Ta opp kampen for grunnplanets kontroll! Bli med i Railroad Workers Rank-and-File Committee ved å sende en e-post til railwrfc@gmail.com, en tekstmelding til (314) 529-1064, eller ved å fylle ut skjemaet nederst på denne siden.

Signalarbeidere på jernbanene stemte med 61 mot 39 prosent for å avvise den tentative arbeidsavtalen (TA) promotert av deres fagforening Brotherhood of Railroad Signalmen (BRS), kunngjorde fagforeningen onsdag ettermiddag.

Avstemmingen så den største valgdeltakelsen i fagorganisasjonens historie, der 73 prosent av medlemskapet deltok. Dette er et tegn på bølga av opposisjon som ikke har lagt seg, én måned etter at Det hvite hus meglet en utsalgsavtale med de største jernbanefagforeningene for å avverge en nasjonal jernbanestreik.

BRS er den tredje av 12 fagforeninger som har avvist deres respektive tentative avtaler. Medlemskapet av sporvedlikeholdsarbeiderne, Brotherhood of Maintenance of Way Employees (BMWED), avviste for to uker siden deres kontraktforslag med 56 prosent. Maskinistenes fagforening, International Association of Machinists (IAM) District 19, stemte også ned en kontrakt i begynnelsen av september. Disse tre fagforeningene representerer til sammen mer enn 40 000 yrkesaktive medlemmer, rundt regnet en tredjedel av de store Klasse I-jernbaneoperatørenes totale arbeidsstyrke.

Én signalarbeider som snakket med World Socialist Web Site krediterte resultatet til arbeidernes støtte og solidaritet på tvers av alle fagforeninger og yrkesgrupper. «Bare takket være alle brødre og søstres evne til å holde sammen på tvers av alle fagene,» sa han. «Bare én stemme blir kanskje ikke hørt, men jeg håper nå alle våre stemmer vil bli.»

Onsdagens avstemming kom bare dager før starten av avstemmingen, den 31. oktober, for lokførere og konduktører organiset at fagforeningene Brotherhood of Locomotive Engineers and Trainmen (BLET) og SMART-TD, som til sammen utgjør det klart største enkeltsegmentet av arbeidsstyrken. Resultatet vil nesten helt sikkert oppmuntre motstanden blant jernbanemannskapene, the railroaders, mot deres TA, og øke sannsynligheten for dens nederlag, og med det reise spørsmålet om en nasjonal jernbanestreik.

BRS-avstemmingen er også det siste tilbakeslaget for konspirasjonen mellom Biden-administrasjonen, jernbanetransportørene (the carriers) og fagforeningsbyråkratiet for å forhindre en streik og få banket gjennom et utsalg. Det hvite hus meklet 15. september en avtale med BLET og SMART-TD, mindre enn 24 timer før den legale fristen for en nasjonal streik. Biden tok så en høyprofilert seiersrunde, og selskapspressen pustet lettet ut, og antok problemet var løst.

Avtalen, som var basert på en tidligere forordning fra et Biden-oppnevnt Nødssituasjonsråd for jernbanene, Presidential Emergency Board (PEB), er imidlertid dypt hatet og foraktet av godstransportarbeiderne, therailroaders. De ble spesielt opprørt over at avtalen ikke gjør noe for å ta opp deres foraktede oppmøtereglement, med 24-timers «på vakt» pålagt av the carriers, og som bare legger til tre dager ubetalt sykefravær per år, opp fra ingen tidligere. Mens avtalens lønningshevinger på uærlig vis blir presentert som «historiske», ville faktisk lønnsøkningene i løpet av kontraktens levetid være under inflasjonen, den første slike kontrakten på tre tiår.

I løpet av de to siste månedene har arbeidere organisert seg uavhengig av fagforeningsapparatet for å slåss mot avtalen. Grunnplankomitéen Railroad Workers Rank-and-File Committee (RWRFC) har avholdt ei rekke informasjonsstevner på tvers av hele landet, og har holdt offentlige online-møter med deltakelse av hundrevis av railroaders.

Stilt overfor den rasende reaksjonen mot både PEB-forordningen og Det hvite hus’ septemberavtale, har fagforeningsbyråkratiet valgt å trekke ut avstemmingsprosessen så lenge som mulig, for å blø av momentet. Stemmeinnsendingen for lokførerne og konduktørene (de sikkerhetsansvarlige ombord på godstogene) vil fortsette til langt etter midtperiodevalgene, for å styrke Kongressens hånd dersom den skulle intervenere i etterkant av et «nei»-resultat.

I alle de tre fagforeningene der arbeidere avviste deres tentative avtaler har fagforeningsbyråkratiet også ensidig forlenget streikefristene ut til midten av november, eller til og med seinere. Ved å kopiere tidslinja satt av BMWED erklærte BRS i deres kunngjøring av avstemningsresultatene onsdag at de forlenget streikefristen til «fem dager etter at Kongressen igjen samles».

De fleste av de fem mindre fagforeningene som «ratifiserte» deres kontrakter i fullstendig ugjennomskuelige avstemmingsprosesser, der seriøse uregelmessigheter har kommet til overflata, gjorde i mellomtiden det samme. Et betydelig antall elektrikere rapporterte at de aldri mottok i posten noen stemmesedler for IBEW-avstemmingen. SMART-MD (den mindre SMART-avdeling for mekanikere) presenterte deres avstemmingsresultater to dager for bekjentgjort tid, uten noen forklaring. Fagforeningen NCFO offentliggjorde ingen oversikt over avgitte stemmer annet enn prosenttallene, og fagforeningspresidenten Dean Devita skjelte beskt ut en WSWS-reporter da han ba om flere detaljer, og beskyldte ham for å «blande seg inn i min organisasjons virksomhet».

Washington er fast bestemt på å unngå en streik, som ikke bare ville være en politisk katastrofe for spesielt Demokratene, men som seriøst ville undergrave hele den korporatistiske politikken som Biden-administrasjonen anvender, i dens bestrebelser for å få holdt lokk på klassekampen.

Samtidig som railroaders stemmer over deres tentative avtaler har Biden-administrasjonen jobbet med havnearbeidernes fagforening ILWU for å holde vestkystens havnearbeidere i arbeid, der de har vært uten kontrakt i tre måneder, hvilket tilsvarer et de-facto rettspålagt streikeforbud. En nasjonal jernbanestreik ville ikke bare føre til at havneaktiviteten, som allerede er vesentlig anstrengt på grunn av jernbanerelaterte forsinkelser, og andre nøkkelpunkter i amerikanske forsyningskjeder ville stoppe opp. Det ville også oppmuntre havneanleggsarbeidere og arbeidere i andre bransjer til å presse på for deres egne forlangender.

BMWED-presidenten vedgår hemmelig avtale med carriers for å forlenge streikefristen

Fagforeningsapparatet framstår mer og mer åpent som ei kritisk viktig forsvarslinje for styringsklassen, men også her er det økende tegn til bekymringer. Onsdag ettermiddag meldte også BMWED-president Tony Cardwell en høyst defensiv uttalelse, der han angrep ikke-navngitte «utkantsgrupper som foreslår farlige ideer om ikke-sanksjonerte arbeidsnedleggelser». Dette er helt klart en referanse til railroaders’ grunnplankomité RWRFC.

Cardwells uttalelse var bare den siste i en serie av stadig mer nervøse uttalelser utstedt av toppledere i fagforeningene.

Faktisk er det fagforeningsbyråkratiets posisjon som er fra «utkanten». Blant arbeiderne er kravet om streikeaksjoner nesten enstemmig. BMWED-medlemmer stemte med 99 prosent for å streike; BLET-medlemmer med 99,5 prosent, og IAM-medlemmer med 80 prosent. Medlemskapets vilje har imidlertid ganske enkelt blitt ignorert, mens fagforeningsfunksjonærene tyr til løgner, trusler og kanskje sågar stemmesvindel for å besørge en smal «ratifisering».

«Ikke bare er en ikke-sanksjonert arbeidsnedleggelse illegalt, men en ukoordinert streik er kortsynt og vil ikke gi det resultatet som minst ei anonym gruppe hevder,» sa Cardwell. «Fagforeninger som har engasjert seg i illegale streiker har blitt rammet av katastrofale økonomiske straffer. … BMWED vil ikke støtte eller godta en illegal arbeidsnedleggelse, og våre fagforbundsvedtekter forbyr streikelønn eller andre rettigheter for en illegal streik.»

I jernbaneindustrien, hvor antiarbeider-loven Railway Labor Act (RLA) sterkt begrenser arbeidernes konstitusjonelle rett til å streike, har fagforeningsfunksjonærer lenge vært vant til å ha en fiks-ferdig «legal» unnskyldning for hvorfor arbeidere ikke kan gå til streik, og må akseptere knefall.

Men faktisk er Cardwells påstand om at en streik nå er «illegal» fullstendig falsk. Alle restriksjoner på streik og «selv-hjelp» under RLA-lovens betingelser utløp offisielt den 16. september. Dette har ikke forhindret fagforeningene fra å fortsette å hevde at en streik ville være «illegal», men verken Cardwell eller noen annen fagforeningsfunksjonær har referert til en eneste lovklausul for å støtte denne påstanden.

Hva angår Cardwells erklæring om at fagforeningen ville nekte å støtte «ikke-sanksjonerte» streikeaksjoner, vil en streikeaksjon bare være «ikke-sanksjonert» dersom fagforeningen nekter å sanksjonere den. Dette er rett og slett en erklæring om at han og hans apparat ville opptre som åpne streikebrytere, og stille seg på selskapsledelsen og domstolenes side mot arbeiderne dersom de streiker i trossing av byråkratiet.

Cardwell sa seinere at carrier-forhandlere hadde forlangt at fagforeningen «godkjenner en ikke-selvhjelpsperiode, dersom Kongressen er i resesjon (dvs. ikke samlet) og den tentative avtalen ikke ble ratifisert».

Med andre ord, forlengelsen av streikefristen til etter midtperiodevalgene var en helt og holdent frivillig ordning, utelukkende utarbeidet mellom fagforeningens og jernbaneoperatørenes forhandlere. «Ingen politiker meklet vår avtale for oss, den var resultatet av at BMWED og Carriers nådde fram til en tentativ avtale basert på PEB-anbefalingene,» la han til.

Disse hemmelige avtalene, som antagelig er tilknyttet kontraktene for alle de 12 fagforeningene, ble ikke bare utarbeidet bak lukkede dører, men også uten å konsultere de angjeldende arbeiderne. Dette ser også ut til å være første gang en fagforeningsfunksjonær på toppnivå engang offentlig har innrømmet at det finnes slike avtaler. Tidligere uttalelser har blitt formulert i vagt språk som gjorde det bevisst uklart for arbeiderne hvorfor, eller på hvem sine premisser utsettelsene ble gjort.

Ingen ekte representant for arbeidere ville engang gått med på slike vilkår. De skaper en catch-22 der arbeidere ikke kan streike før de avviser en kontrakt, men så kan de ikke streike dersom de så avviser den. Så lenge fagforeningene fortsetter å foreslå TA-er med disse hemmelige streikeutsettelsene, uansett hvor råtne avtalene er og uansett hvor brei en nederlagsmargin, da kan arbeidere holdes i arbeid på denne måten for alltid.

«De ønsker bare å ivareta byråkratiet og bakspille arbeiderne,» sa en elektriker og medlem av RWRFC, som respons på Cardwells brev. «Signalarbeiderne stemte nei, det samme gjorde vi fra IBEW! Det vanlige sentimentet her er at dersom det blir streik [hvor som helst], da stiller vi ikke på jobb, vi vil ikke krysse ei streikvakt, som er bra. Vi må streike. Det vi må etterfølgefølge det er hva VI sier, ikke hva selskapene sier.»

«Disse folka vil komme ut og si de eier alle ressursene her i denne verden. Oljen, bensinen, naturgassen, alt av det tilhører dem. Så vi må bare gå ut og stenge dem ned.»