Lovproposisjonen om gjeldstaket, utarbeidet mellom president Joe Biden og Republikanernes House Speaker Kevin McCarthy, som passerte raskt gjennom begge Kongressens kamre, med en skjeiv stemmefordeling der Demokratene sto for hoveddelen av vedtaket, avslører den uoverstigelige klassekløfta mellom hele det politiske etablissementet og arbeiderklassen.
Til tross for deres gjensidige beskyldninger forente amerikansk kapitalismes to partier seg for å pålegge den arbeidende befolkningen og ungdommen alt av krigskostnadene. De anvendte gjeldstaket og spøkelset om et «katastrofalt» mislighold av amerikanske gjeldsforpliktelser for å igangsette et forseggjort narrespill av «krise»-forhandlinger, som dekke for å innføre ei brutal innstrammingspakke.
Det politiske teaterets siste akt kom under torsdagens avstemming i Senatet, da Republikanernes senator Lindsey Graham kalte lovproposisjonen en «gave til Kina» og forlangte en enda større økning av militærutleggene. Senatets majoritetsleder Charles Schumer (Demokrat) og minoritetslederen Mitch McConnell (Republikaner) repliserte pliktoppfyllende ved å utstede en fellesuttalelse som erklærte at «avtalen om gjeldstaket begrenser ikke Senatets anledning til å bevilge ytterligere nødssituasjonsmidler for å sikre at våre militære evner er tilstrekkelige til å avskrekke Kina, Russland og våre andre motstandere.»
Med andre ord, mens nedskjæringene og takene for sosialprogrammer står fast, vil ubegrenset finansiering av den amerikanske krigsmaskina fortsette uten avbrudd.
Biden holdt fredag kveld en tale i beste sendetid der han berømmet avtalen, og samholdet mellom de to partene i å oppnå den. «Ingen fikk alt hva de ønsket seg,» erklærte han, «men det amerikanske folket fikk det de trenger.» Faktisk var det Wall Street og militæret som fikk nøyaktig hva de ønsket seg, selv om lovproposisjonen bare er en forskuddsbetaling på det som er planlagt, og det er arbeiderklassen som vil bli tvunget til å betale for gildet.
Finansparasittene forholdt seg uberørte gjennom hele prosessen, vel vitende at en helt gunstig løsning for dem var sikret. Markedene reagerte ikke på skravlet om ei forestående «krise», og de feiret fredag vedtaket av den såkalte «Loven om budsjettansvarlighet», «Fiscal Responsibility Act», med en kraftig stigning.
Selskapsmediene promoterte samstemt den offisielle linja, og dekket over faktaene bak den raske veksten av statsgjelda – billioner av dollar i skattekutt for selskaper og de rike, billioner mer i redningsaksjoner for banker og spekulanter, og rekordstore utlegg til militæret. Det faktum at utleggene til sosiale tiltak har gått kraftig ned siden den forrige gjeldstakavtalen, under Obama-Biden-administrasjonen i 2011, mens skattssatsene for selskaper har falt med 60 prosent, og profittene gjentatte ganger satte nye rekorder, ble overhodet ikke nevnt.
«Krisa» viste visstnok at det var på høy tid å få slutt på «overdådige» utlegg til slike ting som boliger, skoler, helsevesenet, miljøet, offentlig transport og ernæring! Wall Street Journal førte en redaksjonell lederartikkel som støttet avtalen, og spesielt dens nye arbeidskrav for eldre mottakere av matbonger (programmet Supplemental Nutrition Assistance Program—SNAP), med den begrunnelse at det markerte et skritt framover i gjenopprettingen av «en arbeidskultur».
Avtalen inkluderer tak for budsjettårene 2024 og 2025 for ikke-militære skjønnsmessige utlegg, oppheving av $ 30 milliarder i ubrukte Covid-hjelpemidler, et kutt på $ 20 milliarder i utlegg til Internal Revenue Service’s skattehåndheving, og fastsatte opphevingen av moratoriet for tilbakebetaling av studiegjeld til den 30. august.
Andre bestemmelser inkluderer sløyingen av miljøvernprogrammet 1970 National Environmental Policy Act, for å gi grønt lys for boring etter olje og gass, og for andre energiprosjekter. Det er også et generelt kutt, over-hele-fjøla, for innenlandske utlegg på 1 prosent, for inneværende år dersom Kongressen ikke makter å vedta alle de 12 bevilgningsframleggene innen 1. januar 2024, hvilket ikke har skjedd siden 1997. Dette straffetiltaket vil redusere utleggene mer enn alle andre av lovverkets kutt. Dette setter scenen for ei budsjettkrise i et valgår, og trusselen om en regjeringsnedstenging.
Som McCarthy gjentatte ganger erklærte er kuttene inkludert i gjeldstakavtalen bare nedbetalinger på all uthulingen av det som gjenstår av et sosialt sikkerhetsnett.
Washington Post, som er innordnet med Det demokratiske partiet, publiserte 1. juni en redaksjonell lederartikkel som hyllet innstrammingstiltakene i lovproposisjonen de to partiene gikk sammen om, som er estimert av Congressional Budget Office (CBO) til over det neste tiåret å redusere de føderale utgiftene med $ 1,5 billioner, samtidig som lederartikkelen gjentok avisas forlangende at også de sentrale rettighetsprogrammene – Social Security og Medicare – må kuttes. Artikkelen oppfordret til «strukturell endring av de reelle pådriverene for gjeld og budsjettunderskudd: Rettighetsprogrammer for helsetjenester og pensjoner.»
Dette er faktisk målet for begge big business-partiene, uansett hvilke taktiske forskjeller de måtte ha om hvordan de skal komme dit.
Bestrebelsene til Det demokratiske partiets såkalte «progressive» fløy, medregnet pseudo-venstre-medlemmene av Democratic Socialists of America som sitter i Representantenes hus, for å nedtone rollen til Biden og Demokratene og få lagt skylden for innstrammingstiltakene fullt og helt på Republikanerne, falt i grus av selve utfallet av avstemmingene både i Huset og Senatet.
I Huset, der lovforslaget ble vedtatt onsdag, var avstemingsresultatet 314 for og 117 mot, der 165 av Demokratene stemte for lovforslaget og 46 mot (80 prosent overvekt), sammenlignet med 149 av Republikanerne som stemte for forslaget og 71 mot (67 prosent overvekt). Forøvrig reddet Demokratene lovforslaget i en tidligere prosedyreavstemming fra å bli blokkert, der de brøyt med konvensjonen i slike saker og besørget mer enn 50 stemmer for å overvinne opposisjonen fra de 29 medlemmene av Republikanernes gruppe House Freedom Caucus.
I Senatet ble lovforslaget vedtatt med stemmeresultatet 63 for og 36 mot, der bare fire av Demokratene pluss den nominelt uavhengige Bernie Sanders stemte «nei». Ikke én eneste Demokrat i noen av kamrene reiste seg for å kreve kutt i militærutleggene, som i lovforslaget øker med 3 prosent i år, til rekordnivået nesten $ 1 billion, og øker med tilsvarende beløp neste år.
Bidens respons på Trumps forsøkte fascistkupp 6. januar 2021 var å redde Det republikanske partiet og utarbeide et modus operandi med partiet, for å forfølge amerikansk imperialismes aggressive politikk overfor Russland. Derfor har han bønnfalt om «enhet» og «to-parti-enighet». Nå er programmet for krig i utlandet forent med krig mot arbeiderklassen hjemme, og dét er også en politikk begge prtier er enige om.
Dette forhindret ikke DSA-representanten Alexandria Ocasio-Cortez fra å tvitre: «Republikanere må eie denne avstemmingen. Dette var deres avtale. Dette var deres forhandlinger. Det er de som prøver å komme inn og kutte SNAP, kutte miljøvern, prøver å banke en oljerørledning gjennom i et lokalsamfunn som ikke vil ha den.»
DSA fungerer som en fraksjon av Det demokratiske partiet. DSA støttet i 2020 Sanders i de Demokratenes primærvalg, og da Sanders trakk seg støttet de Biden som et «mindre onde» enn Trump. Det DSA-innodnede magasinet Jacobin promoterte illusjoner om Biden, og publiserte en artikkel, etter at han i november 2020 ble erklært som seierherre, med overskriften: «Feir i dag, slåss i morgen.»
I all deres rapportering om gjeldstak-«krisa» har Jacobin aldri reist anliggendet om USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina. Det er fordi redaksjonen og DSA støtter amerikansk imperialisme og dens kriger for globalt hegemoni.
I USA, som over hele verden – Frankrike, Sri Lanka, Storbritannia – besørger styringsklassenes bestrebelser for å få arbeiderklassen til å betale for krig, ved å ødelegge dens sosiale rettigheter, næring til et massivt oppsving av arbeiderklassen. Det er av avgjørende betydning at denne bevegelsen får et bevisst internasjonalt og revolusjonært sosialistisk perspektiv, politisk uavhengig av alle styringsklassens partier og organisasjoner.