Det konservative partiets bestrebelser for umiddelbart å tvinge ut Boris Johnson til fordel for en «ivaretaker» statsminister, sannsynligvis hans stedfortreder Dominic Raab, er et forsøk på å demme opp for det offentlige raseriet mens en ny og enda mer høyreorientert regjering forberedes.

Dette palasskuppet blir hjulpet og støttet av partileder sir Keir Starmer og hans Labour Party, som fungerer som en lojal opposisjon som har tatt på seg oppgaven å forhindre enhver uavhengig intervensjon fra arbeiderklassen.

Kravet om Johnsons umiddelbare fjerning har delvis avtatt, fordi det ble assosiert med Toryenes pro-Remainers [dvs. dem som ikke ville Brexit, men forbli i EU] som partinestorene John Major og Michael Heseltine, som eksplisitt knyttet Johnsons umiddelbare utskyving til en rekalibrering av Storbritannias relasjon til EU. Men den avgjørende kalkylen blant partilederne var at å gå til verks nå kunne forverre regjeringens ustabilitet mens arvefølgen utkjempes.

Sir Geoffrey Clifton-Brown, kasserer for 1922 backbencher-komitéen, uttalte seg om alternativet ivaretaker til BBCs program Today, og sa: «Det skipet har seilt.» James Cleverly, Johnson-lojalist og nyutnevent utdanningsminister, sa til Sky News: «Om vi oppnår en [lederskapskonkurranse] innen uker i stedet for innen måneder, da mener jeg det er dét vi må fokusere på.»

Statsministerens representanter lovet videre at han ikke ville gjøre noen vesentlige finanspolitiske endringer, der han nå de facto innehar rollen som en «ivaretaker».

Det kan fortsatt bli et skifte, men fokuset til den høyeste garden av Tory-MP-er er å sikre deres egne posisjoner og forberede partiet til å ta på seg arbeiderklassen hjemme og forfølge mer aggressivt NATOs stedfortrederkrig med Russland i Ukraina.

Hele banden av potensielle kandidater går inn for å kutte skatter og offentlige utgifter, som betyr brutale innstramminger, kombinert med støtte til større militærutlegg for å ta på seg både Russland og Kina.

Tidligere finansminister Rishi Sunak framskyndet Johnsons fall, sammen med tidligere utdanningsminister Sajid Javid, ved at de trakk seg fra deres statsrådsposter.

Sunak legemliggjør Toryenes rolle som oligarkiets parti. Han er selv multimillionær, og hans kone Akshata Murty, datter av N. R. Narayana Murthy, innehaver av det indiske multinasjonale IT-selskapet Infosys, har en personlige formue på rundt £ 690 millioner, det dobbelte av dronningas.

Sunak kunngjorde hans bud på partilederskapet med en glanset video med tittelen «Get ready for Rishi», der han messer og skryter om hans angivelig ydmyke opphav, og hans engasjement for alles muligheter. Men hans selverklærte forskjeller med Johnson er at hans populistiske trekk har forhindret det nødvendige tilslaget mot offentlige utgifter og lønninger.

Akkurat hvor høyreorienterte Johnsons potensielle erstattere er kan erkjennes med eksempelet Tom Tugenhadt. Denne én-nasjon-Toryen kunngjorde sitt kandidatur i går morges med en gjestekronikk i Telegraph der han insisterte på at «skatter, for å si det i klare ord, er for høye og det er en framvoksende konsensus på tvers av hele partiet om at de må ned.»

Tugenhadt, styreleder av Underhusets utenrikskomité, er en av flere militærfigurer som stiller til valg, som alle er blant de mest frådende i et parti av krigshissere. Han skrev: «Jeg har tjenestegjort før – i militæret, og nå i Parlamentet. Nå håper jeg å kunne svare på oppfordringen igjen, som statsminister.» Denne militære hentydningen er til hans tjeneste både i Irak og Afghanistan, som han hevdet Storbritannia aldri burde ha trukket seg ut fra.

Tugendhat sa i februar at alle russere burde utvises fra Storbritannia, der han erklærte: «Vi kan fryse russiske besittelser og eiendeler i dette landet, alle sammen av dem. Vi kan utvise russiske statsborgere, alle sammen av dem... Vi kan treffe et valg om å forsvare våre interesser, om å forsvare det britiske folket, og om å forsvare våre internasjonale partnere.»

Favoritten til å erstatte Johnson er forsvarsminister Ben Wallace, som ligger like foran Sunak på den partiinterne listetoppen. Han ble kaptein i Den skotske garden, Scots Guards, etter at hans patrulje tok til fange en IRA-enhet som forsøkte å utføre et bombeangrep mot britiske tropper i Nord-Irland.

Som forsvarsminister kritiserte Wallace også USA for å ha tvunget Storbritannia til å forlate Afghanistan, og han presiderte over utarbeidingen av en vidtrekkende forsvarsstrategi, kalt defence review, designet for å forberede Storbritannia på krig mot Russland og Kina. Han fordømte forhandlinger med Russland om Ukraina som «appeasement», dvs. ‘ettergivelse’ eller ‘innordning’, og advarte president Vladimir Putin om «det som kan bli en veldig, veldig blodig krig».

I forrige måned sto han sammen med general sir Patrick Sanders, landets nye hærsjef, da han insisterte på at Storbritannia står overfor sitt «1937-øyeblikk», som var to år før utbruddet av verdenskrig, før han gikk videre til å insistere: «Den britiske hæren må være beredt til å delta i krigføring på sitt mest voldelige,» i en direkte kamp «for NATO-territorium».

Sparepolitikk, med brutale innstramminger, og krig fordrer en hensynsløs undertrykking av arbeiderklassen. Dette understrekes av innenriksminister Priti Patels kandidatur, som begynner akkurat der hun nå mandag presiderer over Underhusets behandling av lovgiving som åpner for bruk av arbeidere fra utleiebyråer som streikebrytere, innrettet mot å bryte ned streikene i jernbanen og i andre sentrale industrier, og i offentlige tjenester.

Toryenes offensiv vil framprovosere masseopposisjon. Daily Telegraph advarte fredag for at «den nye statsministerens inn-skuff vil være full av farer... Når Boris Johnsons etterfølger endelig inntar Number 10 – som kan bli så seint som september eller oktober – da kan de finne seg konfrontert med en misnøyens vinter.»

Det er i erkjennelse av trusselen reist av en eskalering av klassekampen at Starmer har sagt han i neste uke vil fremme et mistillitsvotum mot regjeringen, og at han er klar for et snarlig generalvalg dersom det blir kalt for et.

Starmer henvendte seg til media i går etter å ha blitt klarert av politiet i Durham for anklagen om å ha brutt nedstengningsregler da han og hans stedfortredende partileder Angela Rayner hadde en øl og karri-sammenkomst med partiaktivister under valgkampen den 11. april 2021. Politiet mente at sammenkomsten var «relativt nødvendig for arbeid». Starmer skrøyt av at deres løfte om å trekke seg dersom de skulle bli bøtelagt viste den integriteten som trengs for å gjenopprette tilitt og «forandre folks oppfatning om politiske anliggender».

«Storbritannia fortjener denne nye starten, som bare kan komme med et regjeringsskifte,» sa han.

På spørsmålet om hvorvidt han mente «svaret på kaoset og ustabiliteten nå er et generalvalg,» repliserte han at stabilitet var hans målsetting. Tory-partiet er i ferd med å rive seg i stykker, mens Labour Party er forent og ønsker å «presse på med en plan for Storbritannia». Han ville ikke, understreket han, danne en allianse med Det skotske nasjonalpartiet, Scottish National Party (SNP), som «ønsker å bryte opp Storbritannia», men utelukket ikke en allianse med Liberal-Demokratene.

Både han og Rayner sa igjen at Labours plan for et mistillitsvotum var å opprettholde nasjonalinteressen, designet for å oppmuntre til Toryenes raske fjerning av Johnson, da de har en «forpliktelse» til å «gjøre det rette».

Starmer har brukt måneder på å gjøre klart hva Labours planer i regjering ville være, skulle bestrebelsene på å holde et rekalibrert Tory-parti i vervet mislykkes. Labours økonomiske politikk ville bli nesten identisk, og partiets forpliktelse til krig helt urokkelig.

Labours essensielle oppgave ville være å forhindre den sosiale eksplosjonen som Telegraph advarte om. Starmer, Lammy og andre Labour-ledere har fordømt de siste streikene mot Toryene, og Starmer har truet med å disiplinere enhver MP som besøker ei streikevakt.

Den essensielle oppgaven arbeidere står overfor er å føre kampen mot Tory-regjeringen som en bevisst politisk kamp for sosialisme. Det betyr å beseire bestrebelsene til labouristene og deres allierte i fagforeningsbyråkratiet på å isolere og demobilisere streiker og truet arbeidskamp fra arbeidere på jernbanen, i helsevesenet (NHS), på landets postkontorer, i BT [British Telecom], og blant lærere, i embetsverket og offentlig ansatte av landets byråd, og reise krav om en generalstreik for å få brakt ned Toryene.

Det å føre denne kampen betyr å utvikle uavhengige organisasjoner for klassekamp, grunnplankomitéer på alle arbeidsplasser og i alle nabolag, for å koordinere en forent handling for å garantere ei lønn til å kunne leve av for alle, til forsvar av sosiale tjenester og å motsette seg NATOs eskalerende krig mot Russland som spinner ut i en verdenskrig.