Inneværende år, som markerer at det er 50 år siden det CIA-støttede kuppet som styrtet Chiles president Salvador Allende og innførte det fascist-militære diktaturet til general Augusto Pinochet, oppfordrer magasinet Jacobin «venstresiden» i Chile, og forøvrig, til å følge Allendes eksempel. Dette rådet ville i dag fordømme arbeidere og ungdommen, ikke bare i Chile, men i USA og internasjonalt, til en enda verre skjebne.
Jacobin har, som talerør for Democratic Socialists of America (DSA), en fraksjon av Det demokratiske partiet, påberopt seg den katastrofale arven etter Allende som en politisk modell som respons på Pinochets politiske arvingers siste styrking, samtidig med den chilenske presidenten Gabriel Borics pseudo-venstre-regjerings stadig dypere politisk krise, en «venstre»-regjering som har blitt sterkt støttet av magasinet.
Fascistene i Chiles republikanske parti, el Partido Republicano de Chile (PLR), der partilederen Jose Antonio Kast er en rabiat forsvarer av «alle som brøyt menneskerettighetene» under Pinochet, og Unionen av uavhengige demokrater, la Unión Demócrata Independiente (UDI), den direkte politiske arvingen etter det 17-år-lange diktaturet, vant i forrige måned en stor seier i et nasjonalt valg. Sammen vil de nå kontrollere to tredjedeler av setene i det «konstituerende rådet» som skal omformulere konstitusjonen fra 1980, som ble pålagt under Pinochet.
Denne valgfiaskoen for Boric-regjeringen fant sted samtidig med massemotstanden blant arbeidere, ungdommen og mye av middelklassen mot Pinochet-diktaturets økonomiske og politiske arv. I oktober 2019 brøyt det ut masseprotester og flere generalstreiker mot sosial ulikhet, som en kulminering av tidligere bølger av massestreiker og protester mot privatiserte pensjoner, de høye levekostnadene, for en gratis høyere utdanning og helsetjenester, urfolks landrettigheter, og andre sosiale og demokratiske anliggender.
Hele det politiske etablissementet, medregnet det stalinistiske Chiles kommunistparti, el Partido Comunista de Chile (PC), og pseudo-venstre-valgalliansen Brei front, el Frente Amplio (FA), som i dag leder Boric-administrasjonen, kanaliserte disse protestene inn bak en «Avtale for sosial fred og en ny konstitusjon» med daværende president Sebastián Piñera, en høyreorientert milliardær. (Både Kast og Piñera har brødre som var ministre under Pinochet.)
I et referendum i 2020 gikk nesten 80 prosent av velgerne inn for å erstatte den forhatte Pinochet-konstitusjonen, der imidlertid halvparten av chilenerne avsto fra å delta, og med det demonstrerte deres massive mistro til en rein reform av kapitaliststaten. Andelen av seter for det ytre høyre i den første konstitusjonelle konvensjonen var bare på 23 prosent, mens de fleste setene gikk til aktivister og lokale ledere tilknyttet pseudo-venstre.
Boric ble valgt til president på slutten av 2021 etter to valgrunder, der igjen rundt halvparten av chilenerne avsto fra å stemme, selv om valgdeltakelsen fortsatt var høyere enn det historiske gjennomsnittet. Den første valgrunden ble vunnet av fascisten Kast, som stort sett stilte som motstander av den konstituerende prosessen. Boric sverget siden hans innsettingstale å «bygge broer» til fascistene. Dette er det eneste valgkampløftet han trofast har opprettholdt.
Boric har i likhet med han forgjenger Piñera opprettholdt en tilnærming til den pågående Covid-19-pandemien som kun har vært basert på vaksiner, og har satt profitt før liv. Han har økt budsjettet for sikkerhetsapparatet og har støttet USA-NATO-sanksjonene og krigen mot Russland. Han utplasserte tropper sør i landet mot urbefolkningsgruppa mapuchene, og i nord mot migranter ved grensa til Peru, mens han har respondert på protester mot levekostnadskrisa, nedstengingen av fabrikkanlegg og permitteringer ved å sette inn antiopprørspoliti for å angripe og arrestere protesterende arbeidere.
Den konstitusjonelle konvensjonen kontrollert av pseudo-venstre-partiene utarbeidet i mellomtiden et forslag som lukket øynene for alle hovedbekymringene som animerte det sosiale oppsvinget i 2019. Den opprettholdt de statlige undertrykkingskreftene og deres autoritære fullmakter, samtidig som den innførte tannløse miljøverntiltak, et foreslått urfolksbyråkrati tilknyttet staten og kjønnsparitet som fikenblader for å skjule sin reaksjonære karakter. Konstitusjonsforslaget ble i september 2022 avvist av hele 63 prosent av velgerne i et referendum som så 85 prosent deltakelse.
Boric-administrasjonens godkjenningsvurdering har i mellomtiden falt til under 30 prosent, og pseudo-venstre-alliansen led i valget i forrige måned et stort nederlag for fascistene.
Det ytre høyres valgseier i Chiles «Konstituerende råd»-valg, i likhet med de nylige valgnederlagene til Syriza i Hellas og Podemos i Spania, viser at det nominelle «venstre», medregnet fagforeningsbyråkratiet og dets pseudo-venstre-vedheng, har blitt dypt diskreditert av deres involveringer i sosiale innstramminger, krig og angrep på levestandarder og demokratiske rettigheter.
En tredjedel av de chilenske velgerne avsto enten helt fra å avgi noen stemme, eller de avga blanke eller ugyldige stemmesedler, mens stemmene til fascistene i Republikanerpartiet (PLR), i vesentlig grad reflekterte mangelen på et alternativ til å kunne registrere opposisjon, og ikke et tegn på aktiv støtte. Disse resultatene varsler internasjonalt sosiale konvulsjoner av revolusjonært og internasjonalt omfang i den kommende perioden.
Jacobin tar til orde for ytterligere tilpasninger til det ytre høyre
Jacobin har ikke klart å trekke noen lærdom av valgfiaskoen, og har frikjent Boric for ethvert ansvar, samtidig som magasinet har tatt til orde for ytterligere tilpasninger til det ytre høyre, som inkluderer å promotere illusjoner i utsiktene til en ny konstitusjon utarbeidet av fascistene.
DSA-talerøret har inderlig støttet Boric-valgkampen og feiret hans valg som «den beste måten å sikre målene for det sosiale opprøret i oktober 2019». På den tiden appellerte magasinet til alle «enkeltsaksgrupper ved siden av alle sosiale bevegelser og villige politiske strømninger om å opprette en Folkefront for en antinyliberalistisk konstitusjon».
Denne handlingskursen, som har innebært å underordne sosial opposisjon til regjeringskoalisjonen Frente Amplio (FA) under Boric og stalinistene, var den samme som ble fulgt av Allendes Folkelige enhetsskoalisjon, Unidad Popular (UP), som framfor alt forsøkte å forhindre utviklingen av et genuint revolusjonært og sosialistisk alternativ.
Mens Kommunistpartiet og Sosialistpartiene for 50 år siden var i stand til å promotere illusjoner i Allende-regjeringen innen den chilenske arbeiderklassen, har disse partiene og Borics pseudo-venstre-støttespillere i dag ikke i nærheten av den samme innflytelsen.
Jacobin publiserte i forrige måned en artikkel med tittelen «Chile har gått inn i sin termidorianske periode». Marcelo Casals, artikkelforfatteren, argumenterer for en politikk for passivitet og retrett.
Med henvisning til lovene signert av Boric som gir politiet og militæret rett til å skyte først og stille spørsmål seinere, og hans angrep på migranter, skriver Casals at «venstresiden» bare kan stå til side og se «hvor effektiv Borics forsøk på politisk tilpasning vil bli». Sikkerhet og migrasjon «har nå blitt prioriterte anliggender», og Boric har visstnok ikke annet valg enn å tilpasse seg til det ytre høyre.
Jacobin publiserte 1. juni et intervju med en av artikkelforfatterne, Aldo Maradiaga, som konkluderer at «vi vet alle at vi lever i et kapitalistsystem», men «det er for mye villighet til å se en bestemt prosess som den eneste definerende årsaken som vil forandre alt.» Med andre ord, kapitalismen, som med sitt diktatur over det økonomiske og politiske livet vil være garantert av enhver kapitalistisk konstitusjon, må ikke utfordres.
Casals fordømmer for hans del enhver kritikk av det faktum at den første konstitusjonelle konvensjonen ble dominert av identitetspolitikk, som å være «ute av takt med endringene den chilenske venstresiden har gjennomgått de siste tiårene».
WSWS har utpekt disse politiske tendensene som «pseudo-venstre», og forklarer at de representerer sjikt av den øvre middelklassen som anvender identitetspolitikk og populistisk og nasjonalistisk demagogi for å sette arbeidere opp mot hverandre, for å isolere og forråde deres kamper. I bytte for sine tjenester for styringseliten krever de en gunstigere fordeling av rikdommen og de politiske posisjonene for deres egen del.
Casals bekrefter denne definisjonen ved å beskrive et «venstre»-miljø der «folkelige arbeiderklasseambisjoner» ignoreres, og «forenklet og noen ganger ubegrunnet kritikk av republikansk egalitarisme» har oppnådd en «overdimensjonert rolle».
Casals konkluderer med å oppfordre de samme sjiktene til å etterligne Allende. Husk Allendes «tålmodighet og langsiktige visjon» bønnfaller han, og peker på «framskritt og tilbakeslag som finner sted over flere tiår», «den langsomme akkumulering av krefter og byggingen av et hegemoni som varer».
Forbløffende er at Casals, en chilensk historiker, unnlater å gjøre noen analyse av den faktiske skjebnen til Allende og hans valgkoalisjon Folkelig enhet, la Unidad Popular (UP), som ble ledet av Sosialistpartiene og Kommunistpartiet som nå tilhører Boric-regjeringen.
Allendes Unidad Popular-regjering banet vei for 1973-kuppet
Jacobins mytologisering av Allende er innrettet på å berettige deres egen støtte til både Boric- og Biden-administrasjonen. Den dekker bevisst over Unidad Popular-regjeringens rolle i å bane vei for 1973-kuppet.
Under slagordet «Den chilenske fredelige veien til sosialisme» arbeidet Allende for å avvæpne, både politisk og fysisk, den utarmede chilenske arbeiderklassen og bondemassene. Der det stalinistiske Kommunistpartiet spilte den ledende rollen, arbeidet Unidad Popular-regjeringen for å få lagt lokk på en førrevolusjonær bevegelse, som involverte omfattende eksproprieringer av fabrikker, gruver og landområder, som opprinnelig ble administrert og forsvart av arbeideres og bønders demokratiske grunnplanorganisasjoner.
For å ivareta kapitaliststatens «hegemoni» insisterte Allende og Unidad Popular-lederne på å oppløse bevæpnede grupper av arbeidere og bønder, som sto overfor brutale represalier fra fascistgjenger. Lederne av Unidad Popular proklamerte ustanselig, helt fram til selve kuppet, at militæret og politiet ville forsvare demokratiet og folkets vilje. Samtidig fortalte Allende arbeiderne at de måtte gjøre «oppofrelser», medregnet å arbeide ubetalte timer, for å blidgjøre det ytre høyre og forsvare hans «chilenske måte».
Samtidig med en voksende offensiv orkestrert av Nixon-administrasjonen for å destabilisere Allende-regjeringen, som inkluderte en vare- og kredittembargo, utrenskinger i militæret, arbeidsgiveres lockout og andre former for sabotasje og fascistprovokasjoner, responderte arbeiderne gang på gang med å utvide og konsolidere deres egne organisasjoner og kontroll over økonomien.
Til tross for Allendes gjennomføring av nasjonaliseringer i gruvedriften, bankene og andre sektorer, så vel som lønnsøkninger som matchet eller til og med oversteg inflasjonsraten, besørget regjeringen den ene bølga av innrømmelser etter den andre til det ytre høyre, som respons på press fra imperialismen, arbeidsgiverne, militæret og kirka.
Ved et av flere sentrale vendepunkter, kuppforsøket den 29. juni 1973, der et stridsvognregiment ble slått tilbake, hovedsakelig av nettverkene av grunnplanarbeiderorganisasjoner kalt Cordones Industriales, som umiddelbart begynte å ta over tusenvis av fabrikker og arbeidsplasser. Hundretusener marsjerte til presidentpalasset La Moneda og forlangte «arbeidermakt».
Allende responderte denne skjebnesvangre dagen med å bønnfalle arbeiderne om å opprettholde deres tillit til militæret og Carabineros-politiet. «Arbeiderkamerater: la oss organisere. La oss skape, skape folkelig makt, men ikke mot eller uavhengig av regjeringen,» sa han i en tale etter kuppforsøket.
Allende og hans partnere demobiliserte bevisst slike revolusjonære motoffensiver fra arbeiderklassen, samtidig som regjeringen forfulgte bakromssamtaler med Nixon-administrasjonen, militæret og de høyreorienterte partiene.
Den 11. september 1973 lanserte kommandørene for alle de militære greinene, under general Pinochets ledelse, som Allende selv hadde utpekt til hærens øverstkommanderende, et kupp nøye forberedt av CIA og den amerikanske militæretterretningen. Pinochet avskaffet demokratiske friheter, forbød alle partier og arbeider- og bondeorganisasjoner, fengslet og torturerte deres ledere og titusenvis av grunnplanets militante, og drepte mer enn 3 000 mennesker. Hundretusenvis av chilenere ble tvunget til å flykte i eksil.
Hovedansvaret for fraværet av et genuint revolusjonært lederskap i Chiles arbeiderklasse ligger hos pabloistlederskapet i Det forente sekretariat (US).
Arbeidernes revolusjonære parti, Partido Obrero Revolucionario (POR), etablerte i løpet av flere tiår etter sin grunnleggelse og tilknytning til Den fjerde internasjonale i 1938 som den chilenske seksjonen, en viktig tilstedeværelse blant nøkkelsektorer av landets arbeiderklasse. POR sluttet seg imidlertid i 1953 til Socialist Workers Party (SWP) i en gjenforening med pabloistene, som hadde forlatt trotskismen og dens perspektiv for arbeiderklassens uavhengige revolusjonære mobilisering, til fordel for tilpasning til stalinistiske, castroitiske og andre små-borgerlige nasjonalistiske lederskap, som angivelig tilbød en ny vei til sosialisme. Like etter likviderte POR seg inn i Den revolusjonære venstrebevegelsen, Movimiento de Izquierda Revolucionaria (MIR), en blanding av maoistiske og castro-guevara-tendenser som glorifiserte geriljakrigføring. MIR besørget deretter en viktig venstrestøtte for Unidad Popular, forkledd som «kritisk støtte».
Allende og Det demokratiske partiet
Ved å glorifisere Allende, søker Jacobin og DSA å besørge et dekke for Borics høyreorienterte politikk, og for deres egen underdanighet til Biden-administrasjonen i USA, samtidig som de jobber for å forberede samme type kriminelle svik som i sin tid Unidad Popular.
Jacobin og DSA har konsekvent unnskyldt Bidens avtaler med Det republikanske partiet for å avvikle sosiale programmer, forby streiker, deportere migranter og godkjenne rekordstore militærbudsjetter som del av hensynsløse pådrivere for krig mot Russland og Kina.
USAs Republikanske parti ledes, i likhet med sitt chilenske motstykke, av fascister. Tidligere president Donald Trump, Det republikanske partiets lederskap og deler av militær- og etterretningsapparatet forsøkte den 6. januar 2021 å bruke en fascistmobbs storming av Kongressen for å annullere Bidens valgseier, omvelte Konstitusjonen og etablere et diktatur.
Bhaskar Sunkara, sjefredaktør for Jacobin, responderte med å fortelle de som beskrev dette som et kupp, om å «få et fotfeste» og insisterte på «stabiliteten til USAs republikanske institusjoner».
Etter at brasilianske fascistsupportere av tidligere president Jair Bolsonaro utførte et lignende fascistkuppforsøk den 8. januar 2023, assistert av deler av militærledelsen, har president Lula, støttet av Jacobin, overøst militæret med finansieringsmidler og gjort alt for å beskytte det fra granskinger. Jacobin har skrevet flere artikler som bagatelliserer faren, og hevder absurd at kuppforsøket «satte Lula i en sterkere posisjon for å styrke Brasils demokrati».
Fascistene viderefører i mellomtiden deres konspirasjoner; det må påminnes at det under Allende var flere mislykkede kuppforsøk før den 11. september 1973. Andre steder i Latin-Amerika, så seint som i 2019 i Bolivia og i 2022 i Peru, styrtet USA-støttede fascister og militærer henholdsvis presidentene Evo Morales og Pedro Castillo. Hvert kupp ble etterfulgt av masseprotester som ble brutalt undertrykt.
DSA fungerer, ved å påkalle Allendes «tålmodighet» og «visjon», som en kynisk tjener for styringsklassen. Organisasjonens politikk er innrettet mot å søvndysse arbeiderklassen for å la fascismen og kapitaliststaten forberede deres angrep.
Femti år etter omveltingen av Allende er lærdommene fra det blodige nederlaget i Chile like viktige som alltid, for den latinamerikanske og den internasjonale arbeiderklassen. Arbeidere kan ikke feste den aller minste tillit til borgerlige «venstre»-regjeringer ledet av slike som Boric i Chile, Lula i Brasil eller Petro i Colombia, men bare til deres egen uavhengige revolusjonære kamp.
Den avgjørende nødvendige oppgaven forblir i dag hva den var i Chile for fem tiår tilbake: Det å få løst krisa med revolusjonært lederskap i arbeiderklassen. Det betyr å bygge seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – i hele Latin-Amerika og internasjonalt.