Om mindre enn ei uke vil nesten én million arbeidere som er medlemmer av bilarbeiderfagforeningen United Auto Workers (UAW) begynne av avgi stemmer i det mest betydningsfulle valget i UAWs historie.

Stemmesedler blir sendt ut til 900 000 yrkesaktive og pensjonerte UAW-medlemmer, fra og med mandag den 17. oktober. En rettsoppnevnt monitor – som overvåker UAWs nasjonale valg som resultat av en mange-år-lang korrupsjonsskandale – har uttalt at utfylte stemmesedler burde være postlagt innen fredag 18. november for å være mottatt innen siste frist for å telles, 28. november.

Blant kandidatene til president for UAW har det blitt stadig klarere at bare én fremmer et program som representerer behovene til arbeidere på grunnplanet: Will Lehman, en sosialist og second-tier arbeider [dvs. ikke lønnet som ansatte med godkjent ansiennitet, for samme arbeid] ved Mack Trucks-fabrikken i Macungie, Pennsylvania. World Socialist Web Site har støttet Lehman for UAW-president, og oppfordrer UAW-medlemmer til flest mulig stemmer for ham i ukene som kommer.

Lehman har plassert kampen for grunnplanets makt i sentrum av hans valgkamp. Han oppmuntrer og hjelper arbeidere til å danne et nettverk av grunnplankomitéer på fabrikkene, og er spydspissen for en massebevegelse for å få slutt på UAW-byråkratiets diktatur, og overføre kontrollen over all beslutningstaking på arbeidsplassen til menige arbeidere på grunnplanet.

Lehmans kampanje får en kraftfull gjenklang fra en voksende stemning av opprør og militans i arbeiderklassen, spesielt blant det stadig økende antallet av lavtlønnede midlertidig ansatte (TPT; Temporary Part-Time) og «supplerende» ansatte. Uansett hvor Lehman og hans støttespillere har besøkt, enten det er fabrikker eller varehus i Michigan, Ohio, Indiana, Kentucky eller andre steder, har de møtt avsky for det korrupte UAW-byråkratiet, og støtte for kravet om å legge makten i hendene på menige arbeidere på grunnplanet.

Bemerkelsesverdig er at Lehmans internasjonalisme og hans oppfordring om å forene arbeidere fra forskjellige land i en felles kamp tjener som et spesielt tiltrekningspunkt. «Ved mitt fabrikkanlegg forteller UAW-byråkratene oss at vi må konkurrere med GM-arbeidere utenfor USA for å kunne beholde jobbene våre,» sa en midlertidig deltidsarbeider ved GM Flint til WSWS i forrige uke. «Vi bygger alle de samme pickupene, og GM sysselsetter arbeidere over hele verden, så hvorfor skulle vi ha vår kamp begrenset til bare USA eller Mexico, eller bak hvilken som helst annen grense? Jeg støtter Wills kampanje fordi den er for forening med andre arbeidere, ikke bare i USA, men på tvers av disse grensene, med våre søsterfabrikker i Silao [Mexico] og Oshawa [Canada].»

Om UAW-byråkratene fra [fagforeningens nasjonale hovedkvarter] «Solidarity House» hadde fått sin vilje, ville ikke arbeiderne engang kunne stemme på fagforeningens nasjonale lederskap. Den eneste grunnen til at direkte valg for UAW-president og andre styreverv nå finner sted, er på grunn av den omfattende UAW-korrupsjonsskandalen, som avslørte at mange av fagforeningens øverste embetsfunksjonærer enten tok imot selskapsbestikkelser eller underslo fagforeningeskontingenter. I et rettspålagt referendum i fjor, om hvorvidt det skulle gjennomføres direkte valg, stemte arbeidere overveldende «ett medlem, én stemme» for fagforeningens toppstillinger.

Konfrontert med et valg de ikke ønsket, håper UAW-apparatet nå å få undertrykt valgdeltakelsen så mye som mulig. Bilarbeidere har fortalt WSWS at de systematisk holdes i mørket, og mange av deres kolleger vet ikke engang at det finner sted et valg.

Den regelrett informasjonsblackouten om UAW-valget strekker seg til de korporative media. New York Times og andre nasjonale nyhetsorganisasjoner har forholdt seg tause om valget i flere måneder. Hva angår Times er dette til tross for at Steven Greenhouse, avisas tidligere sjefkorrespondent for arbeidslivet, fungerte som moderator for UAW-kandidatenes online-debatter i forrige måned. I mellomtiden har nyhetskanaler i Detroit, som er sentrum for den amerikanske bilindustrien, kun publisert sjeldne, overfladiske rapporter.

Tausheten i media om UAW-valget gjenspeiler den dypt anlagte nervøsitet over Lehmans kampanje og fiendtlighet mot den. UAW-apparatet og dets partnere i selskap-politikk-etablissementet ser på Lehmans kampanje som en «sosialists inngripen» i et valg styringsklassen hadde håpet å få begrenset til representanter for og forsvarere av fagforeningsbyråkratiet.

Kollaborerende med UAW-medieblackouten er angivelig «venstreorienterte» organisasjoner som Democratic Socialists of America (DSA) og den nært tilknyttede gruppa Labour Notes. Begge støtter den mangeårige UAW-byråkraten Shawn Fain, og valglista «UAW Members United». Men de DSA-tilknyttede magasinene Jacobin og In These Times, så vel som Labour Notes, har forholdt seg nesten helt tause om UAW-valget.

Selv om de hevder å være sosialistiske representerer disse organisasjonene faktisk velstående sjikt av den øvre middelklassen, deriblant et ikke reint lite antall høyt betalte fagforeningsfunksjonærer. De er bittert fiendtlige til Lehmans kampanje fordi deres materielle interesser og sympatier er helt og holdent med det fagforeningsbyråkratiet han bestreber seg på å avskaffe. Men de kan knapt engang promotere deres egen kandidat, Fain, fordi de ved å gjøre dét ville bli tvunget til å erkjenne Lehmans eksistens, det menige grunnplanalternativet og en ekte sosialist.

Det som skremmer styringsklassen mer enn noe annet er at Lehmans kampanje eksploderer myten om at arbeidere i Amerika er fiendtlige til sosialisme. Den økende støtten Lehman mottar i alle deler av landet er et levende bevis for at arbeiderklassen ikke er redd for sosialisme og blir stadig mer tiltrukket av den.

I utallige taler og diskusjoner med arbeidere gjennom hele hans valgkamp har Lehman forklart sosialisme og inndelingen av samfunnet i uforsonlige klasser, i klare og overbevisende begreper. «Det enhver arbeider trenger å forstå når de ser på dette, er at det er vi som genererer all profitten,» sa han under UAW-presidentkandidatdebatten [lenke til opptaket; norsk teksting kan konfigureres]. «Alle de andre er bare parasitter på denne profitten. Alle byråkratene, alle selskapene. Vi trenger dem ikke. De trenger oss. Det er vi på fabrikkene, sykepleierne på sykehusene, lærerne på skolene, det er vi som holder samfunnet i gang. Det er ikke eierne. Det er oss, arbeiderklassen, og vi må bli i stand til å bestemme hvordan vi fordeler profitten.»

Lehmans valgkamp markerer et nytt stadium i utviklingen av klassekampen. Etter tiår der fagforeningsbyråkratiene har integrert seg inn i selskapsledelsens strukturer, bryter deres evne til å undertrykke arbeidernes motstand sammen, i bransje etter bransje og land etter land.

Under betingelser med eskalerende krig, stigende inflasjon, og en overhengende resesjon og angrep på arbeidsplasser, streber arbeidere etter å få stoppet og reversert de uopphørlige innrømmelsene på lønninger og arbeidsvilkår som har blitt påtvunget dem. Siden tidlig i 2021 har dette opprøret tatt form av en serie massive «nei»-stemmer som har avvist utsalgskontrakter støttet av fagforeningsbyråkratiene, fra Volvo Trucks og John Deere, til bildeleprodusentene Dana og Ventra.

Denne prosessen er på ingen måte begrenset til bilarbeidere. Bestrebelsene fra fagforeningsledere i jernbanebransjen for å pålegge transportørselskapenes forlangender, med bistand fra Biden-administrasjonen og Kongressen, har provosert fram utbredt forargelse blant jernbanearbeidere. Mandag stemte arbeidere som vedlikeholder jernbanesporene, organisert av den tredje-største fagorganisasjonen, BMWED, ned en tentativ avtale støttet av fagforeningen og Det hvite hus.

Lehmans kampanje gir bevisst uttrykk for et opprør som allerede er på gang, og det krysser med arbeiderklassens dype, instinktive streben etter enhet.

Men som Lehman forklarte i en e-post til UAW-medlemmer: «Situasjonen vil ikke endre seg med mindre vi handler. Som arbeidere har vi enorm styrke, men ingen kommer til å slåss for det vi trenger, andre enn oss selv. Dette er formålet med min valgkamp, men jeg er ingen mirakelarbeider. Dere må treffe beslutningen om å ta opp denne kampen.»

Lehman har oppfordret bilarbeidere og andre UAW-medlemmer til å danne valgkomitéer på grunnplanet for å overvinne ethvert forsøk fra UAW-byråkratiet på å redusere valgdeltakelsen, og få holdt valgene begrenset til apparatet. Slike komitéer, sa han, vil tjene til å informere arbeidere om UAW-valgene og hvordan å stemme; distribuere informasjon om Lehmans valgkamp på fabrikkanleggene; organisere møter og informasjonsaksjoner for å diskutere valgets anliggender; og legge grunnlaget for nettverket av grunnplankomitéer som trengs for å videreføre kampen når valget er over.

Lehmans valgkamp fortjener aktiv støtte fra alle som er enige, enten de er i UAW eller utenfor denne fagforeningen: Makten må over i hendene på menige arbeidere på grunnplanet! For å lære mer om hans kampanje og bli involvert, besøk WillForUAWPresident.org.