Dronning Elizabeth IIs begravelse forventes å bli det mest sette eventet i historien, med et anslått globalt publikum i milliardstørrelse. I Storbritannia vil millioner være på gatene i London for å følge begravelsesfølgets rute.

Det vil ikke ta så veldig lang tid før mange av dem som i dag gjør dette, vil se tilbake og lure: «Hva var det jeg tenkte på?»

Mange mennesker har vært overbevist om at de burde sørge over bortgangen av en 96-år-gammel monark som legemliggjør klasseundertrykkelse og arvelige privilegier. Et slikt massefenomen krever en forklaring.

I Storbritannia, framfor alt, har styringsklassen tillagt den avdøde dronninga ekstraordinær historisk betydning, og utpekt henne som representanten for nasjonen, og sågar som dens «bestemor», selve legemliggjørelsen av plikt og personlige oppofrelser, som visstnok tok del i generasjoners smertefulle erfaringer, som begynte med den andre verdenskrigen. Dronninga var «et fast holdepunkt for nåde og høflighet i nasjonens og Commonwealths bevissthet,» skriver Observer. «Offentlighetens fenomenalt bemerkelsesverdige reaksjon på Elizabeth IIs død er et korrektiv til myten om britisk tilbakegang, til fantasien om at vi er uforsonlig splittet,» erklærer Telegraph.

Dette er en appell til forvirrede emosjoner designet for å samle arbeidere inn bak en myte om nasjonal enhet, og en like mytisk versjon av dronninga, for å støtte opp om deres eget bristende styre, konfrontert med de uforlignelige klasseskillene som river samfunnet fra hverandre.

På samme måte har verdens medier og politikere gått sammen om å framstille dette eventet som et anliggende av stor betydning. Elizabeth Windsor tjente som monark og statsoverhode i Storbritannia i 70 år. Men alle som ser på fjernsyn eller leser ei avis kunne tilgis for å tro hun var verdens æresdronning.

Nesten 100 presidenter og regjeringssjefer vil være tilstede i Westminster Abbey for den én-time-lange begravelsesseremonien, deriblant USAs president Joe Biden og førstedame Jill Biden. Lista over de tilstedeværende deltakerne forråder hele affærens imperialistiske karakter.

Høyreorientert politisk avskum som omfatter Brasils president Jair Bolsonaro og Sri Lankas president Ranil Wickremesinghe skal være æresgjester, mens ingen invitasjon ble utsendt til Russland, Hviterussland, Myanmar, Syria, Venezuela, Afghanistan og andre regimer som er målrettet for fiendtlige handlinger fra den britiske, amerikanske og europeiske imperialismen. Kinas visepresidenten Wang Qishans tilstedeværelse provoserte fram hyl av forargelse over «appeasement» innenfra Tory-regjeringen, og fra Labour-peers [o. anm.: adlede, i House of Lords].

Det er i jakta på imperialistmaktenes felles interesser at verdens ledere har stilt seg på rekke bak det britiske borgerskapet i dets forsøk på å tilskrive dronningas død en verdenshistorisk betydning. For dem har hun kommet til å symbolisere hva monarkiet alltid har symbolisert i Storbritannia – representanten, ikke for føydalismen, men for den eksisterende sosiale kapitalistordenen, for nedarvet rikdom og privilegier, midt i enorm sosial ulikhet, for «stabilitet», «orden», patriotisme og enhver form for politisk tilbakeståenhet.

Forsamlingen av medlemmer av for det meste avsatte «kongefamilier» fra på tvers av Europa og rundt om i verden, er ikke bare overlevninger fra fortiden, men bevis for at «monarker» fortsatt spiller en politisk rolle for borgerskapet, selv i det 21. århundre.

Millioner i Storbritannia har blitt til et tilfangetatt publikum, med hagiografiske medieoppslag, avlevert i de nødvendige høytidelige toner, som tvinger hele landet til å vise respekt enten de liker det eller ikke. Statsorkestrert intimidering har derfor spilt en essensiell rolle i å forsterke den tilsynelatende «nasjonale konsensus» om at dronningas bortgang må sørges av alle – eksemplifisert ved arrestasjonen av flere personer som protesterte fredelig mot monarkiets institusjon.

I tillegg kommer den iherdige manipulasjonen av forvirret folkelig sentiment. Blant de fleste arbeidere er nostalgi, feilplassert empati og respekt for dronninga som individ viktigere elementer enn patriotisme, nasjonalisme og støtte til monarkiet som institusjon, i utformingen av identifikasjon med all den teatralske staffasjen rundt hennes død.

Det er også et klart element av ekte, men feilrettet sorg i et land som har mistet over 200 000 kjære til pandemien, uten noen av den offisielle nasjonale sorgen som har blitt Elizabeth Windsor til del, som døde fredelig i hennes seng av alderdom. De hundretusener som står i kø for å se henne ligge på lit de parade, har passert forbi Storbritannias nasjonale Covid-minnesmur, dekket av håndmalte hjerter som representerer liv unødvendig tapt til Covid-19.

Likevel, mange arbeidere forblir likegyldige eller fiendtlig innstilte til skuet som utspiller seg. Og mange har rast over utskeielsene som er pålagt dem – deriblant kanselleringen av flyreiser til og fra Heathrow, i tillegg til tusenvis av medisinske prosedyrer, også for kreft og hjertesykdom, og utsettelsen av private begravelser, alt som en angivelig «markering av respekt».

Det mest politisk betydningsfulle uttrykket for opposisjon er raseriet som ble vekket blant mer klassebevisste arbeidere over jernbane- og postfagforeningenes stansing og utsettelse av nasjonale streiker for hele september. Denne handlingen, truffet helt uten konsultasjoner innen en time etter dronningas død, kommer etter en sommer med de mest eksplosive klassekampene på nesten fire tiår. Ledet av transportarbeiderfagforeningen RMT, Rail, Maritime and Transport, har byråkratiet gjort alt hva det kan for å undertrykke og få lagt lokk på den sosiale harmen, ved å begrense arbeiderne til sporadiske og isolerte streikeaksjoner, samtidig som de har forhindret flere millioner fra å aksjonere gjennom endeløse runder med avstemminger.

Dette må framfor alt forstås at dersom deler av arbeiderne har vist seg mottakelige for borgerskapets propaganda, så er det produkt av den flere tiår lange offensiven mot arbeiderbevegelsens sosialistiske tradisjoner fra Labour- og fagforeningsbyråkratiets side, og den verdensomspennende stalinismens innvirkning for å diskreditere sosialisme, før den deretter gjennomførte restaureringen av kapitalisme. Det er ikke én eneste Labour-politiker, fra sir Keir Starmer til Jeremy Corbyn, som ikke har krøpet for kongefamilien siden dronningas død.

Til syvende og sist vil imidlertid de £ 9 millioner som har vært brukt på begravelsen og de utallige millionene anvendt for promotering av «nasjonal enhet» rundt monarken, bli til ingenting. Det bør huskes at den siste så store anledningen for produsert nasjonal sorg, etter prinsesse Dianas død i 1997, nå blir vurdert med en følelse av forvirring, selv av de som da mistet deres kritiske evner.

Prosjektet vil krasje på den sosiale virkelighetens klipper, medregnet den største levekostnadskrisa siden Den store depresjonen, og en ondartet vekst av sosial ulikhet. Storbritannia teller i dag et rekordantall milliardærer, 177, med samlet formue på £ 653 milliarder, en økning på 10 prosent det siste året. Arbeidere har lidd det lengste vedvarende lønnsfallet siden slaget ved Waterloo i 1815.

Ikke underlig at støtten til monarkiet er på et rekordlavt nivå, og er for nedadgående. National Center for Social Research (NCSR) har kartlagt holdninger til monarkiet siden 1994. Den siste undersøkelsen fant at kjernegruppa som mente monarkiet var «veldig, eller ganske viktig» var nede på 55 prosent. Færre enn halvparten av befolkningen i Skottland sa de støttet å beholde institusjonen, mens viktigst av alt er at bare 40 prosent av unge i alder fra 18 til 24 år, og 37 prosent av personer fra en etnisk minoritet, mange med familier som vil ha lidd under realitetene av britisk imperialismes brutale styre, støttet den.

I en YouGov-måling fra 2021 mente 41 prosent av unge i alder fra 18 til 24 at det nå burde være et valgt statsoverhode. I løpet av ukene med offisiell sorg har emneknaggen #AbolishTheMonarchy blitt sett over 26 milliarder ganger på TikTok, og den har konsekvent trendet på Twitter.

Undersøkelser av den folkelige opinion tar aldri sosial klasse med inn i deres betraktninger, som er den mest avgjørende sosiale distinksjonen for å bestemme holdninger til monarkiet. Likevel, de unge er de mest nøyaktige representantene for samtidens sosiale relasjoner, og er en pekepinn mot framtiden. Deres voksende fiendtlighet mot monarkiet gjenspeiler et samfunn preget av motgang og vanskeligheter for millioner, av lange arbeidsdager for liten belønning, og bare utsiktene til at ting blir verre. Det å be unge arbeidere identifisere seg med en forsteinet kaste av utsugere som lever liv av fabelaktig ufortjent rikdom og privilegier, blir vurdert som både fornærmende og en bisarr anakronisme.

Ikke bare for dem. I perioden foran oss vil livets realiteter under kapitalismen igjen gjøre seg gjeldende, etter deres midlertidige begravelse under en flom av kongelig propaganda.

En spesiell advarsel må gis relatert den uopphørlige promoteringen og glorifiseringen av militæret. Medlemmer av kongefamilien har framstått i deres fulle militærregalier, med deres bryster utsmykket med medaljer, og har med det understreket monarkens rolle som sjef for de væpnede styrker. Alt i alt skal 6 000 medlemmer av de væpnede styrkene delta i dagens statsbegravelse, i full gallauniform.

Dette sammenfaller med Storbritannias eskalerende deltakelse i NATOs stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina. Den britiske arbeiderklassen blir dratt stadig dypere inn i en konflikt som fører til verdenskrig, under en regjering de forakter, ledet av en psykopat som skryter av at hun er beredt til å initiere et nukleært Armageddon. Politikere og generaler diskuterer rolig sannsynligheten for en utveksling av atomvåpen i Ukraina, mens forvirrede media egger dem på.

Forskere og folkehelsemyndigheter advarer om en vinteroppblomstring av pandemien, sammenfallende med en tidlig og dobbelt så stor influensasesong – en «twindemi» som vil drive Storbritannias allerede overbelastet nasjonal helsevesen på knærne.

Arbeiderklassens stilling er stadig mer utålelig, der den økonomiske krisa blir dypere og millioner blir tvunget til å betale for redningsaksjonene for pandemiprofitørene, kostnadene ved krig i Ukraina og sanksjonene mot Russland. Den siste rapporten fra veldedighetsstiftelsen Living Wage Foundation fant at av de 4,8 millioner personene som tjener mindre enn den angivelige «reelt levelige lønning» på £ 9,90 i timen, eller £11,05 i London, hadde 42 prosent hoppet over måltider av økonomiske årsaker, og mer enn halvparten hadde tydd til en matutdeling det siste året.

Fagforeningsbyråkratiet og dets parlamentariske allierte i Labour Party vil ikke være i stand til å undertrykke det kommende utbruddet av klassekamp. Styrkefornemmelsen i arbeiderklassen er nå sånn at 2 500 havnearbeidere i Liverpool og Felixstowe går til streik den 19. og 27. september. Den 1. oktober får de selskap av titusenvis av jernbane- og postarbeidere, som da starter en ny runde av én-dagstreiker som vil se 170 000 arbeidere gå til aksjon.

Denne framvoksende bevegelsen vil sette arbeidere direkte opp mot Labour- og fagforeningsbyråkratiet, i kamp for sosial likhet, mot kapitalisme, krig og klasseprivilegier, og denne bevegelsen vil bli internasjonal i omfang.

Etter den usmakelige og sosialt obskøne feiringen av monarki kommer den uunngåelige bakrusen. Storbritannias styrere må møte deres nemesis – arbeiderklassen.