Følgende brev ble sendt av en representant for Den unge garde av bolsjevik-leninister, Young Guard of Bolshevik Leninists (YGBL), i Russland til Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI). YGBL har erklært sin politiske støtte til ICFI.
Kjære Kamerater,
I løpet av den siste uka fant det sted en svært viktig utvikling som vil påvirke den nåværende status av krigen mellom det NATO-støttede Ukraina og Russland. Situasjonen er den at NATO-landenes leveranser av stridsvogner kan endre forløpet av krigen: Fra en indirekte krig eller en stedfortrederkrig til en direkte konflikt mellom NATO-landene og Russland. Denne utviklingen utelukker ikke anvendelsen av atomvåpen.
NATO-landene har gjennom hele krigen kontinuerlig utvidet deres bistand til Ukraina. Om den nåværende bistanden inkluderer stridsvogner, hva kan ikke da framtidig bistand omfatte? Hvor lenge går det før NATO-landene bestemmer seg for å stenge himmelen over Ukraina med deres jagerfly? Til deres direkte støtte for gjenerobringen av Krim, og sågar et angrep med atomvåpen?
Selv om vestlige media med jevne mellomrom bestreber seg for å overbevise deres lesere om at NATO ikke vil anvende atomvåpen først, negerer dette på ingen måte ansvaret for at NATOs politikk kan føre til Putin-regimets anvendelse av atomvåpen, som står i fare for å bli omveltet.
Vestlige media bestreber seg for å framstille det russiske samfunnet som et land av monstre forent av en beruset tørst etter å overta Ukraina. Jeg er forpliktet til å tilbakevise denne bakvaskelsen. Det russiske samfunnet, akkurat som NATO-landenes samfunn, er sammensatt av to hovedstridende klasser: arbeidere og kapitalister. Russland er langt fra så monolittisk som media prøver å gjøre det.
Det er interessant å merke seg at de pro-russiske media kommer til de samme konklusjoner som de vestlige, med den forskjell at for dem er hele Russland forent i sin «nasjonale» kamp mot «globalisme og liberalisme». På denne måten prøver de å konsolidere det russiske samfunnet, som på ingen måte er konsolidert.
Jeg vil gjøre det klart at det russiske samfunnet er splittet over krigen. Det er minst like mange mennesker som ønsker å se fiendtlighetene stoppet som det er mennesker som støtter fiendtlighetene i Ukraina. Og dette er basert på regjeringens egne tall. De reelle tallene ville vise enda mer motstand mot Putins regime og denne krigen.
Men selv de som støtter den militære aksjonen er imidlertid langt fra forente i deres støtte til Putins regime. Mange av dem som støtter den, gjør det på bakgrunn av illusjoner om at den nåværende krigen, i deres oppfatning, er en krig mot imperialisme og en unipolar verden. Derfor, der de til en viss grad er klar over Putin-regimets reaksjonære karakter, støtter de likevel krigen fordi de tror det er den eneste måten å motsette seg NATOs imperialisme.
Støtten til Putins regime er utvilsomt næret av den reelle trusselen fra NATO som store deler av befolkningen merker. Alt av Putins propaganda er bygget på blandingen av sannhet med direkte løgner. Den har som siktemål å få arbeidere, som er inneforstått med den vestlige imperialismens farer, til å overlate til Putin kampen mot den, som om han skulle være deres interessers beskytter.
Og når arbeidere ser militariseringen av NATO-maktene i utlandet, da spesielt Tyskland med deres leveranse av Leopard-stridsvogner til Ukraina, blir de stadig mer klar over den reelle faren for en fullskala krig med NATO, opp til og inkludert anvendelsen av atomvåpen. Og siden arbeidernes bevissthet er underutviklet hva sosialisme angår, ser de ingen andre alternativer enn Putins regime.
Putin-regimet bestreber seg på å styrke denne patriotismen, som det visstnok ikke er «noe alternativ» til, ved å anvende erfaringene fra «Den store patriotiske krigen» mellom USSR og Tyskland. Men som del av dette er det også reell antikommunistisk propaganda. Putin bestreber seg for å få satt et likhetstegn mellom det nåværende regimet for kapitalistisk restaurering og Sovjetunionen under den andre verdenskrig, som fortsatt var en arbeiderstat, om enn en degenerert en. Og dette til tross for hans åpne hat for Oktoberrevolusjonen og Bolsjevikene. For ham er hovedpoenget å «utdanne massene» i den stor-russiske sjåvinismens ånd.
Det er veldig bemerkelsesverdig hvordan russisk propaganda virker mot Ukraina. Hele Putins «spesialoperasjon» var basert på to prinsipper: «de-militarisering» og «de-nazifisering». Det andre prinsippet tjener til å dekke over det første, basert på å inngå en avtale med imperialismen. Forøvrig, begge prinsippene endte bare opp med å bli deres egne motsetninger: Militariseringen av Ukraina ble intensivert, og nynazistene bare styrket deres plasser i apparatet mot bakteppet av krig, og har eliminert opposisjonskrefter.
Dersom Putin bryr seg om nynazistene, som har seriøs innflytelse i det ukrainske statsapparatet, er det bare i den forstand at de tjener NATOs interesser og støtter antiRussland-kampanjen, både på den ideologiske og den militære fronten. Hadde nynazistene i det minste forevist nøytralitet, da ville Putin akseptert deres eksistens. Vi må ikke glemme at hans idol er den reaksjonære monarkistiske filosofen Ivan Ilyin, som støttet Hitlers framvekst til makten og hans «kamp mot Bolsjevismen».
I siste instans vil alle disse illusjonene, næret av Putins propaganda, komme under konstant press der Putin-regimets eventyrtokt bruser fra seg og i tiltakende grad viser sin reaksjonære karakter.
Enhver arbeider må forstå at det er umulig å beseire imperialismen basert på borgerlig nasjonalisme. Borgerskapet er, til tross for sine interne sammenstøt, uansett forent på ett grunnleggende spørsmål: Undertrykkelsen av arbeiderklassens kamper. Denne forståelsen er akkurat nå sårt mangelfull.
Det russiske samfunnet er splittet. De fattige har en mer negativ holdning til krigen enn de velstående. Stadig flere familier blir berørt av krigen. Mobiliseringen som fant sted høsten 2022 styrket koblingen mellom fronten og arbeiderklassen. Selv om det enda ikke er en åpen aversjon mot krig, da folk frykter Putins regimets represalier, brer misnøyen seg. Veldig mange mennesker forstår rett og slett ikke hva som vil skje videre, og hva de skal gjøre i en slik situasjon.
Putins «spesialoperasjons» fallitt, godt demonstrert av de russiske troppenes nederlag i Kherson og nært Kharkov, bare besørger disse sentimentene næring. Selv i offisielle statlige rundspørringer uttrykker mange mennesker åpent deres antikrig-oppfatninger. Den russiske arbeiderklassen har slektskap med og intellektuelle og vennskapelige tilknytninger til den ukrainske arbeiderklassen. Den ser med avsky på denne krigen.
Den sanne tilstanden er sterkere enn noen propaganda. De villedede, utbyttede arbeiderne i Russland gjør sakte men sikkert, gjennom en sikksakk-kurs, framskritt i retning av en forståelse av den nåværende krigen. Deres situasjon besørger næring til denne fremadskridende bevegelsen. Uten å vite hva de skal gjøre, søker massene seg en fornuftig vei ut av en urimelig situasjon.
Unge mennesker er, som alltid, hovedrepresentanten for antikrig-fløyen i det russiske samfunnet. Men den yngre generasjonen representerer fortsatt, til tross for en viss progressivitet, en del vesentlige mangler. Overdreven opposisjon gjør unge mennesker til ei god målskive for NATO-landenes propaganda. Men selv under dette vedvarende presset fra alle kanter dukker det blant unge mennesker fram knopper for en framtidig antikrig-massebevegelse basert på et sosialistisk program.
Putins propaganda bestreber seg også for å presse den yngre generasjonen. Alle hans regimes aktiviteter er innrettet på å dyrke fram en «ånd av patriotisme» hos unge mennesker. Begynnelsen av «spesialoperasjonen» akselererte disse prosessene til en utrolig hastighet. Den yngre generasjonen vet om den andre verdenskrigen, men regimet ønsker å begrense deres kunnskap til «kampen mot fascismen» og «for Moderlandet». Den eldre generasjonen har lenge putret i denne propagandaens gryte, mens den yngre generasjonen har en viss selvstendighet.
Men Putins propaganda, som appellerer til erfaringen fra krigen mellom Sovjetunionen og Tyskland, åpner ei ekte Pandoras eske. Unge mennesker trekkes inn i det 20. århundres historie; generasjonens mest framskredne elementer ønsker ikke å følge den russiske sjåvinismens metode, men å forstå hendelser hinsides overfladisk observasjon. En sammenligning av historiske perioder i landets utvikling fører til interessante trender.
Massenes holdning til Oktoberrevolusjonen har alltid vært motsetningsfull, men siden 1991 har det generelt vært en positiv trend i retning av støtte for revolusjonen. Putin-regimet avskaffet i 2005 til og med den 7. november som feriedag, og innførte som en erstatning den 4. november som «Folkets enhetsdag». Trenden forble likevel den samme. Flere mennesker har i dag en positiv holdning til Oktoberrevolusjonen enn på noe annet tidspunkt i det moderne Russlands historie.
Hva angår Sovjetunionen har den eldre generasjonen alltid hatt en positiv holdning til den. Unge mennesker har en mer nøktern oppfatning av USSR, og prøver å forstå unionens historie. Ifølge en fersk VTsIOM-rundspørring til hedring av Sovjetunionens hundreårsjubiléum, kan vi se at nesten én av tre unge russere har en positiv holdning til Sovjetunionen. Og dette er til tross for alle haugene på hauger av løgner som massene ble innhyllet med i årene etter kapitalismens restaurering.
Gjenopprettelsen av kapitalismen selv er i all hovedsak assosiert med negative konsekvenser, og med katastrofer for den generelle befolkningen. Bare de velbeslåtte sjiktene av befolkningen har den mest positive holdningen til den, der de berettiger overgangen til kapitalisme med deres eget begjær etter «økonomisk frihet». Vi kan generelt sett notere spor av klassesentimenter i den ene eller den andre oppfatningen: Arbeidere har den beste holdningen til både revolusjonen og til USSR, mens borgerskapets sjikt har en negativ oppfatning av alt bortsett fra restaureringen av kapitalisme, som ga dem «retten til eiendom».
Det russiske samfunnet lider fortsatt, til tross for alle de positive trendene jeg har påpekt, av uvitenhet og misforståelser angående sitt eget lands historie. Om enn arbeideres og unge menneskers sentimenter foreviser visse positive trender, er deres sinn fortsatt forgiftet av mange av klisjéene fra propagandaen fra stalinistene, Gorbatsjov, Jeltsin og Putin. Og på grunn av dette rotet er mange rett og slett forvirret hva angår deres forståelse av Oktoberrevolusjonen, Sovjetunionen og restaureringen av kapitalisme. Dette bidrar også til oppfatningen av den nåværende krigen, og bidrar til å splitte arbeiderklassen.
En av hovedhindringene for utviklingen av en antikrig-bevissthet blant den russiske arbeiderklassen og ungdommen er fraværet av en ekte sosialistisk og revolusjonær stemme. Russisk parlamentarisme, råtten inntil kjernen, representerer på ingen måte det store flertallet av befolkningens interesser. Alle de nåværende partiene, fra høyresiden til venstresiden, er engasjert i en krigshissende politikk, som er ekko av deres «vestlige motstykker». De prøver på alle måter å sikre Putin-regimets stabilitet, i et svært ustabilt miljø.
Ingen av partiene eller organisasjonene av den illegale opposisjonen kan besørge arbeiderklassen et klart revolusjonært program. Snarere forvirrer hver og én av dem forståelsen av den nåværende situasjonen, og splitter arbeiderklassen, og svekker den. Ingen av de «sosialistiske og kommunistiske» gruppene og organisasjonene som opponerer mot Putins regime, kan besørge et klart program for arbeiderklassen.
Stalinistene, maoistene, pabloistene og andre, alle disse politiske kreftene representerer ikke noen historisk progressiv bevegelse mot kapitalisme og krig. Hver og en av disse kreftene har allerede vist deres svik mot arbeiderklassen.
Stalinistene er de hovedskyldige i den nåværende situasjonen, siden krigen er en av de langsiktige konsekvensene av kapitalismens restaurering i Sovjetunionen, utført på det stalinistiske byråkratiets initiativ. Den russiske føderasjonens kommunistparti (CPRF), hovedarvingen etter Sovjetunionens kommunistparti (CPSU), støtter Putins militæraksjon i Ukraina.
Maoistene bestreber seg for å forvirre arbeiderklassen. For noen av dem er klassekampen erstattet av identitetspolitikk. For andre er tilbedelsen av Mao og hans geriljakrig hevet over forståelsen av det moderne samfunnet, og byene som er hovedarenaen der kampen mellom arbeiderklassen og borgerskapet finner sted.
Pabloistene var stalinismens venstreflanke, men er nå de indirekte forsvarerne av amerikansk imperialisme. Noen av dem er frittalende forsvarere av den korrupte borgerlige Zelenskyj-regjeringen. Andre bringer forvirring inn i forståelsen av krigen, og bagatelliserer dens risikoer og konsekvenser på alle mulige måter, og besørger med det grunnlag for passiv observasjon i stedet for intervensjon på grunnlag av et revolusjonært program. Deres praksis er basert på at arbeiderklassen er underordnet legale parlamentariske partier, først og fremst Den russiske føderasjonens kommunistparti (KPRF).
Den russiske arbeiderklassen støtter på alle mulige måter antikrig-kampen i NATO-landene. Denne støtten kan bli ei bru for å styrke arbeiderklassens internasjonale enhet i Russland, Ukraina, Europa, Amerika, Asia og Australia. I Russland, som i alle kapitalistlandene, eksisterer det en motstand mot krig, og den vil ekspandere, men denne motstanden kan bare få reell styrke på grunnlag av et vitenskapelig program for sosialistisk internasjonalisme.
Vi ser at en genuin kamp for å bygge og utvide Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale som verdenspartiet for den sosialistiske revolusjonen bare er mulig gjennom å utdanne arbeiderklassen i hvert land på grunnlag av å bringe klarhet i historien om Oktoberrevolusjonen, Sovjetunionen og kapitalismens restaurering, hvilket er umulig uten å studere historien om trotskismens kamp mot stalinisme og pabloisme. Dette betyr at våre aktiviteter, som er innrettet på å bygge en seksjon i Russland og på tvers av hele den tidligere Sovjetunionen, blir konfrontert med et svært viktig spørsmål: Elimineringen av all stalinistisk og putinistisk skitt fra arbeiderklassens bevissthet, og introduseringen av revolusjonær klarhet som erstatning.
Med revolusjonære hilsener,
Andrei Ritsky
På vegne av YGBL