Tidligere statsminister Boris Johnsons fratredelse fra parlamentet 9. juni er en milepæl i den ondskapsfulle fraksjonskrigføringen innen en forhat Conservative-regjering.

Den umiddelbare årsaken til Johnsons fratredelse var konklusjonen en gransking kom til, utført av privilegiekomitéen, bestående av syv MP-er, som var at at han hadde avholdt illegale sosiale arrangementer i parlamentet, og etter hvert som skandalen utviklet seg, også på Chequers, Johnsons landsted som statsminister, under Covid-nedstengingene.

Komitéen, ledet av Labour Party’s Harriet Harman, men med et flertall på fire Tory MP-er, konkluderte med at Johnson hadde kommet med hensynsløst unøyaktige uttalelser, og bevisst hadde løyet for MP-er under «Partygate»-skandalen, forsterket av hans unøyaktige påstander, fremsatt under ed, da han ble utspurt av komitéen. Bevisst forakt for parlamentet betydde at komitéen ville anbefale mer enn de 10 dagers suspendering fra parlamentet som fordres for hans sete i en tilbakekallingsavstemming i Johnsons marginalt omstridte valgkrets, som kunne tvinge fram et nyvalg i valgdistriktet.

Johnson fikk sist torsdag forhåndstilgang til rapporten gjennom hans advokater. Han ble separat fortalt at regjeringen ikke ville bruke partipisken mot Tory-MP-er for å stemme ned komitéens anbefalte sanksjoner. Johnson hadde også inngått en avtale med statsminister Rishi Sunak om å nikke gjennom hans fratredelses-honours-liste, som dermed ville belønne hans allierte i Partygate-skandalen, og mer enn 40 av hans nærmeste medhjelpere.

Lista inkluderte peerages, adelighetsutnevnelser, som skulle hevet PM-ene Nadine Dorries, Alok Sharma og Nigel Adams til Parlamentet øvre kammer, House of Lords. Men da Johnson fredag fikk se lista var ikke hans tre utnevnelser til peerage der for de tilknyttede belønningene, for Tory-donorene David Ross og Stuart Marks, hvilket bidro til hans personlige bitterhet. Dorries sa rett før Johnson fra seg hennes parlamentssete. Adams gjorde det samme på lørdag – og etterlot dermed Sunak til å måtte utkjempe tre by elections, nyvalg i lokale valgdistrikter til parlamentet.

I hans avskjedserklæring beskyldte Johnson Sunak og hans støttespillere for å ha samarbeidet med Labour og andre for å fjerne ham, for å forhindre Brexit, og for å forråde Tory-verdier. Han beskrev privilegiekomitéen som en kengurudomstol, «fast bestemt på å bruke saksbehandlingen mot meg for å drive meg ut av parlamentet», uten «et fnugg av bevis for at jeg bevisst eller hensynsløst villedet [the House of] Commons».

«Det var forventet at Labour Party, Liberal Democrats og Scottish National Party [SNP] ville gjøre alt de kunne for å fjerne meg fra parlamentet,» skrev han, men «det er for øyeblikket noen Tory-MP-er» som ville «ta hevn for Brexit, og i siste instans for å reversere resultatet av referendumet i 2016. Min fjerning er det nødvendige første skrittet, og jeg tror det har vært en samordnet bestrebelse for å få det besørget.»

Sunak «gjør ikke det mest mulige ut av Brexit», inkludert å kutte «selskaps- og personbeskatningen» og han droppet «passivt ... utsiktene til en frihandelsavtale med USA», og tvang skal ha framtvunget Johnsons avgang «i det minste foreløpig».

Spekulasjoner innen Tory-kretser svinger i retning av konklusjonen at dette må være høydepunktet for ethvert opprør fra Johnson-lojalistene, til tross for initielle spådommer om et halvt dusin andre fratredelser. Sunday Times skrev om opprøret at det hadde «mistet dampen», som det skjedde med hans tidligere truede opprør i mars, da han forsøkte å blokkere Sunaks Windsor-rammeavtale om Nord-Irland, som bare klarte å mobiliserte 21 MP-er.

Andre forutså at Johnson ikke har mage for en rask kamp for hans gjenkomst til Westminster, ikke ved å stille til valg for Dorries’ trygge parlamentssete i valgkretsen Mid-Bedfordshire, eller engang ved neste generalvalg. Guardian refererte til en nær venn av Johnson, som sa: «Han gjør seg mye penger. Han trenger penger. Han liker penger.»

Men dette vil ikke gjøre noe for å løse krisa regjeringen står overfor. Som WSWS forklarte om Johnsons avgang som statsminister i juli i fjor: «Det britiske borgerskapet er inne i ei politisk krise forankret i et globalt kapitalismesammenbrudd, en fortsatt rasende pandemi, en verdensdekkende inflasjonsspiral, handelskrig, utbruddet av krig, og framfor alt klassekampens gjenkomst» i Storbritannia og internasjonalt.

Tory-sentralkontorets siktemål, helt siden palasskuppet som begynte med 58 MP-ers massefratredelser som lyktes i å fjerne Johnson som statsminister, har vært å distansere partiet fra en dypt splittende figur, som truet deres evne til å kunne føre krig mot arbeiderklassen, og mot Russland i Ukraina.

Johnson ble den første statslederen i et stort imperialistland til å falle fra makten under NATOs krig mot Russland, fordi, som WSWS forklarte, «til tross for hans løfter om å innføre ‘Red Meat’ thatcheristisk økonomisk og sosial politikk, og hans insistering på at han ikke måtte bli fjernet i en krigstid», så mange Tory-MP-er og prominente figurer i Washington «på ham som utilregnelig, og heller ikke i stand til å levere».

Dette gikk videre umiddelbart helt feil da hardline Brexiteers innen partiets medlemskap valgte den spankulerende katastrofen Liz Truss som hans erstatter, før hun brått ble drevet fra embetet og erstattet av Sunak, for å ha forsøkt å overlevere de superrike milliarder uten først å ha pålagt de voldsomme kuttene som var påkrevd av globale investorer.

Johnsons langt forsinkede parlamentsfratredelse, der han nå forflytter seg over i forelesningskretsen og muligens inn på fjernsyn, etterlater bare et betent politisk sår, for hva det angår millioner av arbeidere.

Ingen tror han var aleine om å pålegge en morderisk Covid-politikk, som krevde mer enn 200 000 liv og etterlot hundretusener flere som sørgende etterlatte, eller som lidende av langvarig sykdom. Forøvrig kom hans initielle fall samtidig som masseopposisjonen i arbeiderklassen mot tiår med innstramminger var i ferd med å utløse ei streikebølge som har involvert jernbanearbeidere, postarbeidere, sykepleiere, leger, ambulansepersonell, lærere, arbeider i lokalmyndigheter og andre offentlig ansatte, og som bare har blitt forsterket av Sunaks angrep.

Dette har utviklet seg videre under betingelser der millioner av arbeidere internasjonalt også trer inn i kamp, deriblant protestene i Frankrike mot Macron-regjeringens pensjonsreform, som har ført til den største mobiliseringen av arbeiderklassen siden generalstreiken i mai og juni i 1968.

Den mest betydningsfulle faktoren for å forsikre at det ikke blir noen tilbakevending til politisk stabilitet er eskaleringen av NATOs uerklærte krig mot Russland. Sunak-regjeringen marsjerer i låst takt med Biden-administrasjonen, for å bane veien for en direkte konfrontasjon mellom NATO-styrker og Russland, som Ukrainas motoffensiv, inkludert de direkte angrepene på russisk territorium og i Svartehavet, er en klar forventning om.

Under slike betingelser er splittelser innen styringseliten uunngåelig.

Johnsons avgang kom samme dag som USAs tidligere president Donald Trump ble tiltalt for å ha oppbevart topphemmelige militærdokumenter for personlig anvendelse, deriblant diskusjoner på høyt nivå om krig. Søndag så arrestasjonen og den påfølgende løslatelsen uten siktelse, av tidligere SNP-leder og Skottlands førsteminister Nicola Surgeon – i påvente av videre etterforskning – under en intern fraksjonskamp sentrert om partiets økonomi.

Slike splittelser er bare forvarselet og en framskynder av den mer fundamentale konflikten mellom arbeiderklassen og kapitalistregimer som internasjonalt promoterer innstramminger og krig.

Toryene har bare vært i stand til å forbli i embetet fordi arbeiderklassen har blitt systematisk demobilisert og forhindret fra å intervenere. Jeremy Corbyn anvente hans lederskap av Labour Party fra 2015 til 2019 til å motsette seg enhver kamp mot partiets høyrefløy, eller mot Tory-regjeringene ledet først av David Cameron, så Theresa May og deretter Boris Johnson.

Hans etterfølger sir Keir Starmers forsinkede tweet kl. 22:15 lørdag, der han forlangte av Sunak «få deg endelig en ryggrad» og «utlys et nyvalg», kommer fra en som har anvendt de tre siste årene for å forberede Labour Party som et erstatningsparti for innstramminger og krig, for sannsynligheten at Toryene skulle lide skipbrudd.

Fagforeningsbyråkratiet har spilt den sentrale rollen i systematisk å kvele, og ved enhver mulig anledning forråde den voksende bølga av streikekamper, samtidig som Toryene har utarbeidet det lovgivende rammeverket for å kriminalisere streiker og protester. Men ved å gjøre det har Labour Party og fagforeningsbyråkratiet massivt diskreditert seg i millioner av arbeideres øyne. Dette skaper forutsetningene for at arbeiderklassen bryter seg løs fra deres kvelertak, forutsatt at den er bevæpnet med et sosialistisk kampprogram.