De rikeste menneskene og multinasjonale konsernene på planeten ble i møte med en endeløs pandemi, krig og inflasjon «dramatisk mye rikere,» som har medført en «eksplosjon av ulikhet,» ifølge den siste rapporten fra den britiske veldedighetsorganisasjonen Oxfam.

I rapporten, med tittelen «Survival of the Richest,» levert i forkant av årets World Economic Forum-møte i Davos, Sveits, dokumenterer veldedighetsorganisasjonen en enorm konsentrasjon av rikdom i hendene på et bittelite selskaps- og finansoligarki.

Rapporten refererer til det den kaller ei «global polykrise,» som utvikler seg over hele verden:

Flere titalls millioner mennesker står overfor sult. Ytterligere hundrevis av millioner står overfor uoverkommelige økninger av kostnadene for basisvarer eller for oppvarming av deres hjem. Klimasammenbrudd lammer økonomier og ser tørker, sykloner og flommer tvinge folk fra deres hjem. Millioner sliter fortsatt med den vedvarende innvirkningen av Covid-19, som allerede har krevd over 20 millioner menneskeliv. Fattigdom har økt for første gang på 25 år.

Rapporten bemerker at midt i denne sosiale katastrofen «har de aller rikeste blitt dramatisk mye rikere, og selskapsprofitter har nådd rekordhøyder».

På den første siden av rapportsammendraget legger Oxfam fram følgende slående fakta:

• Den rikeste 1 prosenten har siden 2020 kapret nesten to tredjedeler av all ny rikdom – nesten dobbelt så mye penger som de nederste 99 prosentene av verdens befolkning.

• Milliardærformuene stiger med $ 2,7 milliarder dagen, selv om inflasjonen overgår lønningene til minst 1,7 milliarder arbeidere, mer enn befolkningen i India.

• Mat- og energiselskaper mer enn doblet deres profitter i 2022, og betalte ut $ 257 milliarder til velstående aksjonærer, mens mer enn 800 millioner mennesker gikk sultne til sengs.

• Bare 4 cent av hver dollar i skatteinntekter kommer fra formuebeskatning, og halvparten av verdens milliardærer bor i land uten arveskatt på penger de gir deres barn.

• En skatt på opptil 5 prosent på verdens multimillionærer og milliardærer kan samle inn $ 1,7 billioner i året, nok til å løfte 2 milliarder mennesker ut av fattigdom, og finansiere en global plan for å få slutt på sult.

Den ekstreme veksten av sosial ulikhet fortsatte gjennom pandemien, selv om det var en liten nedgang i oligarkiets samlede rikdom i fjor, på grunn av sentralbankers heving av styringsrenter med sikte på å slå tilbake arbeideres krav om høyere lønninger.

I en slående plansje viser Oxfam at den øverste 1 prosenten hentet til seg 63 prosent av all ny rikdom som ble skapt, mer enn $ 26 billioner fra 2020 til 2021. De øverste ni prosentene under dem slukte 27 prosent av all ny rikdom, litt mer enn $ 11 billioner, og etterlot bare 10 prosent, eller rundt $ 5 billioner for de nederste 90 prosentene, eller 7,2 milliarder mennesker.

Basert på disse tallene kan man bare konkludere med at pandemien, som er en massiv katastrofe for hundrevis av millioner mennesker, har vært et mirakel for de rike.

Denne konsentrasjonen av rikdom har blitt tilrettelagt av kapitalistregjeringer. Oxfam bemerker, med henvisning til en studie utført av Research School of International Taxation (RSIT), som dekker 142 land, at stater over hele verden har redusert deres selskapsskatter, mens de øker merverdiavgifter (VAT) eller forbruksskatter, som uforholdsmessig påvirker inntektene til arbeidere og de fattige.

For hver $ 1 av skatteinntektene ble 44 prosent av den generert via moms eller forbruksavgifter, i 75 land RSIT har gjennomgått fra 2007 til 2019. Beskatning av selskapsinntekter utgjorde i samme periode bare 14 prosent av skatteinntektene, fire prosentpoeng mindre enn arbeideres lønnsbeskatning.

Oxfam rapporterer, bemerkelsesverdig, for første gang på 25 år en økning i formueulikhet og fattigdom, som «samtidige» fenomener. I en annen «førstegangshendelse» falt FNs Human Development Index, utviklingsindeks for mennesker – som måler forventet levealder, forventede år med skolegang, og ulikheten innen et land – i ni av ti land, enten i 2020 eller 2021.

Arbeidere over hele verden, uansett hvor de bor, har måttet slite med skyhøy inflasjon, som Oxfam, ved hjelp av data fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) estimerte strøyk ut «$ 337 milliarder» av arbeideres lønninger i fjor. Der Oxfam utførte en analyse av 2022-lønnsdata fra 96 land, som avslører krisas globale karakter, fant organisasjonen at minst 1,7 milliarder arbeidere, nesten en fjerdedel av menneskeheten, lever i land der inflasjonen overgår lønnsveksten, som følgelig driver opp ulikhet og fattigdom.

I kontrast til påstandene fra USAs president Joe Biden og andre ledere i de store kapitalistlandene legger rapportens forfattere skylden for én-gang-i-en-generasjon-inflasjonen fullt og helt på selskapsprofittering. Oxfam bemerker at dette begynte lenge før pandemien rammet, og skriver at Global Fortune 500-selskaper fra 2009 til 2019 økte deres profitter med 156 prosent, fra $ 820 milliarder til $ 2,1 billioner, og at denne trenden bare har akselerert.

Rapporten avslører at prisøkninger er resultat av et lite antall selskaper som har «effektive oligopoler» som tillater dem «å opprettholde høye priser» mens de overfører besparelser, når kostnadene faller, til «aksjonærer i stedet for til forbrukere».

Veldedighetsorganisasjonen har analysert profittene til de 95 største mat- og energiselskapene i verden, og fant at «Konserns profitter basert på deres prispolitikk driver minst 50 prosent av inflasjonen i Australia, USA og Europa, i det som er like mye ei ‘profittkostnads’-krise som ei levekostnadskrise.»

Oxfam bemerker at det store flertallet av regjeringer rundt om i verden, 95 prosent, som respons på tiltakende ulikhet ikke økte skattene på de rike; men, i stedet «enten økte de dem ikke, eller de senket dem til og med for rike mennesker og selskaper».

Det vil si, i stedet for å gjennomføre enormt populære politiske orienteringer for å redusere ulikhet, har kapitalistregjeringer over hele verden presset «polykrisa» over på arbeiderklassen rygg, mens de har beriket noen ytterst få parasitter.

Oxfam-rapporten fastslår at selskaps- og finansoligarkiet er en massiv faktor i krisa, utover det å sultefôre samfunnet for ressurser. Rapporten bemerker at «de rikeste er sentrale bidragsytere til klimasammenbrudd: Én milliardær slipper ut én million ganger mer karbondioksyd enn en gjennomsnittsperson ...» Den legger til at «selve eksistensen av blomstrende milliardærer og rekordprofitter, mens folk flest konfronterer innstramminger, økende fattigdom og ei levekostnadskrise, er bevis på et økonomisk system som mislykkes i å levere for menneskeheten.»

Disse fakta og alle detaljene som presenteres i rapporten burde studeres av hver en arbeider. Som de liberale reformistene de er unngår imidlertid rapportens forfattere de fundamentale anliggendene. Som et universalmiddel presenterer Oxfam en «én-gangs solidaritetsformuesskatt,» som til slutt ville føre til «permanente skatteøkninger,» med det mål å få eliminert «milliardærer» til slutt.

Et slikt forslag unngår to grunnleggende fakta: 1) De som har brukt deres makt til å akkumulere deres rikdom, og som kontrollerer kapitalistregjeringer over hele verden, kommer ikke ganske enkelt til å gi den fra seg; og 2) Den massive konsentrasjonen av rikdom er forankret i kapitalismens produksjonsrelasjoner, basert på utbyttingen av arbeiderklassen for selskapsprofitt.

Det er ingen løsning på krisene menneskeheten står overfor uten et frontalangrep på rikdommen og makten til selskaps- og finansoligarkiet. Men dette oligarkiets makt kan og vil bli brutt, og dets slett-erhvervede formuer ekspropriert, men bare gjennom en massiv sosial bevegelse av arbeiderklassen, som har som sitt mål erobringen av statsmakten og omorganiseringen av hele det sosiale og økonomiske liv, på grunnlag av likhet og sosialisme.