Perspective

Etter vedtak av Macrons pensjonskutt: Hvilken vei videre for arbeidere i Frankrike?

Millioner av arbeidere i Frankrike gikk den 19. januar, for tre måneder siden, til den første i en serie masseproteststreiker mot Emmanuel Macrons pensjonskutt. Arbeidernes harme brøyt ut da bankmann-presidenten forlangte at de skulle jobbe ytterligere to år før pensjonering, og hevet minimumsalderen for pensjonering til 64 år, og lengden av deres innbetaling til pensjonsordningen til 42 år. Tre fjerdedeler av det franske folket motsetter seg disse kuttene, og det ble allment erkjent at dette markerte Frankrikes største politiske krise siden generalstreiken i mai 1968.

Men nå sist helg kunngjorde Macron hans massivt upopulære kutt med en gummistempling fra Frankrikes ikke-valgte Konstitusjonsråd, le Conseil constitutionnel, etter i forrige måned å ha banket reformene gjennom i Nasjonalforsamlingen, l’Assemblée nationale, der uten avstemming. Dette var nok en sviende lærdom om statens klassekarakter, som er et kapitalistoligarkiets diktatur over arbeiderne.

Det formelle vedtaket av Macrons kutt markerer ikke slutten på arbeidernes kamp mot dem, eller mot Macron. Påtvunget dem ved Macrons tråkking på folkets vilje, uten avstemming fra noe folkevalgt organ, er disse lovene direkte urettferdige de mangler til og med en finér av demokratisk legitimitet. Masseproteststreiker vil fortsette i ukene som kommer. Det er imidlertid åpenbart at vedtaket av kuttene markerer et nytt stadium i kampen.

Denne situasjonen konfronterer massene av arbeidere med en klar realitet: De er ikke engasjert i en fagforeningskamp for å overtale presidenten om å endre politikk, men i en politisk kamp mot kapitaliststaten. Macron leder en politistat som tjener et forskanset kapitalistoligarki som styrer mot folket. Hardnakket bestemt om å avlede hundrevis av milliarder euro inn i finanselitens lommer og inn i Macrons «europeiske krigsøkonomi», reagerer dette oligarkiet ikke på streiker og protester ved å endre sin politikk, men med blodig politivold og massearrestasjoner.

Som Parti de l’égalité socialiste (PES) har forklart er veien videre å forberede for en generalstreik for å få ned Macron og avskaffe det franske presidentskapets vidtrekkende fullmakter. Dette forslaget har støtte fra to tredjedeler av det franske folk, som har gitt uttrykk for at de gjerne ser en massestreik for å blokkere økonomien og nedkjempe Macron, samtidig som de innser at dette vil kreve en enorm utøvelse av arbeiderklassens industrielle og politiske makt. Denne kampen kan ikke overlates til fagforeningsbyråkratiene: Den krever byggingen av nye grunnplanorganisasjoner i en politisk kamp som reiser spørsmålet om statsmakt.

Dette framgår av selv et innledende balanseregnskap over kampen mot Macron slik den har utspilt seg siden slutten av januar, og spesielt siden den første avgjørende erfaringen: Macrons innføring av kuttene den 15. mars, uten engang en avstemming i Nasjonalforsamlingen.

Den marskvelden brøyt det ut masseprotester på la place de la Concorde i Paris og i byer over hele Frankrike. I flere påfølgende kvelder var det i praktisk talt alle store franske byer sammenstøt mellom tungt bevæpnet opprørspoliti og masser av protesterende arbeidere og ungdommer, som brøt seg inn i eller satte fyr på politistasjoner, lokalkontorene til Macrons regjeringsparti Renaissance (RE) og kommunale bygninger.

Fjernsynskommentatorenes bemerkninger den 15. mars reflekterte lojalt den panikken som greip styringseliten som helhet. «Vi er i ei stor politisk krise. Ting må roes ned,» sa Sandrine Rousseau, fra partiet De grønne, Les Verts, og medlem av valgalliansen Det nye økologiske og sosiale folkeforbundet, la Nouvelle Union populaire écologique et sociale (NUPES), ledet av Jean-Luc Mélenchon, partileder for Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI). Den sosialdemokratiske kommentatoren Natacha Polony advarte: «Dette er begynnelsen på noe som sklir ut av kontroll,» samtidig som den høyreorienterte lederskribenten Bernard Duhamel desperat spurte: «Risikoen er at fagforeningene ikke holder. Vil lederskapene i fagforeningene kunne holde stand?»

Duhamel spurte om hvorvidt arbeiderklassen ville overkjøre fagforeningsbyråkratiet, fordi styringseliten frykter revolusjon. Utbruddet av klassekamp har drevet en skarp kile mellom de brede massene av arbeidere og de reaksjonære sjiktene fra den velbeslåtte middelklassen som dominerer fagforeningsbyråkratiet og dets politiske pseudo-venstre-allierte.

Meningsmålinger viste 62 prosent støtte i befolkningen for «hardere» protestaksjoner mot Macron. Støtten til hardere handling vokste, jo lenger nedover på inntektsstigen man så. Men akkurat som Macron har trampet på folkets vilje, har fagforeningsbyråkratiet trampet på arbeiderklassens vilje.

Byråkratiene greip inn med kritikk av «vold» fra demonstranters side, de isolerte streikende renovasjons- og raffineriarbeidere som så deres streiker angrepet av politiet, de utsatte ytterligere masseproteststreiker, og de blokkerte for en kamp for å få ned Macron, og oppfordret i stedet til «mekling» med ham.

«Jeg er bekymret over denne situasjonen,» sa Laurent Berger, leder av det sosialdemokratiske fagforbundet la Confédération française démocratique du travail(CFDT), i et mye sett fjernsynsintervju, der han tok til orde for «mekling» med Macron. Der han advarte om «et farlig politisk klima», formnte han samtidig til «ikke å falle inn i galskapen som kan ta over dette landet, med vold og også svært dypt sosialt raseri. … Vi må skru ned temperaturen, ikke fyre opp under ting.»

Macrons evne til å overleve protestene og til slutt få nedfelt hans kutt til lov skyldes ikke at arbeiderklassen ikke har kjempet imot, men derimot forræderiet begått av fagforeningsbossene og deres politiske allierte. Dette reiser også betydningen av det trotskistiske alternativet representert av PES.

PES har forfektet et perspektiv for et arbeidernes opprør mot byråkratiet, der de bygger deres egne aksjonskomitéer på grunnplanet for å forberede en generalstreik for å få ned Macron. Før 15. mars-krisa fremmet PES kravet om å felle Macron, få slutt på bankredningsaksjoner og krigen med Russland, og for byggingen av grunnplankomitéer i arbeiderklassen. Etter at Macron banket gjennom hans pensjonskutt i Nasjonalforsamlingen, videreutviklet PES dette perspektivet, og skrev:

Macron-presidentskapet, nervesenteret for finans- og politi-stat-konspirasjonene mot folket, må felles. Dette kan imidlertid bare gjøres ved å mobilisere masser av arbeidere og ungdommer på grunnplanet i en kampanje for å fjerne Macron, avskaffe det franske presidentskapets drakoniske fullmakter, og forberedelsen av en generalstreik mot Macron. …

På alle arbeidsplasser og skoler må det vedtas resolusjoner som forlanger at Macron fås ned. Dette fordrer at det innkalles til generalforsamlinger av arbeidere og ungdommer på deres arbeidsplasser og skoler, for å debattere og vedta disse resolusjonene, så vel som at det dannes komitéer på arbeidsplassene for å spre og offentliggjøre disse resolusjonene, og med det forene arbeiderklassen mot Macron. Denne uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen, som samtidig klargjør for arbeidere deres militante og kollektive styrke, ville skape betingelsene for en generalstreik for å få ned Macron.

Dette består som perspektivet for å bygge en massebevegelse mot Macron. PES har faktisk, der partiet har ført kampanje blant arbeidere og ungdommer, i sine intervjuer avslørt den store folkelige motstanden som eksisterer mot fagforeningenes bankerotte perspektiv om «mekling» med Macron.

Ei klassekløft skiller PES fra miljøet av middelklasses politiske etterkommere av overløperne fra trotskismen, sånne som Mélenchon, Pabloistene i Nytt antikapitalistisk parti, le Nouveau Parti anticapitaliste (NPA) og Arbeiderkamp, Lutte ouvrière (LO). Når de ble promotert av kapitalistmediene under presidentvalget, fikk de alle millioner av stemmer. Mélenchon fikk i første valgrunde i 2022-presidentvalget nesten 8 millioner stemmer i arbeiderklassedistriktene i Frankrikes storbyer. Likevel har ingen av disse partiene eller deres representanter offentlig appellert til deres velgere om å mobilisere til massestreiker og protester for å få ned Macron.

Macrons evne til å få gjennom nedskjæringene til tross for den folkelige massemotstanden er en historisk eksponering av disse bankerotte partiene. Den avslører også pseudo-venstre-grupper i disse partienes periferi, som den Morenoistiske Révolution permanente (RP), som helt forutsigbart mislyktes totalt med deres appeller til fagforeningsbyråkratiet om å bygge en generalstreik. RP-leder Juan Chingo skisserte deres perspektiv i en uttalelse som erklærte at «situasjonen er ikke revolusjonær», og at RP ville hjelpe «massebevegelsen til å få erfaringer med borgerlig representativt demokrati».

Men situasjonen er objektivt revolusjonær. Macrons pålegging av av hans nedskjæringer har ikke redusert, men derimot skjerpet konflikten mellom arbeiderklassen og hans regjering, og dens byråkratiske medskyldige. Denne kampen utspiller seg dessuten midt under ei internasjonal bølge av streiker, som involverer millioner av arbeidere i Tyskland, Storbritannia, Portugal, Belgia og videre utover. Framveksten av grunnplankomitéer i arbeiderklassen vil reise spørsmålet ikke bare om å felle Macron, men også byggingen av en internasjonal bevegelse og en kamp for å overføre makt til arbeidernes kamporganer, og å bygge sosialisme.

Begivenhetene i Frankrike har på skarpest mulig måte bekreftet den avgjørende rollen det politiske perspektivet spiller i kampen for å mobilisere arbeiderklassens massemotstand mot innstramminger og krig. På dette grunnlaget peker PES på det globale online-stevnet for feiring av Maidagen 2023, som søndag 30. april holdes av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – Den internasjonale arbeideralliansen av Grunnplankomitèer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – og ICFIs ungdomsorganisasjon, Internasjonal ungdom og studenter for sosial likhet – International Youth and Students for Social Equality (IYSSE) – i fellesskap med World Socialist Web Site. PES oppfordrer alle som slåss mot innstramminger og militarisme i Frankrike og internasjonalt til å registrere seg i dag og delta i diskusjonen om klassekampens vei videre.

Loading