Etter en 12-år-lang etterforskning er det nå fastslått at den chilenske poeten Pablo Neruda ble forgiftet den 23. september 1973, i Santiagoklinikken Santa María.

Nerudas død fant sted 12 dager etter at landets Folkefront-regjering, valgalliansen Unidad Popular (UP), ledet av Salvador Allende, ble omveltet i et USA-støttet militærkupp som innsatte general Augusto Pinochet ved makten, som ble ansvarlig for et brutalt og blodig diktatur. Neruda døde dagen før han skulle forlate Chile og dra i politisk eksil.

Den tidens offisielle beretningen tilskrev framskreden prostatakreft og underernæring som årsaker for poetens død. Selv om noen allerede den gang mistenkte at Neruda ble myrdet har det tatt 50 år å få fastslått sannheten. Den chilenske poeten, som i 1971 ble tildelt Nobelprisen i litteratur, var diplomat og en stalinistpolitiker, ble faktisk forgiftet.

Vitner til sykehusinnleggelsen på tidspunktet for dikterens død rapporterte at de så Neruda bli injisert med et ukjent stoff. Bilder en reporter tok i all hemmelighet viste at Neruda ikke var avmagret, og avkreftet med det påstandene at hans død var forårsaket av framskreden kreft.

Manuel Araya Osorio, Nerudas tidligere sjåfør, ga i 2011 et intervju til det meksikanske magasinet Proceso der han bevitnet at han var sammen med Neruda på klinikken, der han hadde ringt hans kone og fortalte at Neruda hadde fått satt ei sprøyte, og mente legene ble beordret til å forgifte ham.

En rettsmedisinsk undersøkelse gjennomført av et panel av dommere og medisinske eksperter har bekreftet at Neruda faktisk ble forgiftet av ei sprøyte satt i hans bryst med Clostridium botulinum, ei bakteriell gift assosiert med botulisme. To laboratorier, ett i Canada og ett i Danmark, fant i 2017 det dødelige giftstoffet i en av Nerudas jeksler og i et lårbein. De fullførte i forrige måned presentasjonen av deres funn for en chilensk domstol.

Dette botuliniske giftstoffet skulle regimet seinere anvende mot deres politiske fanger; i 2017 ble fem av regimets tidligere militæroffiserer stilt for retten og funnet skyldige i anvendelsen av et slikt biologisk giftstoff mot Pinochet-regimets motstandere, i et fengsel i Santiago.

En chilensk dommer vil ha det siste ordet, om bevisene tilknyttet årsaken til Nerudas død.

Neruda var et ledende medlem av Chiles Kommunistparti, Partido Comunista de Chile (PC), etter at han i 1945 ble valgt som CPs senatorkandidat for de nordlige provinsene Antofagasta og Tarapacá. Han ble på begynnelsen av 1970-tallet en prominent støttespiller for Chiles president Salvador Allende og hans Folkefront-koalisjon Unidad Popular (UP), sammensatt av det sosialdemokratiske Sosialistpartiet, Partido Socialista de Chile (PS), og Kommunistpartiet (CP), og fungerte fra 1970 til 1972 som denne regjeringens ambassadør til Frankrike.

Allende, Unidad Popular (UP) og fagforeninger ledet av Kommunistpartiet (CP) oppfordret til en fredelig «chilensk vei til sosialisme», med en gradvis nasjonalisering av private selskaper. Under hammerslagene av en økonomisk implosjon oppsto det imidlertid i løpet av regjeringens 1 000 dager ved makten i arbeiderklassen en spontan bevegelse av Cordones Industriales (Industrikommissjoner), som gikk fram med okkupasjoner av fabrikker, plantasjer og storgårder, og landets store gruvevirksomheter, og satte dem under arbeidernes kontroll.

Responsen fra UP-regjeringen, Kommunistpartiet, Sosialistpartiet og fagforeningene var å forråde denne bevegelsen, der de baserte seg på at Chiles væpnede styrker skulle klare å undertrykke den; og dermed banet de vei for 11. september-kuppet i 1973. Allende og Neruda ivret for å få lagt lokk på de chilenske arbeidernes revolusjonære kamp, der de underbygget illusjoner om militæret, og kriminelt beskrev de væpnede styrkene som «folket i uniform».

Pinochet-diktaturet (fra 1973 til 1990) erklærte alle regimemotstandere som «fiender av staten». Der det hevdet å representere flertallet av chilenere – mens det faktisk forsvarte interessene til det amerikanske finansoligarkiet, de multinasjonale kobbergruveselskapene, CIA og amerikansk imperialisme, i samspill med Chiles styringsoligarki – kidnappet, forsvant, myrdet og dreiv det titalls tusener av arbeidere og venstreorienterte regimemotstandere ut i eksil.

Den spanske revolusjonen

Neruda tilhørte et sjikt av latinamerikanske forfattere og intellektuelle som ble dypt berørt av Den spanske revolusjonen (borgerkrigen fra 1936 til 1939), og arbeiderklassens mislykkede overtakelse av makten. Hendelsesforløpet fra den fascistiske militæroppstanden i 1936 og til begynnelsen av Francisco Francos styre i 1939, som inkluderte det voldelige attentatet på den andalusiske poeten og dramatikeren Federico Garcia Lorca, påvirket liv og virke til latinamerikanske arbeidere og intellektuelle. Mange av dem hadde tilsluttet seg de internasjonale brigadene for å slåss på den spanske arbeiderklassens side. Nerudas poesi, som gjenspeilte Lorcas henrettelse for Francos fascisters hender, og Den spanske borgerkrigens begivenheter, ble grunnleggende transformert.

Et sjikt av intellektuelle, kunstnere og forfattere, skuffet og mismodige etter å ha tapt tillit til arbeiderklassens revolusjonære potensial, vendte seg til stalinismen. I tillegg til Neruda inkluderte disse kunstnerne den cubanske poeten Nicolas Guillen og den peruanske poeten Cesar Vallejo.

Denne pessimismen angående arbeiderklassen, ble av de ovennevnte forfatterne uttrykt i angstfull poesi dedikert de stridende, til verdens barn og til spanske poeter, blant annet i Guillens verk España, poema en cuatro angustias y una esperanza (Spania, dikt i fire angsfulle smerter og ett håp) Nerudas España en mi Corazón (Spania i mitt hjerte) og Cesar Vallejos España, aparta de mí este cáliz (Spania, ta fra meg denne kalk).

Disse tre diktverkene eksemplifiserer en generell hvitvasking av den kriminelle rollen stalinismen spilte i Den spanske revolusjonens svik og nederlag, der de klandret kirken, monarkiet, de velstående og sågar maurerne. Neruda skulle bli en lojal tilhenger av Stalin; han kollaborerte sågar i komplottet for å myrde Leo Trotskij i Mexico City i august 1940.

Ode til Stalin

I 1953, året for Stalins død, bekreftet Neruda hans støtte i et langt dikt, Oda a Stalin (Ode til Stalin), som hevet Stalin, revolusjonens «graver», over dens leder Vladimir Lenin.

Nerudas Ode er i sin helhet en kriminell forfalskning av Stalins faktiske rolle, og motsier Lenins og Trotskijs betydning for Den russiske revolusjon i 1917, og bolsjevikisk internasjonalisme. Stalins politiske orienteringer var direkte ansvarlige for den tyske arbeiderklassens nederlag og Hitlers framvekst, og for avvæpningen og knusingen av det spanske proletariatet, som det så kraftfullt skildres litterært av George Orwell i hans bok Homage to Catalonia.

Gjennom hele hans politiske liv framviste Neruda en total likegyldighet til Stalins mange forbrytelser, ikke minst Moskva-prosessene og utryddingen av generasjonen som ledet Oktoberrevolusjonen i 1917, attentatet på Andrés Nin i Spania, Stalin-Hitler-pakten og siden Sovjetunionens undertrykking av Ungarns arbeideres opprør i 1956.

Selv om det er lite bevistmateriale for at Neruda var direkte involvert i 20. august-attentatet på Leo Trotskij i 1940, deltok han imidlertid indirekte, da han anvendte sin rolle som diplomat i Madrid, Paris og Mexico by for å bistå det stalinistiske hemmelige politi (GPU). Det er velkjent at han brukte sin diplomatiske legitimering til å hjelpe David Alfaro Siqueiros, den meksikanske stalinistiske muralmaleren, i hans flukt fra Mexico etter å ha ledet en bande i det tidligere angrepet på Trotskijs bolig, da de i mai 1940 brøyt seg inn på hans eiendom og under det første mislykkede forsøket på å myrde den revolusjonære lederen i Mexico by, skøyt rundt seg med maskingeværer.

Post-diktatur, Nerudas arv

Etter Pinochet-diktaturets endelikt i 1990 gjenomgikk Chile perioder med økonomisk utvikling og inflasjonskriser (i vesentlig grad tilknyttet eksportprisene på kobber og landbruksprodukter) sammen med den økende sosioøkonomisk ulikheten som fortsatt tilspisser de sosiale spenningene.

Påfølgende regjeringer, deriblant med tilslutning fra etterfølgerne av Allendes Unidad Popular (med elementer fra Sosialistpartiet og Kommunistpartiet i regjeringer, og i fagforeningene), har forfulgt nyliberale finanspolitiske orienteringslinjer, med angrep på helsevesenet og de sosiale rettighetene, samtidig som de ved hver en vending har sabotert kampene ført av gruvearbeidere, havnearbeidere, landbruksarbeidere og studentene.

Dette inkluderer den nåværende Apruebo Dignidad-regjeringen, en valgallianse bestående av Sosialistpartiet (PS) og Kommunistpartiet (PC), sammem med sjikt fra Chiles småborgerlige pseudo-venstre-side, og ledet av president Gabriel Boric. Den anvender pseudo-venstre-fraser i tillegg til identitetspolitikk (som feminisme og urfolksnasjonalisme) som et dekke for dens forsvar av kapitalistinteresser, dens fiendtlighet mot asylrettigheter og immigrasjon, dens beroende på statens væpnede styrker mot arbeidernes kamper, og dens tette utenrikspolitiske relasjon til USA. I all hovedsak viderefører og forfølger den et høyreorientert program som etteraper Pinochet-regimet.

Der arbeidere trer inn i det nye oppsvinget av revolusjonære kamper er det av avgjørende betydning at de ruster seg politisk med forståelsen av stalinismens kontrarevolusjonære arv og historie, som Neruda tilbad.