktet for massiv svindel, men hans tilfelle er bare det mest grelle blant hundretalls.

USAs sosiale infrastruktur er i en framskreden tilstand av forfall og oppløsing, som nyligst eksemplifisert av de uhyrlige ødeleggelsene og forødelsene forårsaket av brannen på Hawaii. Biden, som taler for et finansoligarki besatt av egen selvberikelse og et militaristisk plyndringstokt, maktet knapt å si et forståelig ord om brannkatastrofen.

Trump brakte gangsterismens metoder inn i det politiske systemet, med finansiell svindel og bedrageri og den mediemanipulasjonen han lærte seg i løpet av hans forretningskarriere i Manhattans eiendoms- og byggebusiness, drift av kasinoer i Atlantic City og «reality»-fjernsyn. Han personifiserer det Karl Marx skrev, der han beskrev det det franske finansaristokratiets politiske forfall før revolusjonen i 1848, som «gjenfødelsen av rennesteinsproletariatet på det borgerlige samfunns høyder».

Men det politiske systemet som helhet antar mer og mer karakter av oldtidens skrantende Romerrike, et sykdomsinfisert apparat som satt på toppen av en døende samfunnsorden. Det er gjennom utviklingen av klassekampen, politisk bevæpnet med et sosialistisk perspektiv og lederskap, at dette statsapparatet kan feies vekk, sammen med kapitalistsystemet det forsvarer.

Loading