World Socialist Web Site vil ha ytterligere dekning av debatten de kommende dagene. Tilgang til hele videoen på WillforUAWpresident.org/debatelive og den er også tilgjengelig under.
Will Lehman, kandidat til valg som president for bilarbeiderfagforeningen UAW, og en arbeider på fabrikkgulvet, framsatte i en historisk debatt torsdag kveld en kraftfull sak for hans kampanje for å avskaffe United Auto Workers-byråkratiet og etablere grunnplanets makt fra fabrikkgulvet.
Debatten ble moderert av Steven Greenhouse, tidligere reporter for New York Times, og var organisert av den rettsoppnevnte monitoren som overvåker UAWs operasjoner etter den massive korrupsjonsskandalen avdekket i fagorganisasjonen. I tillegg til Lehman inkluderte debatten de andre kandidatene UAW-president Ray Curry, mangeårige UAW-byråkrat Shawn Fain, Mark Gibson, fabrikkstyreleder for Local 163, og Brian Keller.
Lehman – en nivå-ansatt arbeider som monterer trailere på samlebåndet for Mack Trucks i Macungie, Pennsylvania – slo i hans åpningserklæring tydelig fast at hans kampanje gir en stemme til og er rettet mot grunnplanarbeidere.
Han sa: «Den eneste grunnen til at det finner sted et valg er fordi UAWs ledelse ble dømt for å ha mottatt bestikkelser fra selskapene, og solgte oss ut. Dette er ikke et spørsmål om noen få slette individer, men om byråkratiet som helhet. UAW-byråkratiet er del av selskapsledelsen. Det er 450 byråkrater som hver tjener over $ 100 000 av våre kontingentpenger. De 15 rikeste UAW-lederne tjente bare i 2021 til sammen $ 3 millioner. Ray Curry aleine har tjent $ 2,7 millioner siden 2004.»
Han sa at det er nødvendig å «erstatte apparatets styre med arbeiderkomitéer på hver eneste fabrikk og arbeidsplass, for å bygge ekte grunnplanmakt. Det er arbeiderne som må treffe beslutninger og etablere et ekte arbeiderdemokrati på våre arbeidsplasser. Dette betyr å overføre makt fra det uansvarlige apparatet over til fabrikkgulvet, for å kjempe for det vi trenger, ikke det UAW sier at selskapet vil ha.»
Debatten tok i vesentlig grad form av bestrebelser fra de ulike representantene for apparatet for å forsvare seg mot Lehman, som kombinerte en kamp for grunnplanets makt med en oppfordring for et sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv.
På et punkt i debatten stilte Greenhouse et spørsmål til Lehman, der han siterte fra hans kampanjeuttalelse, som lyder: «UAW er kun en fagforening i navnet. Ledelsen, inkludert to tidligere presidenter, ble dømt for å ha frarøvet oss kontingentpenger og solgt oss ut i bytte mot bestikkelser fra selskapene. Dette er ikke et tilfelle av «noen få råtne epler.» UAW-byråkratiet er en underavdeling av selskapene, som undertrykker motstand mot lave lønninger og forferdelige arbeidsvilkår. Det forener oss ikke.»
Greenhouse spurte: «Hvis du blir valgt til UAW-president, hvordan vil du jobbe med dette byråkratiet?»
Lehman svarte: «Jeg har ikke tenkt å jobbe med noen av dem. Mitt omdrejningspunkt har hele tiden vært arbeiderne på fabrikkgulvet, som danner grunnplankomitéer og treffer beslutningene selv. Jeg har ikke tenkt å bruke de samme byråkratiske metodene som har solgt oss ut i flere tiår. … Min dreining er til arbeidere på fabrikkgulvet, for å organisere seg, for det er der all makten er.»
«[Det er] to veldig distinkte sjikt vi snakker om,» la han til. «Byråkratene her vil ikke like det, men jeg snakker ikke til dem. Jeg snakker til arbeiderne, uansett hvor de er, hvilken bransje de er i: Vi må omorganisere samfunnet, basert på menneskelige behov, ikke systemet med privat profitt, for å forhandle med selskapene og gjøre det selskapene sier de vil tillate. Vi trenger et system som fungerer for oss.»
Som response stilte alle de andre kandidatene opp til forsvar av apparatet. Keller erklærte at ethvert forsøk på å avskaffe det byråkratiske apparatet var «splittende». Fain sa at han ikke visste hvordan «noen skulle komme inn og eliminere hele byråkratiet». Gibson erklærte at «vi er her for å forene og ikke splitte.» Curry, den håndplukkede representanten for UAW-apparatet, forsøkte saktmodig å forsvare det «Administrative Caucus» som er nedsunket i korrupsjon mens han sprutet ut nasjonalistisk retorikk.
Lehman repliserte: «De prøver å splitte oss opp, arbeiderklassen, basert på land. Og det har ikke ført til annet enn påfølgende tap for arbeiderklassen. … Den eneste splittelsen jeg sår er: Arbeidere, ikke parasitter.»
Etter en uttalelse fra Fain, som utga seg for å være en reformator, om at «vi har hatt korrupsjon i våre rekker» som har satt fagforeningen tilbake, svarte Lehman:
«Igjen, til alle arbeidere som lytter, ‘vi’ har ikke hatt korrupsjon i ‘våre rekker’ på det arbeidende fabrikkgulvet. Vi har hatt null korrupsjon. Det er byråkratiet som har hatt korrupsjon. Det er byråkratiet som er under tilsyn av en føderal monitor. … Vi har blitt påtvunget kontrakter som vi hater. Vi har blitt splittet av byråkratiet. … Byråkratiet har gitt [alt] vekk mens de opprettholder deres komfortable posisjoner. Vi er de samme. Arbeiderne er forskjellige fra byråkratene, og hver eneste arbeider må forstå at de burde ha makt direkte i deres egne hender.»
Etter denne uttalelsen nektet både Curry og Fain å svare. «Jeg er fornøyd,» erklærte Fain.
I løpet av debatten kom Lehman med en sterk sak for sosialisme. «Jeg er sosialist,» sa Lehman.
«Det enhver arbeider som ser på dette trenger å forstå, er at det er vi som genererer all profitten. Alle andre er bare en parasitt på denne profitten. Alle byråkratene, alle selskapene. Vi trenger dem ikke. De trenger oss. Det er vi på fabrikkene, sykepleierne på sykehusene, lærerne på skolene, det er vi som flytter samfunnet framover. Det er ikke eierne. Det er oss, arbeiderklassen, og vi burde være i stand til å bestemme hvordan vi fordeler denne profitten.»
.
I hans avsluttende uttalelse oppsummerte Lehman problemene arbeidere i UAW, og alle arbeidere, konfronterer. Hans uttalelse i sin helhet var den følgende erklæringen:
Brødre og søstre, vi må ta makten fra UAW-byråkratiet, over i våre egne hender. Disse byråkratene hevder at vi trenger dem, men vi trenger dem ikke i det hele tatt. Tvert imot, vi må avskaffe byråkratiet for å låse opp den enorme potensielle makten vi har, som del av den internasjonale arbeiderklassen.
Ray Curry og Shawn Fain har faktisk erfaring. De har erfaring med å tjene sekssifret lønn fra vår kontingent, mens de selger oss ut. I årene med den verste korrupsjonen, da UAW-lederne tok imot bestikkelser og kjøpte hverandre luksusgaver med våre kontingentpenger, var de der, lønningene deres fortsatte å øke, de steg til toppen av denne søppelhaugen. Ray Curry og UAW motsatte seg å holde direkte valg i utgangspunktet! Jeg får vondt i magen av å høre dem påstå deres «erfaring» er positiv.
Hva med erfaringene til de på grunnplanet som ser på denne debatten? Mens Curry tjener $ 272 000 og Fain tjener $ 156 000, er det bilarbeidere som er hjemløse, som jobber to jobber fordi UAW-lønningene er så lave, som blir skadet og syke og dør på jobben fordi UAW forteller oss at selskapene kan gjøre hva de vil. Selskapene er bare i stand til å gjøre hva de vil fordi UAW-byråkratiet tillater det. Hva med erfaringen til byer som Lordstown og Hamtramck, der UAW har stengt ned fabrikker og ødelagt hele lokalsamfunn? Hva med erfaringen til pensjonister på faste inntekter, til TPT-er [temporary part-time; dvs. midlertidig deltidsansatte] som betaler fagforeningskontingent men ikke får noen rettigheter, til arbeidere som får mindre betalt for å utføre det samme arbeidet som personene ved siden av dem på produksjonslinja? Disse byråkratenes plan er å rane oss alle, for å berike seg selv og hjelpe selskapene til å profittere.
Helheten av arbeiderklassen har makt til å endre ting, men vi må ta makten selv. Vi må bygge grunnplankomitéer på arbeidsplassene våre, for å knytte oss opp med hverandre og danne en alternativ maktstruktur, for å slåss for det vi trenger. Vi må knytte kampene våre sammen med bilarbeidere i Mexico, i Canada, og over hele verden. Vi må slåss sammen med jernbanearbeidere, lærere, sykepleiere, stålarbeidere og arbeidere på havneanleggene [‘longshoremen’] – alle seksjonene av arbeiderklassen utbyttet av det samme nettverket av selskaper, som kontrollerer begge de politiske partiene og styrer regjeringen under kapitalismen.
Jeg ber dere om å stemme på meg, men det er ikke alt hva jeg spør om. Jeg ber dere om å ta et standpunkt, og bidra til å bygge denne bevegelsen. Ingen kommer til å gjøre det for oss. Hvis du er enig med meg, la meg fortelle deg: Du er ikke aleine. Arbeidere overalt ønsker å slåss. Jeg stikker fram nakken i dette valget, og jeg ber dere om å reise dere og slåss imot. Ikke gjør det bare for deg selv, gjør det for barna dine og for dine medarbeidere. Med en internasjonal grunnplanstrategi kan vi slippe løs arbeiderklassens makt og endre historiens gang.
I de første timene etter debatten sendte arbeidere inn deres støtte for Lehmans kampanje. En GM-arbeider i Flint, Michigan, sa: «For en debatt! Lehman killed it! Innledningsvis forsøkte de alle å pushe den falske forestillingen om at Will i bunn og grunn er motstander av hele fagforeningen og dermed alle dens arbeidende medlemmer. Hans svar var gode når det gjaldt å forklare byråkratiets klassesjikt og parasittisme.»
En arbeider fra Volvo Trucks-fabrikkanlegget New River Valley i Dublin, Virginia, der det i fjor fant sted en historisk streik, som ble stengt ned av UAW-apparatet, sa: «Will kicked butt [‘sparket dem i ræva’], Ol’ Ray [Curry] løy ræva av seg. Om pensjonistene sa han bokstavelig talt: ‘Hva kan vi gjøre for dem, de er pensjonister, og selskapet vil ikke engang snakke med oss om dem?’ Og han sitter der, og sier at han har skaffet dem mer.»
En ansatt av Dana Corporation, der arbeiderne stemte overveldende for å streike, men fikk en utsalgskontrakt påtvunget dem i fjor, sa: «Jeg fikk se noe av debatten, og det var virkelig helt fantastisk å se oss arbeidere representert i den, og for Will virkelig ikke gi slipp på noe for dem.»
For mer informasjon om Will Lehmans valgkamp for UAW-president, besøk hans nettsted WillforUAWPresident.org.