I en stadig mer frenetisk søken etter våpen for å pøse inn i USA-NATO-proxy-krigen mot Russland i Ukraina, har USA vendt seg til Latin-Amerika, avslørte USAs øverste kommandør for regionen.
General Laura Richardson, øverste sjef for den amerikanske Sørkommandoen (SOUTHCOM) fortalte på et nettforum i forrige uke, arrangert av Atlantic Council, Washington-tankesmia for geopolitikk og strategi, at Pentagon prøver å overbevise flere ikke-navngitte latinamerikanske regjeringer til å «donere» russisk-produsert militærutstyr til det USA-støttede regimet i Ukraina.
«Vi jobber med landene som har dette russiske utstyret, for at de enten donerer det eller bytter det ut mot amerikansk utstyr,» sa general Richardson til hennes online-publikum sist torsdag.
Diplomatiske relasjoner mellom USA og de tre landene i regionen som har de tetteste tilknytningene militær-til-militær med Moskva – Venezuela, Nicaragua og Cuba – er enten null eller de er kraftig innskrenket. Alle er de, i likhet med Russland, underlagt amerikanske sanksjoner.
Mens Richardson nektet å navngi de angjeldende landene under online-forumet, som hadde tittelen «Om sikkerhet for de amerikanske kontinentene,» sa hun at seks andre land i regionen har betydelige lagre av sovjetisk- eller russisk-produserte våpen, og at samtaler er «på gang» for å få dem «til å donere det til Ukraina, eller den pågående saken». Slike avtaler for å sende russiskprodusert utstyr inn i Ukraina-krigen vil innebære å presse de latinamerikanske landene til å erstatte det russiske utstyret med USA-produserte våpen.
Selv om US Southern Command også avsto fra å si hvilke land de er i samtaler om slike våpenoverføringer har Pentagon holdt en nøye oversikt over tilstrømmingen til regionen av sovjetiske og russiske våpen.
Evan Ellis, US Army War College’s sjefekspert på Latin-Amerika, og en høylytt talsmann for at Washington anser regionen som ei slagmark i forberedelser for verdenskrig, presenterte ei detaljert liste over slike våpensystemer i et edsvorent vitnesbyrd i juli i fjor, for Husets underkomité for utenriksaffærer på den vestlige halvkule.
Han vitnet for at det latinamerikanske landet – bortsett fra Venezuela, Cuba og Nicaragua – med det største antallet slike våpen er Peru, som begynte å importere sovjetiske våpen på 1970-tallet under det nasjonalistiske militærregimet til general Velasco Alvarado, og så nylig som 2013 kjøpte 24 stykk militærhelikoptre av typen Mi-17, og to stykk angrepshelikoptre av typen Mi-35 av Moskva. Lima kjøpte i løpet av de mellomliggende årene, inkludert under det høyreorienterte diktaturet til Alberto Fujimori, Su-22 jagerbombefly, Mig-29-jagerfly og annet utstyr, mens landets væpnede styrker mottok russisk militæropplæring.
Det parlamentariske kuppet den 7. desember, som avsatte president Pedro Castillo og brakte inn et regime dominert av den peruanske høyresiden og sikkerhetsstyrkene, under Castillos tidligere visepresident Dina Boluarte, kan godt ha smurt tannhjulene for den typen avtale som blir promotert av general Richardson. Lisa Kenna, USAs ambassadør til Lima og en veteran CIA-agent, møtte én dag før kuppet Perus forsvarsminister og kom til en overenskomst om å støtte Castillos utskyving. Siden har sikkerhetsstyrkene blitt sluppet løs mot demonstranter og har drept minst 60 av dem.
Andre land med betydelige lagre av sovjetiske/russiske våpen inkluderer Brasil, Ecuador, Colombia, Mexico, Uruguay og Argentina. Våpnene inkluderer stridsvogner, pansrede kjøretøy, rakettsystemer for multiple utskytinger, bakke-til-luft-missilsystemer, MANPADS (bærbare luftvåpensystemer) og forskjellige flytyper og helikoptre.
Richardson understreket i hennes kommentarer at Pentagon forflytter seg «aggressivt» for å utnytte hindringene pålagt av de antirussiske sanksjonene, for at Moskva ikke får besørget deler til deres våpensystemer, og finansieringen av deres latinamerikanske kunder.
Våpenleveransene fra Latin-Amerika tjener en bestemt hensikt fra standpunktet av USA-NATO-proxy-krigen i Ukraina. Mens internasjonal oppmerksomhet har vært fokusert på de provoserende og potensielt verdenskatastrofale beslutningene om å forsyne Kiev med de avanserte amerikanske hovedstridsvognene M1 Abrams og de tyske Leopard 2, er realiteten at det vil ta måneder før disse våpnene kan bli satt inn på slagmarka, med trente ukrainske mannskaper. De sovjetisk/russiske våpenlagrene i Latin-Amerika er derimot praktisk talt identiske med våpnene det ukrainske militæret allerede kjenner, og de kan umiddelbart settes inn.
Hva angår Washingtons mål i Latin-Amerika selv vil fjerningen av Russland som en konkurrent, og det å gjenopprette Pentagons monopol på våpenleveranser besørge amerikansk imperialisme økt politisk innflytelse i en region der militæret gjentatte ganger har intervenert for å styrte regjeringer ansett som utilstrekkelig underordnet amerikanske og nasjonale profittinteresser.
Økte våpensalg betyr flere amerikanske militærrådgivere på bakken i disse landene, og at flere av deres egne offiserer blir sendt til USA for deres militæropplæring og trening. Dette tjener til å knytte bånd militær-til-militær som er langt dypere enn de som eksisterer mellom diplomater eller folkevalgte embetsfunksjonærer, og etablerer den organisatoriske infrastrukturen for den typen USA-støttede militærkupp som feide over kontinentet i løpet av det siste halve århundret.
Mens Richardson presenterte Russlands operasjoner i regionen som en akutt trussel for amerikanske interesser blekner de i virkeligheten i sammenligning, og er i stor grad en respons på den massive USA-NATO-omringingen av Russland selv.
Som generalen gjorde det klart i hennes bemerkninger ser Washington og Pentagon på Kina, som hun beskrev som en «ondsinnet statsaktør,» som den mer konsekvente utfordringen for amerikanske imperialistinteresser i regionen.
Richardson anvendte krigspropagandaens alarmistiske retorikk, og advarte mot PRCs [Folkerepublikken Kinas] «invasjon og tentakler inn i landene på den vestlige halvkule, så nært USA.» Hun sa Kinas tilstedeværelse hadde nådd «helt hit, på 20-yard-linja til vårt hjemland – akkurat her i den røde sonen».
Generalens språk er ekko av Monroe-doktrinen fra 1800-tallet, som USA først anvendte for å avverge europeiske keiserlige inngripere på den vestlige halvkula, og seinere påkalte til forsvar for militærkupp, politistat-diktaturer og blodige counter-insurgency-kriger, utført under påskudd om å nedkjempe «kommunisme».
Hun, som hennes forgjengere, har den arrogante vanen å se på landene sør for den amerikanske grensa som den amerikanske imperialismens «egen bakgård». Men hun er tvunget til å innrømme at Washington har mistet mye av sitt grep over disse territoriene.
«[Kina] er i mange av våre land i denne regionen handelspartner nummer én, i de fleste tilfeller med USA som nummer to,» sa Richardson. Kina er i virkeligheten allerede Sør-Amerikas største handelspartner. Det totale handelsvolumet mellom Kina og den latinamerikanske regionen som helhet spratt i løpet av knapt to tiår til værs med en faktor på nesten 20, fra $ 17 milliarder i 2002 opp til $ 315 milliarder i 2019.
Tjue-én av regionens tretti-én land har tilsluttet seg Beijings Belt and Road Initiative (BRI), som allerede har produsert en betydelig infrastrukturutvikling, blant annet 17 havneanlegg, motorveier og jernbaner designet for å lede strømmen av Latin-Amerikas etterspurte råvarer over Stillehavet til Kina. I mellomtiden har det kinesiske multinasjonale high tech-selskapet Huawei, til tross for amerikansk press, tatt ledelsen innen telekommunikasjoner og leveringen av 5G-nettverk.
«Jeg bekymrer meg for disse dual-use, statseide foretakene fra PRC [Folkerepublikken Kina] som spretter opp, og jeg bekymrer meg for dual-use-evnen – at produktene kan snus rundt og anvendes til militære formål,» sa Richardson.
Der hun fortsatte gjorde SOUTHCOM-sjefen det imidlertid klart at den virkelige bekymringen er å kunne sikre USAs dominans over regionens strategiske ressurser, og kunne være i en posisjon til å nekte dem til Kina.
Der generalen forklarte «hvorfor denne regionen er viktig» for USAs nasjonale sikkerhet, fortsatte hun med å katalogisere dens «rike ressurser,» deriblant de enorme oljereservene i Venezuela og oppdagelsen av enorme forekomster utenfor kysten av Guyana, kobber, sølv, gull og andre mineraler, så vel som 31 prosent av verdens ferskvannsforsyning. Hun bemerket at Kina i dag er avhengig av Latin-Amerika for 36 prosent av landets mat.
General Richardson la spesielt vekt på den såkalte «litiumtrekanten» – Argentina, Bolivia og Chile – som står for det meste av Latin-Amerikas anslåtte 60 prosent av de globale reservene av litium. Det strategisk viktige metallet er en nøkkelkomponent i overgangen til elektrodrevne kjøretøy og anvendes i praktisk talt alt av moderne våpensystemer. Kampen om kontrollen over regionens litiumreserver vil snart kunne ligne de voldsomme og blodige kampene om kontrollen over olje fra Midtøsten. Kina står i dag for over halvparten av verdens raffineringskapasitet for litium og produserer 79 prosent av litium-ion-batterier, sammenlignet med bare 6,2 prosent for USAs del.
Richardson fortalte at hun bare dagen før hadde innkalt til et Zoom-møte med «USAs ambassadører til Argentina og Chile, og deretter også den strategiansvarlig direktøren fra Livent [Teslas amerikanske litiumleverandør] og også visepresidenten for globale operasjoner fra Albermarle [det største amerikanske litiumselskapet] for å snakke om litiumtriangelet i Argentina, Bolivia og Chile, og om selskapene og hvordan de for tiden gjør det, og hva de anser som utfordringer, og slike ting i litiumbransjen. Og om PCRs aggressivitet og tvang.»
Målet, sa hun, var «å finne ut av problemene og bokse ut våre motstandere».
SOUTHCOM-sjefen tilbød ingen detaljer om hvordan Washington har til hensikt å «bokse ut» Kina fra en region og en strategisk industri der landet allerede har blitt den dominerende økonomiske maktfaktoren.
Det faktum at det er Pentagons region-kommandør som sammenkaller til et møte med ambassadører og direktører for store selskaper, for å diskutere hvordan man kan vriste kontrollen over Latin-Amerikas litiumreserver fra Kina, besørger svaret. Amerikansk imperialisme dreier seg til utvidet militarisme i sitt forsøk på å oppveie erosjonen av dens globale økonomiske hegemoni. Den anser Latin-Amerika som et mål for imperialistplyndring og ei viktig slagmark i marsjen mot en tredje verdenskrig, samtidig som den forsøker å bygge opp og stramme til sin kontroll over regionens væpnede styrker, for å konfrontere den tiltakende trusselen om sosial revolusjon på tvers av hele regionen.