En «dobbeltstreik» av manusforfattere og skuespillere har effektivt sett stoppet den amerikanske underholdningsindustrien, og med den en stor del av den globale film- og fjernsynsproduksjonen. Rundt 65 000 skuespillere, medlemmer av fagforeningen Screen Actors Guild–American Federation of Television and Radio Artists (SAG-AFTRA), sluttet 14. juli seg til 10 000 manusforfatterne organisert av Writers Guild of America (WGA) som har streiket siden 2. mai, i den første kombinerte streiken av manusforfattere og skuespillere siden 1960.

Det råder en militant [engelsk tekst], besluttsom stemning blant de streikende. Under oppløpet til den initielle fristen 1. juli undertegnet tusenvis av skuespillere – inkludert prominente figurer – et skarpt åpent brev til SAG-AFTRA-lederskapet, der de advarte for at det skuespillerne trenger er intet mindre enn en «transformativ avtale».

Brevet fortalte fagforeningslederskapet: «Vi håper dere har hørt vårt budskapet: Dette er et uforlignelig vendepunkt i vår bransje, og det som kan anses som en god avtale i ethvert annet år er ganske enkelt ikke nok... Vi føler at våre lønninger, vårt håndverk, vår kreative frihet, og vår fagforenings makt, alt av det har blitt undergravd det siste tiåret.»

Skuespillerne talte ikke bare for deres egen del, men for store antall arbeidere som på samme måte føler de er ved et «vippepunkt», etter år med angrep på deres jobber og levebrød.

340 000 UPS-arbeidere er i konflikt med deres fagforening Teamsters som påtvinger dem en utsalgsavtale, og vil streike på grunn av lave lønninger og utilstrekkelige arbeidstimer. I midten av september utløper kontrakter for 170 000 bilarbeidere i USA og Canada. Bilarbeiderne slåss mot systemet med nivåansettelser og lønninger, nedleggelsen av fabrikkanlegg og nedskjæringer påtvunget dem av bilselskapene og deres egne fagforeninger, UAW og Unifor.

Ved å ta opp det mange underholdningsarbeidere med rette anser som en historisk, ja sågar «eksistensiell» kamp mot gigantselskaper som Disney, Warner Bros. Discovery, Netflix, Amazon og resten av dem, er det avgjørende viktig at skuespillerne og manusforfatterne forstår de grunnleggende drivkreftene bak angrepet på deres yrker.

Ja, grådigheten florerer i underholdningsbransjen. Bare ti individer – topplederne for de vesentlige underholdningsselskapene – tjente de fem siste årene til sammen mer enn $ 2 milliarder, ifølge CNBC. Den «gjennomsnittlige» amerikaneren, som tjener $ 55 000 i året, må jobbe mer enn 3 600 år for å matche disse overherrenes lønninger. Mens Bob Iger, adm. dir. i Disney, fråder om munnen over skuespillernes «veldig urovekkende ... urealistiske» streik, henter han seg selv hvert femte år nesten $ 200 millioner.

Grådighet er imidlertid ikke rotårsaken til angrepet som pågår på skuespilleres og manusforfatteres levebrød. Underholdningsselskapenes voldsomme konkurranse om «øyeepler» og profitter er ikke først og fremst drevet av de involvertes individuelle psykologi. Bak dette er den utviklende krisa, ikke bare i underholdningsindustrien, men i kapitalistøkonomien som helhet.

Residuals

I sentrum for manusforfatternes og skuespillernes streik er det en kamp om utbetaling av residuals fra streaming.

Residuals refererer til betalingen skuespillere, manusforfattere og noen andre «kreative» arbeidere mottar i tillegg til deres grunnlønninger. Dette er langsiktige utbetalinger til skuespillere, manusforfattere og andre som arbeidet med filmer og fjernsynsserier, som Fortune forklarer, «for repriser og annen kringkasting etter den initielle utgivelsen. ... Tradisjonelt har skuespillere og manusforfattere fått betalt for hver gang et show går på lufta eller distribueres på kabelfjernsyn, eller når noen kjøper en DVD, en Blu-ray-disk eller (for lenge siden) en VHS-tape.»

Utbetalingene, «som avtar over tid, er knyttet til flere faktorer, inkludert lengden av en film eller et show, størrelsen på en rolle, en produksjons budsjett, og hvor filmen eller showet tilbys. Mens streamingselskaper teknisk sett betaler residuals, sier både fagforeningene og deres medlemmer at beløpene og tidslinjene for betaling etterlater skuespillerne og manusforfatterne med kun en liten slant av hva de en gang fikk – og de som en gang ble betalt for nettverksprogrammenes repriser, får nå ofte ingenting.»

Fordi de fleste skuespillere og manusforfattere tilbringer mesteparten av deres tid på auditions, med pitching og sliter med å oppnå arbeid, er det ekstremt sjeldent å være kontinuerlig ansatt i bransjen. Det store flertallet av utøverne organisert i SAG-AFTRA sliter med å tjene seg terskelnivået som kreves for å kvalifisere for fagforeningens helseplan, på $ 26 470 for å få helseforsikring. Før Covid var det mindre enn 20 prosent av medlemskapet! Variety estimerte i mai at bare et sted fra 5 til 15 prosent av skuespillerne kvalifiserte.

Residuals ble adoptert av SAG i 1960 som et virkemiddel for å besørge en jevnere type inntekt for såkalte «arbeidende skuespillere». Arbeidende skuespillere er ikke «A-liste»-stjerner som tjener store mengder, eller engang «B-liste»-kjendiser. Begrepet refererer til de mindre kjente skuespillerne som får relativt mindre roller i filmer og fjernsynsserier, som likevel er avgjørende for bransjens videreføring. I SAG-AFTRA er det noen tusener av slike «arbeidende skuespillere» – verken store stjerner eller mislykkede – som prøver å skaffe seg et levebrød i bransjen. Mange av dem må jobbe utenfor yrket for deres livsopphold.

I den forrige dobbelstreiken av skuespillere og manusforfattere, i 1960, vant SAG residuals for deres medlemskap. Fagforengens lederskap (den gang under framtidige president Ronald Reagan) ga imidlertid opp alle forlangender om residuals for innhold produsert tidligere.

Residuals har i flere tiår vært ei fast inntektskilde for skuespillere mellom periodene med arbeid. I kontraktskampen [engelsk tekst] i 2008 ble residuals et stort problem da det kom til streaming. Underholdningsselskapene prøvde å presse på for ingen residuals for streaming. Det ble avklart at skuespillere skulle få noen residuals for streaming, men at de skulle være vesentlig mindre enn for fjernsyn; faktisk ble problemet skjøvet ut til et seinere tidspunkt. WGA hevdet den gangen at de hadde oppnådd en «historisk» avtale. Alt som finner sted nå beviser at det var ei løgn.

Et annet anliggende med utbetaling av residuals for streaming oppstår av at de er betinget av en bestemt fernsynsseries eller films seerantall. Streaming-selskapene nekter imidlertid å dele data for seere, og etterlater arbeiderne i mørket om hvordan deres betaling fullt ut beregnes.

Phil, en manusforfatter WSWS intervjuet på ei streikevakt, bemerket at «tidligere, tilbake i tiden, du vet så snart du var ute av et show, da kunne det hende du ikke hadde jobb i ei lang tid, men manusforfattere kunne overleve på deres residuals.» I dag, imidlertid, «er de forsvinnende små».

Shana, ei skuespillerinne vi snakket med, forklarte at «residuals holder oss i live ... det er på en måte som å være en kelner, du får nesten ingenting fast betalt, og så gir gjestene deg tips, det du lever på er tips, det er våre residuals.» Hun la til at de var essensielle for å kunne oppnå helserettigheter når man ikke har arbeid.

Anliggendet residuals har blitt bedre forstått de siste ukene, spesielt etter en TikTok-video gikk viralt som viser skuespillerinna Kimiko Glenns sjekk på skarve $ 27,30 i kvartalsvise residuals fra Netflix. Hun opptrådte i 45 episoder av hitserien Orange Is the New Black. Showet var medvirkende til Netflix’ vekst som original innholdsprodusent. Storaksjonærer og direktører høstet inn stort som resultat, skuespillerne så godt som ingenting.

Streaming

Film- og fjernsynsselskapene, inkludert new-tech streaming-selskaper (som Amazon og Apple), anvender det historiske skiftet vekk fra det tradisjonelle systemet med filmer og fjernsynskringkasting til å gjennomføre massive lønnsnedskjæringer på bekostning av deres arbeidsstyrke, ved å redusere residuals og lønninger generelt. I realiteten håndterer underholdningsselskapene deres egne tiltakende problemer ved å overføre vanskelighetene til deres arbeidsstyrke, og bestreber seg for å gjøre dem fattigere og mer til forbruksvarer.

Netflix startet deres første vesentlige abonnenttjeneste for streaming i 2007. Dette ble fulgt opp av Hulu (2010), Prime Video (2011), Disney Plus (2019), HBO Max (2020), og siden flere andre. Antallet globale abonnement var i 2019 på 642 millioner. Antallet abonnement økte i løpet av et år til 1,1 milliarder, delvis drevet av pandemien. Innen 2025 forventes antallet globale abonnement å stige til 1,6 milliarder.

Økningen i antallet streaming-abonnement reflekterer først og fremst nedgangen i den tradisjonelle bruken av fjernsyn- og kabeltjenester over hele verden. Mer og mer anvender folk deres bærbare laptops eller fjernsynsapparater for å logge på streamingtjenester, ikke tradisjonelt fjernsyn. Dette er spesielt tilfelle for de yngre generasjonene.

Men streamingveksten er også drevet av utbredelsen av slike tjenester. Globalt er det nå mer enn 200 store streamingtjenester, deriblant mange nye plattformer orientert mot bestemte land og regioner. De fleste i USA og Europa har sannsynligvis aldri hørt om Shahid, Canal Plus, iQIYI eller Showmax, men dette er populære streamingtjenester i Afrika, Asia og andre regioner i den utviklende verden.

Netflix, en gang den eneste vesentlige tjenesten, møter nå intens konkurranse. Ikke bare i distribusjonen av filmer og fjernsyn, men også i produksjonen av nytt innhold. Dette gjenspeiles i den relative utflatingen av Netflix-abonnementgrunnlaget, på rundt 220 millioner abonnenter i 2021, etter år med rask vekst. Mer enn to tredjedeler av Netflix-abonnentene lever utenfor USA.

Et heftig null-sum-spill har oppstått blant de store streamingtjenestene. Netflix har begynt et «tilslag mot passorddeling», som i selskapet siste resultatrapport er kreditert for å ha lagt til 5,9 millioner seere. Men likevel førte lavere inntekter enn forventet til at selskapets aksjer i løpet av ei uke i juli stupte mer enn 20 prosent.

Hva angår Netflixs nedadglidende aksjekurs kommenterte ABC News at «reaksjonen på Wall Street markerer den siste indikasjonen på et dyptgripende skifte i investorprioriteringer, vekk fra vekst i antallet abonnement og over til bunnlinja, som har implikasjoner for streikende manusforfattere og skuespillere.»

Underholdningsindustrien og den globale økonomiske krisa

En vesentlig faktor som påvirker dette «dypende skiftet ... i retning bunnlinja» er den breiere krisa i kapitalistøkonomien. Etter tiår med vekst står USA, Europa og de andre store kapitalistlandene nå overfor en framtid med stagnasjon, intensivert konkurranse og arbeideropprør.

Konkurransen raser i alle industrier, fra produksjonen av biler, i teknologibransjen, og produksjonen av farmasøytiske produkter, og til underholdningsbransjen. Bare noen få store selskaper dominerer nå hver bransje, som opererer massive vertikalt og horisontalt integrerte konglomerater. Tynne profittmarginer besørger at kun de største aktørene overlever.

Den raske hevingen av styringsrentene det siste året har også fjernet den tilsynelatende endeløse strømmen av billig kreditt som store selskaper i årevis har vært avhengige av. Denne reverseringen i den monetære politikken har tilrettelagt for dette skiftet fra selskapsvekst til innstramminger, som eksimplifisert av Netflix.

Nettoresultatet av alle disse endringene er styringsklassens intensiverte angrep på arbeidere.

Til venstre og til høyre legger selskapene press på lønninger og rettigheter. Helserettigheter og pensjonsordninger blir skjært ned eller sterkt forringet. Lønninger, spesielt når de justeres for inflasjonen, blir senket.

Skuespillere er ikke en eller annen spesiell del av arbeidsstyrken – uansett deres yrkes særegenheter. Deres forverrede betingelser gjenspeiler en global trend. Forflytningen for betydelig å redusere lønningene og residuals er del av dette helhetbildet og kan bare bekjempes på de samme vilkårene, som en kamp mot kapitalistisk utbytting.

Veksten av internett og annen konkurranse

En endelig stor kilde til vanskelighetene for film- og fjernsynsindustrien er den enorme utvidelsen av andre former for underholdningsinnhold som tærer på, og eroderer det tradisjonelle seertallet.

For 25 år siden var internett enda ikke utbredt. Mens det eksisterte hjemmevideoer var de imidlertid klønete greier som stort sett bare var tilgjengelige for de velstående. Sosiale medier hadde egentlig ikke begynt, og telefoner var fortsatt relativt primitive enheter.

I dag er «underholdningsindustrien» transformert. Tilgangen til internett besørger en portal til en endeløs strøm av gratis innhold, fra nettsteder til diskusjonsfora, til sosiale medier, til musikk, til videoer og spill.

Disse nettstedene, i den grad de er pengebaserte, opererer i stor grad på grunnlag av små mengder annonseinntekter. Facebook, Google og Twitter kan alle på en måte anses som selskaper i underholdningsindustrien. Mens noen av dem investerer penger direkte inn i produksjon av underholdning (Google), er de imidlertid alle leverandører av underholdning, og tar seere vekk fra film og fjernsyn. Dessuten er det meste av «underholdningen» som finnes på sosiale medier – for eksempel på YouTube – laget av brukerne gratis.

Ifølge Pew Research er i dag én av fem tenåringer i løpet av dagen «nesten konstant på YouTube». Ytterligere 41 prosent av tenåringene ser på YouTube flere ganger om dagen.

Gaming er også en vesentlig konkurrent, som har eksplodert som fenomen de 25 siste årene, og har passert film og fjernsyn. Bare siden 2018 har den globale spillindustrien vokst i omsetning fra $ 131 milliarder til $ 227 milliarder. Som kontrast, den globale film- og fjernsynsindustrien var i 2022 verdsatt til $ 94 milliarder. Faktisk er det mange skuespillere som en gang utelukkende arbeidet innen film og fjernsyn som nå i økende grad finner arbeid som stemme-skuespillere for videospill. Disse kontraktene betaler imidlertid betydelig mindre, og har nesten aldri residuals.

Samlet sett har oppsvinget for bruken av internett, plattformer for gratis streaming av videoer, som YouTube og TikTok, sosialmedieplattformer og videospill skjært inn i fjernsynets og filmens relative makt i den generelle underholdningsindustrien. Etter hvert som tilgjengeligheten av gratis innhold vokser og vokser (både gjennom innhold skapt av amatører, og eldre, lettere tilgjengelig materiale), øker konkurransen mellom de gjenværende selskapsprodusentene av underholdning.

Å motsette seg klasseangrepet på skuespillere og manusforfattere

Underholdningsindustrien er en trykkoker. Ridd av problemer og intensiverende konkurransepress forlanger de store underholdningsselskapenes Wall Street-bakkere hensynsløse kutt for å håndheve «bunnlinja».

Skuespillere og manusforfattere er ikke mer immune enn andre mot den globale økonomiens uforutsigelige krumspring, der de samme Wall Street-spillerne beordrer gigantiske multinasjonale selskaper til å påtvinge nedskjæringer av levestandarder for å bevare profitter.

Selv om underholdningsindustrien i noen henseender er unik, er den ridd av de samme problemene med konkurranse og innstramminger som i dag kjennetegner kapitalismen som helhet. Kampen som utkjempes av skuespillere og manusforfattere er, i den forstand, ikke bare et lokalt sammenstøt eller en trefning, men en kamp mot banker, storselskaper og hedgefond som har tentakler over hele verden, og påvirker alle industrier. Dette er en global kamp ført av arbeidere som en helhet mot den styrende finans- og selskapsklassen.

Det å kunne motsette seg dette angrepet på skuespillernes og manusforfatternes levebrød krever derfor at de kaller på deres naturlige allierte – de hundretusener av andre arbeidere som befinner seg i samme posisjon. Et enormt og uforlignelig potensial eksisterer for å knytte og forene den eksplosive bevegelsen til underholdningsbransjens arbeidere med trailertransport- og leveransesjåførene, bilarbeiderne, og andre.

Underholdningsindustriens «vippepunkt» kan ikke løses ved å appellere til underholdningsselskapenes gode vilje, og det kan heller ikke begrenses til en lokal, isolert kamp. Underholdningsindustriens arbeidere konfronterer kritisk viktige spørsmål, akkurat som deres klassebrødre og -søstre over hele planeten. Det å kjempe ned dette angrepet krever å forene seg med arbeidsstyrken pågrunnplanet i andre industrier, i en kamp for den sosialistisk transformasjonen av samfunnet.