Da Konstitusjonsrådet bekreftet Macrons pensjonskutt brøyt det ut opptøyer over hele Frankrike

Frankrikes Konstitusjonelle råd, le Conseil constitutionnel, besluttet fredag kveld kl. 18:00 at president Emmanuel Macrons pensjonskutt var i henhold til landet konstitusjon, og fjernet med det den siste juridiske hindringen for at de blir vedtatt som lov. Presidentpalasset Elysée kunngjorde 15 minutter seinere at Macron innen 48 timer ville kunngjøre pensjonskuttene som landets lov.

Rådets forutsigbare godkjenning av en lov 80 prosent av det franske folk motsetter seg, og som Macron banket gjennom uten engang en avstemming i det franske parlamentet, l’Assemblée Nationale, river igjen den «demokratiske» maska av kapitaliststaten. Belsutningen påtvinger bankenes diktat, der de midt under krigen mellom NATO og Russland i Ukraina planlegger å omdirigere sosiale utlegg for en massivt styrking av landets militær-politi-maskin. Kampen mot pensjonskuttene kan bare føres som en politisk kamp rettet mot helheten av den kapitalistiske statsmaskina.

Rådsbeslutningen avslører også kreftene i fagforeningsbyråkratiet og pseudo-venstre-partiene som har advart om demontrantenes «vold», og som har oppfordret arbeidere til å rette deres forhåpninger til fagforeningenes «mekling» med Macron. Alle de involverte, inkludert massene av arbeidere og ungdommer, har meget vel visst at Macron ville ignorere «meklinger». Samtidig har to tredjedeler av det franske folket uttrykt støtte for en generalstreik for å blokkere økonomien og felle Macron.

Byråkratene har rett og slett bestrebet seg for å slite ned og demobilisere masseraseriet med reaksjonære og meningsløse løfter om å gjenoppta samtaler med Macron.

Det brøyt fredag kveld ut protester og opptøyer i mer enn 100 byer på tvers av hele Frankrike, etter kunngjøringen av Rådets kjennelse. Byen Rennes opplevde kraftige sammenstøt med politiet der demonstranter stormet og brente ned en politistasjon og satte fyr på inngangdøra til kirka Jacobin Convent. Det kom også til sammenstøt i Grenoble og Lyon, der tungt bevæpnet opprørspoliti sperret ned området  Croix-Rousse.

Loading Tweet ...
Tweet not loading? See it directly on Twitter

I Paris, der en massiv utplassering av polititropper og et politiforbud mot demonstrasjoner ble etablert for å beskytte Det konstitusjonelle råds kontorer, samlet det seg flere tusen demonstranter foran rådhuset, på Place de Grève. De marsjerte først vestover mot Elysée-palasset, men ble vendt tilbake av ei rekke politiangrep, og marsjerte til slutt mot Place de la Rèpublique. Sammenstøt mellom politi og ungdommelige demonstranter, som antente søppelkasser, fortsatte utover natta.

Loading Tweet ...
Tweet not loading? See it directly on Twitter

Konstitusjonsrådet er et organ av ikke-valgte reaksjonærer som er håndplukket av påfølgende franske presidenter, til å tjene ni-år-lange embetsperioder. Ett av toppmedlemmene er Alain Juppé, som er dømt for underslag, og tidligere var den franske statsministeren som i 1995 provoserte fram en massestreik på de franske jernbanene med hns første plan for Frankrikes pensjonskutt, fire år etter den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen. Rådspresidenten er sosialdemokraten Laurent Fabius, som lovene ble endret for, for at han ikke skulle kunne dømmes etter at hans regjeringen på 1980-tallet lot alle Frankrikes blødere (hemofilie) bli infisert med AIDS-infisert blod.

Rådet utstedte ikke overraskende en illegitim, antidemokratisk kjennelse, som i dens helhet diskrediterer kapitaliststaten. Den tilførte bare mindre endringer til kuttene, og fjernet visse «sosiale» tiltak – som et forlangende om å innrapportere selskaper som sparker eldre arbeidere for å ansette yngre, billigere arbeidere – som Macron hadde lagt inn som et meningsløst tilbud til fagforeningsbyråkratene.

Arbeidere og ungdommer må fortsette å motsette seg disse antidemokratiske pensjonskuttene og det brutale politi-stat-regimet anført av Macron, som bestreber seg for å påtvinge dem det. For å føre denne kampen videre står de imidlertid først og fremst overfor oppgaven med å bygge en grunnplanbevegelse, uavhengig av fagforeningsbyråkratiene som gjør hva de kan for å beskytte Macron. Fagforeningsbossenes og pseudo-venstre-politikernes initielle responser på Konstitusjonsrådets kjennelse gjorde det klart at de hadde til hensikt å opprettholde deres bestrebelser for å slite ned bevegelsen, med oppfordringer til periodiske protester uten noe som helst perspektiv.

Jean-Luc Mélenchon, partileder for partiet Ukuelige Frankrike, La Frace insoumise (LFI), som også leder valgalliansen la Nouvelle Union populaire écologique et sociale (NUPES) sammensatt av de franske sosialdemokratiske og stalinistiske partiene, reagerte umiddelbart på beslutningen. Hans tweet proklamerte: «Konstitusjonsrådets beslutning viser at det er mer opptatt av presidentmonarkiets behov enn av det suverene folket. Kampen fortsetter og må samle sin styrke.»

Loading Tweet ...
Tweet not loading? See it directly on Twitter

Seinere på kvelden meldte Mélenchon igjen en tweet for å understreke at han og hans allierte har til hensikt å jobbe tett med fagforeningsbyråkratiene, for å kunne beholde den politiske kontrollen over arbeidernes kamper. Han skrev: «Den eksepsjonelle volden framvist av Det konstitusjonelle rådets beslutning fordrer en intens koordinering mellom NUPES og fagforeningene for å videreføre kampen, og kontrollere kampen imot den. Vi varsler raseri og fortvilelse.»

Mélenchons oppfordring til å «kontrollere kampen imot» har ikke til hensikt å mobilisere og besørge det sosiale raseriet noe perspektiv, men derimot å avlede det inn i blindgata av fagforeningenes «mekling» med Macron. Mélenchon hadde i fjorårets presidentvalg faktisk oppslutning fra nesten 8 millioner velgere, stort sett i arbeiderklassens nabolag i Frankrikes storbyer. En appell til hans velgere om å iverksette massestreikeaksjoner for å felle Macron kunne raskt blokkere Frankrikes økonomi, som et stort flertall av det franske folk har uttrykt støtte for.

Mélenchon har imidlertid avstått fra enhver slik oppfordring, og har i stedet utstedt et absurd forslag rettet til fagforeningslederne om en generalstreik, som de fra deres side ikke på noen måte har til hensikt å handle på. Fagforeningsbossene fortsetter imidlertid å kalle for streiker, i frykt for at de ikke kan avbryte bevegelsen uten å provosere fram ei bølge av streiker som ville komme ut av deres kontroll, samtidig som de fortsetter deres bestrebelser for å slite ned bevegelsen.

Stéphanie Binet, finansjournalisten og næringslivslederen som nylig ble valgt til å lede det stalinistiske fagforbundet la Confédération générale du travail (CGT), meldte på vegne av allianseforbundet av fagforeninger en impotent appell til Macron om å forevise «visdom» og droppe pensjonskuttene han nettopp hadde pålagt.

Hun avviste Macrons invitasjon til den kommende tirsdagens samtaler med alliansen av fagforeningene, og oppfordret I stedet til en «historisk, folkelig tsunami» av deltakelse i de kommende 1. mai-protestene. Binet sa: «Vi vil ikke sette oss ned med presidenten dersom han kunngjør disse nedskjæringene som lov. Men dersom han trekker dem, da ville det være med stor glede at vi går til diskusjoner med ham.»

Visse politiske allierte av fagforeningsbyråkratiene forsøkte, gitt masseraseriet i arbeiderklassen, å holde tilbake deres uttrykk for «stor glede» over ideen om å sette seg ned med Frankrikes president «for de rike», og presenterte et mer «militant» oppsyn.  Olivier Besancenot, tidligere presidentkandidat for Pabloist-partiet Nytt antikapitalisk parti, le Nouveau Parti anticapitaliste  (NPA), postet for hans del en tweet der han meldte: «Her ligger Den femte republikkens grav, 1958-2023 RIP. Kampen fortsetter!»

Fagforeningsbyråkratienes middelklassealliertes proklamasjoner om Den femte republikkens død, der de bestreber seg for å demobilisere opposisjonen mot Macron og Den femte republikkens politi-stat-regime er politisk fullstendig verdiløse. Klassekampen har bekreftet at disse pseudo-venstre-gruppene gjør hva de kan for å knytte arbeidere til et fallitt perspektiv av en byråkratisk «sosial dialog» med en kapitaliststat som nå helt skamløst styrer mot folket.

Den avgjørende oppgaven som gjenstår, der det sosiale raseriet fortsetter å vokse, er å forberede en generalstreik for å felle Macron, investeringsbankmannen, arkitekten bak pensjonskuttene og senteret for politistatens konspirasjoner mot arbeiderne. Men Det konstitusjonelle rådets kjennelse avrundter bare én periode av kampen mot Macron. Kjennelsen har bekreftet at det ikke er noen «demokratisk» vei, innen den eksisterende statsstrukturen og dens offisielle kanaler for «sosial dialog», for å kunne motsette seg bankenes diktat.

Oppgaven er nå å bygge en arbeiderklassens massebevegelse nedenfra, organisert i aksjonskomitéer på grunnplanet, for å felle Macron, sammen med en politisk bevegelse for å overføre statsmakten til arbeiderklassens organisasjoner.

Loading