Jernbanearbeidernes grunnplankomité, Railroad Workers Rank-and-File Committee avholder sitt fjerde offentlige online-møte søndag 30. oktober kl. 19:00 Eastern Time (norsk tid, mandag morgen kl. 00:00), «Fagforeningene sier at de ikke vil ‘sanksjonere’ en streik. Den avgjørelsen ligger hos arbeiderne, ikke byråkratiet!» Registrer for eventet her.

Jernbanenes signalarbeidere ble onsdag den tredje av 12 yrkesgrupper i den amerikanske godsjernbaneindustrien som stemte ned en nasjonal kontrakt forhandlet fram av Biden-administrasjonen og fagforeningsforhandlere, som forsøkte å forhindre en nasjonal streik uten å imøtekomme noen av arbeidernes krav.

Avtalen er nå på randen av en ydmykende kollaps. Embetsrepresentanter i Det hvite hus antok i forrige måned at alt var avgjort, etter å ha utarbeidet en avtale bak lukkede dører med noen få dusin fagforeningsbyråkrater. Men det var én faktor de ikke regnet med – 120 000 railroaders, godsjernbanearbeidere som er fast bestemt på å slåss for det de fortjener. Mandag skal etter planen avstemmingen begynne for 60 000 lokførere og konduktører, godstogtrafikkens sikkerhetsansvarlige ombord. Signalarbeidernes avstemmingsresultat skaper moment for at også disse kontraktene kan bli avvist.

Railroaders, som tidligere i år stemte nesten enstemmig for å autorisere streikeaksjon, presser på for en nasjonal streik. Det ville bli den mektigste streikebevegelsen i USA på flere tiår. En streik vil umiddelbart stenge ned 40 prosent av landets godstransportkapasitet. Enda viktigere, den ville oppmuntre arbeidere i andre bransjer – inkludert på havneanleggene på Vestkysten, hvor havnearbeidere holdes i arbeid uten en gyldig kontrakt av fagforeningen og Det hvite hus – til å presse på for deres egne krav. En nasjonal jernbanestreik ville demonstrere for arbeidere overalt at de kan stå opp mot de store selskapene, mot det korrupte fagforeningsbyråkratiet og til og med opp mot regjeringen.

Corporate America har som respons nå hoppet inn i ringen, for å gi marsjordrer til alle de involverte parter. Mer enn 300 business-grupper utstedte torsdag et åpent brev der de oppfordret Biden-administrasjonen til å tre inn for å forhindre en streik. «Det er overordnet avgjørende at disse kontraktene nå blir ratifisert,» heter det i brevet, «ettersom en stans på jernbanene ville ha en betydelig innvirkning på den amerikanske økonomien, og føre til ytterligere inflasjonspress.»

Brevet fortsetter: «Fordi Det hvite hus spilte en så sentral rolle i prosessen [som førte til kontrakten], mener vi administrasjonen kan være nyttig for å fortsette å flytte prosessen framover i en positiv retning. Ellers er det Kongressen som blir oppfordret til å handle.»

Brevet er praktisk talt hele selskaps-Amerika som taler med én stemme, fra US Chamber of Commerce og hele veien ned til Ohio Soybean Association. Til tross for ei uforlignelig politisk krise i Washington, og den voldelige atmosfæren mellom de to partiene, finner styringsklassen brått sammen mot trusselen nedenfra, fra arbeiderklassen.

Det faktum at den fundmentale skillelinja i samfunnet er klasse, ikke hudfarge, kjønn eller andre kategorier relatert til personlig identitet, tvinges opp til overflata av den voksende bevegelsen til arbeiderklassen selv.

Advarselen om innvirkningen av en streik på «økonomien» drypper av hykleri. Den kommer fra en klasse av økonomiske brannstiftere, som gjennom Washingtons finans- og pengepolitiske disposisjoner bevisst konstruerer en resesjon for å bruke arbeidsledighet som et våpen mot krav om lønnsøkninger. Ingen slike bekymringer for «økonomien» har noen gang blitt reist i relasjon til de katastrofale sosiale kostnadene for den upopulære NATO-krigen i Ukraina, som har bidratt til at energiprisene har skutt til værs.

Løsningen på dette problemet er i alle fall helt enkel: Godta arbeidernes berettigede forlangender, inkludert betalte sykedager, lønnsjusteringer etter levekostnadene, og en slutt på det brutale oppmøtereglementet som har drevet titusenvis ut av bransjen. Men selv om godsjernbanene er den mest lønnsomme bransjen i Amerika, nekter de engang å vurdere det.

Brevets forlangende om at Biden skal gripe inn for å sikre at kontrakten «blir ratifisert» – dvs., med eller uten arbeidernes samtykke – er et korporativt diktaturs holdning. For hva det angår underskriverne har ikke arbeiderne noen rett til å streike, og de har ikke engang noen rett til å bestemme over deres egne arbeidskontrakter. Dersom arbeiderne ikke stemmer på den riktige måten da må Det hvite hus eller Kongressen intervenere, for å påtvinge den «riktige» avgjørelsen. «Nok av denne innblandingen fra arbeidere,» er brevets åpenbare melding. «Våre profitter står på spill!»

Biden-administrasjonen har forsøkt å påtvinge kontraktene ved hjelp av det pro-korporative fagforeningsbyråkratiet, som har vært i kontinuerlig virksomhet for å sabotere arbeidernes styrke og undergrave deres initiativ. Gjennom endeløse utsettelser av streikefrister, forsinkelser til etter midtperiodevalgene for å styrke Kongressens hånd til å kunne intervenere, og til og med gjennom regelrett avstemmingssvindel, bestreber Biden-administrasjonen seg gjennom fagforeningsapparatet på å håndheve et de facto forbud mot streiker.

Arbeidere blir imidlertid i økende grad lei av dette, og apparatet finner seg diskreditert og isolert. Dette var bakenforliggende for brevet fra Tony Cardwell på onsdag, presidenten for BMWED, Brotherhood of Maintenance of Way Employees, sporvedlikeholdsarbeidernes fagforening, der han angrep «utkantgrupper» som tok til orde for «ikke-sanksjonerte illegale streiker». En streik på dette tidspunktet ville faktisk ikke være ulovlig. Den ville forøvrig bare være «ikke-sanksjonert» fordi Cardwell og andre offisielle fagforeningsrepresentanter ville nekte å sanksjonere den.

Den umiddelbare målskiva for brevet var grunnplankomitéen Railroad Workers Rank-and-File Committee, ei gruppe railroaders som organiserte seg for å slåss mot svikene og for å sette arbeidere i førersetet. Men i virkeligheten langet Cardwell ut mot det overveldende sentimentet for streikeaksjon, som arbeidere gang på gang har «sanksjonert».

Cardwell innrømmet samtidig i brevet at han hadde en hemmelig avtale med transportørselskapene, the carriers, for å forlenge status quo dersom arbeidere avviste BMWED-kontrakten (som de gjorde for to uker siden). Ifølge Cardwell er arbeidere som forlanger at det overveldende flertallets vilje respekteres denne «utkanten», mens fagforeningsrepresentanter som handler i strid med arbeidernes vilje ikke er det. Det er ingen grunn til å forvente et lignende harmt brev fra Cardwell mot kravene fra selskaps-Amerika om mer direkte statlig intervensjon for å forsikre at kontraktene «ratifiseres».

Grunnplankomitéen RWRFC publiserte torsdag kveld en respons [engelsk tekst] til Cardwell. «Hva gir deg retten til å kreve enerådende autoritet til å ‘sanksjonere’ en streik?» spurte komitéen. «Det er ikke opp til deg og dine byråkratkolleger å overstyre oss, og fortelle oss hva vi har å gjøre.» Komitéen konkluderte: «På vegne av våre 120 000 arbeidskolleger gir vi deg følgende instruksjoner: Dersom du ikke er villig til å etterleve medlemskapets vilje, så kom deg ut av veien.»

Leo Trotskij observerte i 1937 at en fagforenings karakter «avgjøres av dens relasjon til fordelingen av nasjonalinntekten». Skulle fagforeningsapparatet «forsvare borgerskapets inntekter mot angrep fra arbeidernes side; skulle det føre en kamp mot streiker, mot heving av lønningene, mot hjelp til de arbeidsløse,» sa han, «da ville vi ha en organisasjon av streikebrytere, og ikke en fagforening.»

Denne definisjonen, som generelt sett ikke var relevant for selv de mest konservative av fagforeninger i Trotskijs tid, beskriver til gjengjeld fullstendig aktivitetene til de byråkratisk kontrollerte fagforeningene av i dag. De jobber bevisst på vegne av selskapseliten, mot arbeiderne de hevder å representere.

Men der den verste økonomiske og sosiale krisa på flere generasjoner nå driver arbeiderklassen ut i kamp, smuldrer apparatets autoritet opp. Samtidig som railroaders sender kontrakter i søpla, utvikles det kraftig støtte i bilindustrien for Will Lehman, en bilarbeider som stiller til valg som president for bilarbeiderfagforeningen United Auto Workers, på en plattform for å avskaffe byråkratiet og overføre makt til grunnplanet.

Rundt om i verden vokser det fram en streikebevegelse som utvikler seg til en åpen politisk konflikt med kapitalistregjeringer. Jernbanearbeideres og havnearbeideres streiker i Storbritannia var en betydelig faktor i statsminister Liz Truss’ fall etter bare seks uker. En nasjonal streik på oljeraffineriene i Frankrike, og masseaksjoner av sympati som involverer hundretusenvis av arbeidere, blitt møtt med brutal politirepresjon av multimillionærpresidenten Emmanuel Macron. Masseprotester mot løpske prisøkninger i øylandet Sri Lanka har tidliger i år tvunget presidenten til å gå av, og flykte fra landet.

Arbeidere må ta torsdagens brev som en advarsel. Dersom fagforeningene ikke lenger kan stoles på for å håndtere grunnplanets opposisjon er selskapsoligarkiet beredt til å styrke det med mer åpenlyse, nakne former for statlig undertrykking. Høyesterett gikk faktisk nylig med på å høre en sak som i vesentlig grad ville utvide selskapers muligheter til å saksøke for økonomiske «skader» forårsaket av streiker.

Hele denne erfaringen inneholder ei rekke grunnleggende lærdommer for jernbanearbeidere og for hele arbeiderklassen.

For det første, arbeideres opposisjon finner ikke noe organisert uttrykk annet enn gjennom etableringen av grunnplanets organisasjoner, medregnet fabrikk- og arbeidsplasskomitéer, for å mobilisere arbeidere uavhengig av og i opposisjon til fagforeningsapparatet, for å forene alle deler av arbeiderklassen i en felles kamp.

For det andre, dette fører arbeidere inn i en politisk kamp mot hele den korporatistiske neksusen mellom regjeringen, selskapene og fagforeningsbyråkratene. I jernbanearbeidernes tilfelle avsløres statens rolle som direkte instrument for klassestyret, i form av trusler fra Kongressen (både Demokrater og Republikanere) om å gripe inn, og med Det hvite hus’ mekling av konsesjonskontrakten. Men dette er selve statens fundamentale karakter – ikke et nøytralt organ, men armen til et selskapsdiktatur.

For det tredje, den forente intervensjonen fra hele Corporate America mot jernbanearbeiderne avslører det grunnleggende anliggendet: Så lenge den økonomiske, og derfor politiske makten forblir i hendene på den kapitalistiske styringseliten, kan ikke arbeiderklassens interesser sikres.

Klassekampens logikk reiser nødvendigheten av at arbeiderklassen selv tar makten, og omstrukturerer det økonomiske livet på grunnlag av sosiale behov, ikke privat profitt, inkludert gjennom transformasjon av jernbanene og andre store industrier over til offentlige tjenesteleverandører. Dette er programmet for sosialisme.