Det følgende er bemerkninger levert av David North, styreleder for World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd, til et online-møte som feiret femårsjubiléet for grunnleggelsen av Den unge garde av bolsjevik-leninister – Young Guard of Bolshevik-Leninists (YGBL) – en trotskistorganisasjon i Russland og den tidligere Sovjetunionen, som har erklært sin politiske støtte til Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).
***
Kjære Kamerater,
Tillat meg å overbringe dere de revolusjonære hilsener fra Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) og dens seksjoner over hele verden, i anledning femårsdagen for grunnleggelsen av Den unge garde av bolsjevik-leninister (YGBL).
Denne milepælen er verdig en feiring. YGBLs historie dokumenterer organisasjonens utvikling til trotskisme, som i løpet av det siste året har kulminert i etableringen av kameratslige relasjoner og et nært politisk samarbeid med Den internasjonale komitéen. Som man kunne forvente har YGBLs vei til ekte revolusjonær marxisme vært kompleks og selvmotsigende. Hegel, i Forordet som han begynte hans monumentale verk Åndens fenomenologi med, forsmådde den pragmatiske oppfatningen at det fantes en problemfri «kongelig vei» til vitenskapelig sannhet. Hans kritikk av vulgær tenkning, som nøyer seg med det overfladiske og sedvanlige, kan også anvendes på politikkens sfære. Et marxistisk parti – hvis mål er arbeiderklassens utdanning og dens organisasjon som en politisk kraft i stand til å styrte kapitalistsystemet og på verdensbasis erstatte det med sosialisme – utvikler seg gjennom den systematiske utarbeidelsen og klargjøringen av en hel epokes historiske problemer.
Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale erkjenner den enorme betydningen av trotskistbevegelsens framvekst i Russland. Gitt trotskistbevegelsens opprinnelser spilte det som ble kjent som «det russiske spørsmål» – det vil si de fundamentale anliggender av historie og program reist av kampen mot den stalinistiske perversjonen av marxisme og sviket av Oktoberrevolusjonen – nødvendigvis en sentral rolle i Den fjerde internasjonales historie.
Konflikter innen Den fjerde internasjonale reiste alltid, i en eller annen form, spørsmål knyttet til sovjetstatens klassekarakter, stalinismens historiske rolle, og Sovjetunionens skjebne og dens relasjon til den sosialistiske verdensrevolusjonen. Den første store kampen innen Den fjerde internasjonale, i årene 1939 og 1940, ble framprovosert av framveksten av en fraksjon ledet av Max Shachtman og James Burnham, som avviste et forsvar av Sovjetunionen, selv i en krig med Hitlers Tyskland. Fraksjonen hevdet at betegnelsen av Sovjetunionen som en degenerert arbeiderstat ikke lenger var gyldig, og at Sovjetunionen representerte en ny form for et utbyttende «statskapitalistisk» samfunn som ikke var forutsett av marxistene.
Denne teoriens teoretiske og politiske essens, som dens utdyping i årene som fulgte gjorde klart, var at hele sosialismens historiske perspektiv, basert på arbeiderklassens revolusjonære rolle, var falsk. Så godt som alle de som fremmet dette demoraliserte perspektivet – først og framst Shachtman og Burnham – deserterte snart over til den imperialistiske kontrarevolusjonens leir.
Den neste vesentlige formen for antimarxistisk og antitrotskistisk revisjon ble fremmet av Michel Pablo og Ernest Mandel. I årene fra 1951 til 1953 hevdet de med stadig større insistering at stalinismen, i motsetning til analysen fremmet av Trotskij i hans verk Den forrådte revolusjon og i Den fjerde internasjonales program, fortsatt ville spille en revolusjonær rolle. Pablo og Mandel gikk så langt som til å argumentere for at at revolusjoner ledet av de stalinistiske partiene ville resultere i opprettelsen av «deformerte arbeiderstater» som ville vare i århundrer!
Selv om Pablos og Mandels teori syntes å være den polare motsetning til den fremmet av Shachtman og Burnham, tilskrev begge forestillingene det stalinistiske byråkratiet og dets nettverk av politiske partier en avgjørende historisk rolle. Shachtmanistene forvandlet det stalinistiske byråkratiet til en ny form for klassesamfunn. Pabloistene glorifiserte byråkratiet som den avgjørende revolusjonære kraften som ville styrte kapitalismen. Begge de revisjonistiske tendensene avviste arbeiderklassens revolusjonære potensial, og dens unike historiske rolle.
Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, hvis grunnleggelse ble initiert av det åpne brevet skrevet i november 1953 av James P. Cannon, lederen for Socialist Workers Party, avslørte Pabloist-revisjonene av marxisme og opprettholdt den trotskistiske analysen av stalinismen, arbeiderklassens revolusjonære rolle, og Den fjerde internasjonales avgjørende betydning i kampen for utviklingen av sosialistisk bevissthet i arbeiderklassen, og løsningen for krisen for det revolusjonære lederskapet.
I dette historiske dokumentet [engelsk tekst] skrevet for nesten nøyaktig 70-år-siden, insisterte Cannon på at stalinismen var «hovedhindringen» for Den sosialistiske verdensrevolusjonens seier,
som tiltrekker seg arbeidere gjennom å utnytte prestisjen til Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917, for først seinere, der den forråder deres tillit, enten kaster dem inn i Sosialdemokratiets favn, ut i apati eller tilbake til illusjoner om kapitalismen. Straffen for disse svikene betales av det arbeidende folket i form av konsolideringen av fascistiske eller monarkistiske krefter, og nye krigsutbrudd underbygget og forberedt av kapitalismen. Den fjerde internasjonale har helt fra starten av satt den revolusjonære omveltingen av stalinismen, i og utenfor USSR, som en av sine hovedoppgaver.
Denne analysen av stalinismens kontrarevolusjonære rolle ble i tiårene som fulgte opprettholdt av Den internasjonale komitéen, mot Kreml-byråkratiet og de utallige apologetene for «den reelt eksisterende sosialismen», som inkluderte Pabloistene, som gjorde alt i deres makt for å støtte opp om byråkratiets prestisje og få avledet kampen mot det.
Selv innen Den internasjonale komitéen var det fra midten av 1970-tallet og inn på begynnelsen av 1980-tallet en tiltakende tilpasning til stalinismen, fra lederskapet av Workers Revolutionary Party (WRP). Denne politiske retretten framkalte motstand og spilte en stor rolle i å framprovosere og intensivere konflikten som førte til splittelsen som fant sted 1985 til 1986. Det er neppe tilfeldig at den politiske konflikten mellom Workers League (forløperen til USAs Socialist Equality Party) og WRP brøyt åpent ut i årene fra 1982 til 1985, nettopp de årene da sovjetbyråkratiet gikk inn i sin endelige krise, og med Gorbatsjovs tiltredelse avgjørende endret retning, til en politikk som skulle framskynde Sovjetunionens oppløsing og kapitalismens restaurering.
De tre viktigste lederne av Workers Revolutionary Party (WRP) avviste i det umiddelbare kjølvannet etter splittelsen trotskismen. Michael Banda, WRPs generalsekretær, fordømte Trotskij og erklærte seg selv som en inderlig beundrer av Stalin. Gerry Healy, som i 1937 hadde brutt med Det britiske kommunistpartiet (CPB) som respons på Moskva-prosessene og i 1953 hadde vært en av de opprinnelige underskriverne av det åpne brevet, omfavnet Gorbatsjovs politikk som starten av Den politiske revolusjonen i USSR. Hva angår Cliff Slaughter, utviklet hans fraksjon seg raskt til å bli antikommunistiske fiender av Oktoberrevolusjonen og tilhengere av imperialisme.
Den internasjonale komitéen opprettholdt og utviklet Den fjerde internasjonales program og prinsipper, etter besluttsomt å ha beseiret disse frafallne fraksjonene. Det er et anliggende av historisk dokumentasjon at ICFI, i årene fra 1986 til 1991, avslørte og fordømte Gorbatsjovs perestroika som idiotens gull, og gjentatte ganger advarte for at det ville føre til oppløsingen av USSR og kapitalismens gjenoppretting.
ICFI gjorde i løpet av disse kritiske årene alt i sin makt for å varsle de sovjetiske arbeiderne og de delene av intelligentsiaen som fortsatt bekjente seg til støtte for sosialisme, og arven fra Oktoberrevolusjonen. Jeg besøkte Sovjetunionen i 1989 og 1991 og fikk anledning til å snakke med et betydelig antall arbeidere, studenter og intellektuelle. I disse diskusjonene ble det klart at motstanden mot den reaksjonære stalinistiske politikken for kapitalistisk restaureringing var blitt undergravd av det nesten fullstendige fraværet av kunnskap om Oktoberrevolusjonens historie og dens etterdønninger. Mer enn 60 år av det stalinistiske regimets systematiske forfalskning av sovjetisk historie hadde skapt et miljø av politisk desorientering, som ble utnyttet av Gorbatsjovs og Jeltsins tilhengere for å fremme deres påstander om at Oktoberrevolusjonen var et katastrofalt feiltak og at sosialismen måtte anses som enten et kriminelt forehavende eller en utopisk illusjon.
Den essensielle forfalskningen disse fordømmelsene av Oktoberrevolusjonen og sosialismen baserte seg på, var benektelsen av at det hadde eksistert noe alternativ til den politikken regimet fulgte i kjølvannet av revolusjonen. Veien fra 1917 til 1991 var en uunngåelig og ustoppelig kjøretur til katastrofe. Stalinismen var ikke et avvik, en perversjon og et svik av Oktober 1917, men det uunngåelige og nødvendige resultatet.
Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) erkjente at tilbakevisningen av dette falske narrativet var en kritisk viktig oppgave for marxismens gjenoppliving, ikke bare i det tidligere Sovjetunionen, men over hele verden.
Denne måneden for nøyaktig 30 år siden, i februar 1993, møtte jeg for første gang historikeren og sosiologen Vadim Rogovin i Kiev. Han hadde i flere år lest Bulletin of the Fourth International, utgitt av Den internasjonale komitéen. Rogovin klarte til slutt å etablere kontakt med ICFI, og vi avtalte å møtes i Kiev, hvor jeg skulle holde et foredrag om Den internasjonale komitéens historie. Vi ble i løpet av flere dagers diskusjoner enige om alle essensielle spørsmål om historie. Framfor alt ble vi enige om at den største oppgaven for Den internasjonale komitéen, som realiseringen av dens program var avhengig av, var å avklare Oktoberrevolusjonens historie og dens ettervirkninger. Dette fordret framfor alt tilbakevisningen av alle løgnene som byråkratiet siden 1923 hadde rettet mot Lev Davidovitsj Trotskij og Venstreopposisjonen. Det måtte demonstreres at Trotskij og Venstreopposisjonen hadde forfektet og kjempet for et program som representerte et revolusjonært sosialistisk og internasjonalistisk alternativ til stalinismen.
I kjølvannet av Sovjetunionens oppløsing hadde historikere i Russland og Vesten bestrebet seg for å forhindre en gjenoppliving av interesse for Trotskij og trotskisme, ikke bare ved å gjenta det stalinistiske regimets gamle løgner, men også ved å finne opp nye. Det ville være nødvendig å tilbakevise alle løgnene, både de gamle og de nye. Følgelig gikk kamerat Rogovin i Kiev med på at han ville vie alle hans intellektuelle krefter til å slåss sammen med Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale i en verdensomspennende kampanje mot Den post-sovjetiske skolen av historieforfalskning.
I de fem årene som fulgte foreleste kamerat Vadim, til tross for den fatale sykdommen først diagnostisert i 1994 som i september 1998 skulle kreve hans liv, over hele verden på møter organisert av Den internasjonale komitéen, og han forfattet hans epokale syvbindsverk om Venstreopposisjonens og Den fjerde internasjonales kamp mot stalinismen. Han besvarte avgjørende spørsmålet: «Var det et alternativ til stalinismen?»
Der dere nå markerer femårsjubiléet for grunnleggelsen av Den unge garden av bolsjevik-leninister (YGBL), er det viktig at dens kader ikke bare hyller denne store trotskisten og revolusjonære historikerens minne, men også erkjenner at kampen for historisk sannhet forblir den mest kritisk viktige oppgaven for byggingen av Den fjerde internasjonale i Russland, og i hele den tidligere Sovjetunionen.
Den dagsaktuelle kampen mot Den post-sovjetiske skolen av historieforfalskning utvikler seg nå under betingelser av en krig som avslører de katastrofale konsekvensene av oppløsingen av Sovjetunionen og kapitalismens restaurering. Det må bemerkes at politisk kontakt mellom YGBL og Den internasjonale komitéen begynte i januar 2022, like før krigens utbrudd i Ukraina. Den omfattende korrespondansen mellom ICFI og kameratene Ritsky og Roeritsj begynte i skyggen av den tilnærmende krigen og har fortsatt gjennom hele året av denne eskalerende konflikten.
Store begivenheter tester politiske tendenser, og responsen fra YGBL-kameratene i både Russland og Ukraina – i opposisjon mot NATO-imperialisme og russisk nasjonalsjåvinisme – bevitner deres forpliktelser til de grunnleggende prinsippene for trotskistisk internasjonalisme. Deres uforsonlige standpunkt imot Putin-regimets hensynsløse og desperate politiske orienteringer har blitt bekreftet av begivenhetenes gang. Putins 21. februar-tale om krigen var en patetisk selvavsløring, ikke bare av hans politiske feilberegninger, men også hans regimes bankerotte historiske perspektiv.
Der Putin nå anvender en skuffet og avvist elskers språk syter han over at hans forsøk på å beile til imperialistene har mislyktes. Han har blitt grusomt forrådt av hans «vestlige partnere». De delte ikke hans ønsker om fred. Putin klaget:
De vestlige styrernes løfter og lovnader, deres forsikringer om et ønske om fred i Donbass, dreide seg, som vi nå ser, om til en forfalskning, ei grusom løgn. De trakk rett og slett ut klokka, engasjerte seg i mye kattemurring, lukket øynene for de politiske drapene, Kiev-regimets undertrykking av de uønskede, mobbingen av troende og oppmuntret i økende grad de ukrainske nynazistene til å begå terrorhandlinger i Donbass. De nasjonalistiske bataljonenes offiserer ble opplært og trent i vestlige akademier og høyskoler, og det ble besørget våpen.
Med en tålmodighet som til og med konkurrerer med Tolstojs Alexei Karenin, Anna Kareninas hanrei, besørget Putin hans elskede vestlige partnere alle tvilens tilgivelser. Men han ble forrådt.
Det viser seg at hele tiden da Donbass brant, da blod ble utøst, da Russland oppriktig – og det vil jeg understreke – oppriktig søkte en fredelig løsning, da spilte de med folks liv, og de spilte faktisk, som de sier i velkjente kretser, med merkede kort.
Denne avskyelige metoden for bedrageri har blitt anvendt mange ganger før. De oppførte seg på den samme skruppelløse, dupliserte måten da de ødela Jugoslavia, Irak, Libya, Syria. Denne skammen vil de aldri få vasket av seg. Begrep som ære, tillit, anstendighet er ikke for dem.
Og så, i en siste klagesang kunngjør Putin hans sjokkerende oppdagelse:
I løpet av de lange århundrene med kolonialisme, diktatur og hegemoni ble de vant til å ha anledning til alt, ble vant til ikke å bry seg en døyt om hele verden. Det viser seg at de behandler folk i deres egne land med samme forakt og nedverdigelse – de lurte dem også kynisk med fabler om å søke fred, om tilslutning til FNs sikkerhetsråds resolusjoner om Donbass. Faktisk har de vestlige elitene blitt et symbol på totalt prinsippløse løgner.
Imperialistene handlet som imperialister. For en sjokkerende overraskelse! Putin kunne ha spart seg denne åpenbaringens traume hadde han studert skriftene til Lenin og Trotskij om imperialisme. Men, som han gjorde det klart i hans tale henter han ikke sin inspirasjon fra Oktoberrevolusjonens briljante marxistledere, men fra Pyotr Stolypin, arkitekten bak den tsaristiske kontrarevolusjonen. Men den skjebnesvangre tsarstatsministerens perspektiv vil ikke vise seg mer effektivt for å bekjempe det 21. århundrets revolusjonære krefter enn det var for å motstå revolusjonens tilnærming mer enn 100 år tidligere.
Den unge garden av bolsjevik-leninisters arbeid er av den aller største historiske betydning. Ved å videreføre oppgaven med å bygge en seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, løser dere i teori og praksis det historiske «russiske spørsmål».
Deres kamerat,
David North