Der millioner av arbeidere i Frankrike nå forbereder seg på tirsdagens protestmarsjer og nok en nasjonal protestdag kalt for av fagforeningene mot president Emmanuel Macrons pensjonskutt, er det stadig tydeligere at Macron tar sikte på å etablere et diktatur, og at han må felles. Dette kan imidlertid bare oppnås ved å bygge en massebevegelse nedenfra, blant arbeidere og ungdommen, som forlanger ham fjernet, og som forbereder en generalstreik mot hans regjering.
Han påla hans nedskjæringer uten en parlamentarisk avstemming, ved å anvende presidentskaps ublue nødsfullmakter nedfelt i Artikkel 49.3 i Den femte republikkens konstitusjon, til tross for massestreikene og motstanden fra tre fjerdedeler av det franske folket. Han hevdet at å innføre kuttene var kritisk viktig for å opprettholde Frankrikes troverdighet på de internasjonale finansmarkedene. Nå erklærer franske embetsrepresentanter at den samme metoden kan anvendes for å innføre andre lover gjennom resten av Macrons periode, som ytterligere sosiale nedskjæringer eller økningen av militærutlegg til krigen med Russland.
Arbeidsminister Olivier Dussopt hevdet fredag han «kunne bli nødt til igjen å anvende Artikkel 49.3», forordningen som tillater Macron å banke lover gjennom uten parlamentets avstemming, «men, så lite som mulig, håper jeg». Han la til at denne antidemokratiske bestemmelsen, vil kunne «anvendes nesten systematisk, gitt hvor lidenskapelig den offentlige debatten i Frankrike nå er».
Den femte republikken blir nå avslørt som et bankenes diktatur, der den vilkårlig sløyer den arbeidende befolkningens levestandarder og grunnleggende sosiale og demokratiske rettigheter. Dens eneste respons på folkelig opposisjon, streiker og masseprotester er å utplassere horder av opprørspoliti for å angripe demonstranter og streikende, skulle de ty til noen som helst aksjon for å motsette seg Macron.
Det enorme nettverket av politiprefekter og -agenturer som rapporterer til Macron og innenriksdepartementet, feide forrige uke tilside uttalelsen fra Europarådet som kritiserte fransk politis «overdrevne maktanvendelse». Dette nettverket presenterte lørdag nok en blodig demonstrasjon av sine fullmakter, der det angrep landbruksarbeideres og økologiaktivisters protester mot et irrigasjonsprosjekt i Sainte-Soline i det vestlige Frankrike.
Ei angrepsgruppe på 3 000 tungt bevæpnede polititropper gikk løs på 30 000 demonstranter som protesterer mot vanningsprosjektets infrastruktur. Politiet stormet gjentatte ganger demonstrantene og avfyrte til sammen 4 000 sjokkgranater. Minst 200 ble såret, derav 30 alvorlig, og fire befinner seg i en kritisk tilstand – én demonstrant på 30 år er i koma etter et brudd på hodeskallen, ei ung kvinne på 19 med en alvorlig skade i ansiktet, en 27-åring, og én fra opprørspolitiet.
Macron-presidentskapet, finans- og politi-stat-konspirasjonenes nervesenter mot folket, må bli brakt ned. Dette kan imidlertid bare gjøres ved å mobilisere massene av grunnplanets arbeidere og ungdommer i en kampanje for å fjerne Macron, for å avskaffelse det franske presidentskapets drakoniske fullmakter, og forberedelsen av en generalstreik mot Macron.
Arbeidere og ungdommen kan ikke overlate oppgaven med å organisere kampen for å få ned Macron til fagforeningsbyråkratiene og deres pseudo-venstre-allierte, som Jean-Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike, La France unsoumise (LFI). De byr ikke denne bevegelsen noe som helst perspektiv, annet enn å bli overfalt av politiet hver gang arbeidere går ut i streik eller protesterer.
Når Macron opptrer så provoserende og baserer seg på naken represjon for å påtvinge hans nedskjæringer, er det hevet over enhver tvil at han har fått sine private forsikringer fra Mélenchon og fagforeningsbyråkratene om at de ikke vil gjøre noe for å mobilisere til motstand mot ham.
Dussopt skrøyt faktisk offentlig i februar av at hans departement og regjeringen har «offentlige» så vel som «mer uformelle» samtaler med fagforeningene. Funksjonærer fra det sosialdemokratiske fagforbundet Confédération française démocratique du travail (CFDT) og det stalinistiske Confédération générale du travail (CGT) bekreftet Dussopts påstand, med CGT-sjefen Philippe Martinez som har referert til regjeringen «høflighetsoppringninger». Byråkratiene har siden isolert streikende arbeidere på raffineriene og i renovasjonsvesenet, og streikene blir angrepet av politiet.
Mélenchon – som fikk nesten 8 millioner stemmer i 2022-presidentvalget, konsentrert i arbeiderklassens distrikter i Frankrikes storbyer – har ikke kommet med noen appell for å mobilisere hans velgere for å felle Macron. Det er åpenbart at dette er fordi han er en politisk kollega, og ikke en motstander av Macron. Han erklærte faktisk under fjorårets valgkamp at han gjerne ville tjene som statsminister, enten det ble under Macron eller nyfascisten Marine Le Pen, om hun skulle vinne presidentskapet.
Kampen for å få ned Macron kan ikke organiseres gjennom Mélenchon og fagforeningsbossene, men bare uavhengig av og i opposisjon til dem.
Det må vedtas resolusjoner på alle arbeidsplasser og skoler i Frankrike som forlanger at Macron fjernes. Dette fordrer innkallingen til generalforsamlinger av arbeidere og ungdommer på deres arbeidsplasser og skoler, for å debattere og vedta disse resolusjonene, så vel som dannelsen av arbeidsplasskomitéer for å dele og offentliggjøre disse resolusjonene, og på denne måten forene arbeiderklassen mot Macron. Denne uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassen, som gjør arbeidere oppmerksomme på deres militante og kollektive styrke, ville skape betingelser for en generalstreik for å få ned Macron.
Meningsmålinger viser at en generalstreik for å blokkere landets økonomi og få ned Macrons illegitime presidentskap er ønsket av to tredjedeler av det franske folket. Denne kampen reiser uunngåelig spørsmålet om hva som skal erstatte ham.
Ingen tillit kan gis til institusjoner som har bevist deres medskyldighet i Macrons bestrebelser for å innføre bankenes diktatur over folket. Ikke bare politi-stat-maskina, men også lovgiveren, Nasjonalforsamlingen, som ikke klarte å mønstre mistillit til Macron for hans forsøk på å innføre hans lov uten en parlamentarisk avstemming, blir avslørt som finansoligarkiets tjenere.
Parti de l’égalité socialiste (PES), Frankrikes Socialist Equality Party, tar til orde for byggingen av en politisk bevegelse for overføringen av makt til arbeidsplasskomitéer, trukket fra grunnplanet og demokratisk ansvarlig overfor det, bygget i løpet av kampen mot Macron. Slike organer kan også hente støtte fra det store oppsvinget av klassekampen som nå pågår over hele Europa og internasjonalt. Dette vil legge grunnlaget for et virkelig demokratisk regime, som representerer majoriteten av samfunnet, som arbeider for deres levebrød, og som implementerer sosialistisk politikk basert på sosiale behov, ikke på privat profitt.