Kriserammet Kreml presser gjennom ny lov om krigsmobilisering, forbereder referenda i Øst-Ukraina

Ti dager etter at den russiske hæren led et katastrofalt militært nederlag i det nordøstlige Ukraina, med tropper på flukt fra rundt en tiendedel av territoriet Russland hadde okkupert, er det tegn på at Kreml forbereder for en betydelig opptrapping av konflikten.

I en direktekringkastet sesjon fra Dumaen på tirsdag godkjente et overveldende flertall av det russiske parlamentet, etter både andre og tredje saksgjennomgang, en ny lovproposisjon som for første gang innfører begrepene «mobilisering», «krigsrett» og «krigstid» i den russiske straffeloven.

Basert på lovforslaget vil russiske reservister, dvs. militære stridskrefter som ikke er i aktiv tjeneste, nå under krigsrettens betingelser bli rettslig forfulgt dersom de unndrar seg eller deserterer fra militærtjeneste. For sivile legger lovproposisjonen til en ny, skjerpende omstendighet til enhver forbrytelse som begås «i mobiliseringsperioden, eller under krigsrettsbetingelser, [og] i krigstid».

Lovforslaget øker forøvrig fengselsstraffer betydelig for soldater som frivillig overgir seg som krigsfanger – de vil bli straffet med fra 3 til 10 års fengsel – og for plyndring i krigstid, som vil bli straffet med opptil 15 års fengsel. Soldater i kamp som ikke følger ordrer fra deres militære overordnede risikerer fra 2 til 3 års fengsel. Unnlatelse av å oppfylle statsordrer relatert forsvarsproduksjon, så vel som brudd på statskontrakter, vil bli straffet med inntil 10 års fengsel.

Lovproposisjonen ble først presentert mandag 19. september av en koalisjon av Duma-representanter fra det regjerende partiet Forent Russland, det høyreekstreme Liberal-Demokratisk Parti, partiet «Nytt Folk», så vel som de to vesentlige lojale opposisjonspartiene Rettferdig Russland og det stalinistiske partiet Den russiske føderasjons Kommunistparti.

Det russiske føderale råd skal stemme over lovproposisjonen i dag, onsdag 21. september, før den går det videre til president Vladimir Putin for å undertegnes til lov, en prosess som kan fullføres i løpet av få dager.

Lovforslaget har blitt tolket av russiske kommentatorer som et tegn på at Kreml forbereder for kunngjøringen av krigsrett og en mobilisering. Dmitry Zhuravlev, en politisk ekspert som tjenestegjorde i Putins første presidentadministrasjon, sa lovforslaget indikerer at «en mobilisering vil bli proklamert i nær framtid. Og det faktum at Duma-representantene umiddelbart vedtok tilleggsendringer til straffeloven, både i andre og tredje høring, indikerer at de har det travelt.»

En mobilisering kan bare proklameres av den russiske presidenten, og kan da pålegges enten i hele eller bare deler av landet.

Kreml har helt siden invasjonen av Ukraina i februar insistert overfor den russiske offentligheten på at det som har funnet sted ikke er en krig, men en «spesiell militær mobilisering». Begrepet «krig» er bannlyst fra media og den offentlig diskusjon, om det som stadig mer åpent og direkte har blitt en krig mellom NATO og Russland, utkjempet på ukrainsk grunn. Bare en liten brøkdel av den russiske hæren har så langt vært utplassert til Ukraina, og Kreml har hele tiden understreket at alle de som er i kamp er der frivillig.

Men i kjølvannet av kollapsen av russiske forsvarsverk nordøst i Ukraina, brøyt det i forrige uke ut bitre konflikter innen oligarkiet [engelsk tekst]. Mens liberale pro-amerikanske politikere i Petersburg lanserte en underskriftskampanje for å riksrettstiltale Putin på grunnlag av «nasjonalt forræderi», oppfordret ledende pro-Kreml-politikere som Gennady Zyuganov, erkestalinisten og partileder av Den russiske føderasjons Kommunistparti, til en mobilisering og en offentlig erkjennelse av at en krig faktisk finner sted. Som respons insisterte Kreml da at en generell mobilisering ikke engang var gjenstand for diskusjon i regjeringen.

Siden har imidlertid russiske medier vært fylt med artikler om hva en generell mobilisering ville innebære. Flere regionalguvernører har også uttrykt deres støtte til forslaget framsatt av Ramzan Kadyrov, overhodet for regionen Nord-Kaukasus, at de implementerer deres «egen-mobilisering».

Som nok en indikasjon på at Moskva forbereder for en betydelig utvidelse av konflikten kunngjorde Kreml kort tid etter at nyhetene om lovproposisjonen ble offentliggjort at Russland sakl avholde referenda, dvs. folkeavstemminger, i de okkuperte regionene Lugansk, Donetsk, Zaporizhzhia og Kherson i det østlige og det sørøstlige Ukraina, om opptak som medlemmer av Den russiske føderasjonen, i dagene fra 23. til 27. september.

Disse referendaene er utvilsomt, til dels, forsøk på å konsolidere de militære vinningene Kreml har oppnådd siden februar, og for å styrke russiske troppers vaklende moral.

Dmitrij Medvedev, tidligere president og nå nestleder av Det nasjonale sikkerhetsråd, sa på hans Telegram-kanal at referendaene vil gjøre disse regionene til deler av russisk territorium. Skulle de da fortsatt bli angrepet ville den russiske hæren forbeholde seg retten til å utplassere atomvåpen.

Den bankerotte kalkylen til Kreml-oligarkiet er åpenbart at dette vil avskrekke imperialismens proxy-krigshær i Ukraina fra å angripe. Men det er liten tvil om at dette vil bli grepet til av vestlig imperialisme og dens nikkedukker i det ukrainske oligarkiet og militæret, for ytterligere å eskalere krigen.

Både USA og Kiev fordømte umiddelbart avholdelsen av referendaene, og kalte dem «narreavstemminger». Ukrainas utenriksminister Dmitrij Kubela insisterte på at «Ukraina har all rett til å frigjøre sine territorier, og vil fortsette å frigjøre dem uansett hva Russland har å si.»

De siste grepene fra Kremls side er framfor alt tegn på ei dyp politisk krise, ikke bare for Putin-regimet, men for hele den russiske styringsklassen. Som en sterk indikasjon på desorienteringen som råder i Kreml, ble en tale til nasjonen av Putin om referendaene plutselig kunngjort seint tirsdag kveld Moskva-tid, for deretter like plutselig å bli utsatt til tidlig onsdag morgen.

Det russiske oligarkiets krise, som også selve krigen, er i siste instans produktet av det stalinistiske byråkratiets katastrofale oppløsing av Sovjetunionen, som det regjerende oligarkiet oppsto ut fra. Alle dets fraksjoner, selv om de rives av bitre indre stridigheter over utenrikspolitikken, er i siste instans betinget av imperialismen og frykter ingenting mer enn en bevegelse innen arbeiderklassen.

Kremls reaksjonære invasjon av Ukraina var i seg selv Putin-regimets desperate bestrebelse for å tvinge imperialistmaktene til forhandlingsbordet. Dette forsøket har slått katastrofalt tilbake. Helheten av strategien for «nasjonalt forsvar» som Kreml har basert denne krigen på, har blitt sprengt i lufta av alle imperialistmaktenes utrolig aggressive eskalering og direkte intervensjon i krigen.

I hans første offentlige erkjennelse av at krigen ikke i det hele tatt går som planlagt, som respons på en irettesettelse fra den indiske statsministeren Narenda Modi over krigen, understreket Putin i forrige uke: «Vi vil gjøre vårt beste for å stoppe dette så snart som mulig.» Han la til at det «dessverre er den motsatte siden, ledelsen i Ukraina» som er fast bestemt på å «nå sine mål med militære midler» og motsetter seg forhandlinger.

Men hoveddrivkraften bak Kiev, og Russlands motstander i denne konflikten, er selvfølgelig NATO. Offensiven i nordøst ble foreslått og direkte forberedt av NATO. De ukrainske troppene som utførte den hadde blitt bevæpnet, trent og dirigert av Washington. Offensiven var innrettet på å provosere fram nettopp den typen utvidelse av krigen som nå er på gang. Med ordene fra Financial Times, «satte den Kreml på reipene [o. anm.: i betydning bokseringen], og påtvinger den russiske presidenten valg han har forsøkt å unngå siden invasjonen begynte».

Imperialistmaktenes strategi er å gjøre alt hva de kan for å utvide og eskalere krigen for å frambringe Putin-regimets fall, og faktisk få Russland til å falle fra hverandre. Dette er en strategi som er helt overveldende i all dens hensynsløshet, og som direkte risikerer en fullskala verdenskrig, utkjempet med atomvåpen.

De to siste ukenes hendelser har gjort det til overmål klart at Putin-regimet og de ulike oligarkiske og nasjonalistiske kreftene som det hviler på, absolutt ikke har noen som helst progressiv respons på denne faren. Der de russiske oligarkene er drevet inn i et hjørne av imperialismen, er deres hovedbekymring ikke trusselen om kjernefysisk utslettelse, men utsiktene til en sosial revolusjon. De ser ikke deres hovedfiende i imperialismen, men i arbeiderklassen.

Den internasjonale arbeiderklassen er faktisk den eneste sosiale kraften som kan få slutt på denne katastrofale krigen. Den må føre sin kamp på et revolusjonært, sosialistisk og internasjonalistisk grunnlag, og i opposisjon til imperialismen og alle kapitalistregjeringer, medregnet de i Russland og Ukraina.

Loading