I alle de åndsbedøvende lovprisningene av dronning Elizabeth II hevdes det ofte at hun var «en av oss», og «vår alles bestemor».

Mediekommentatoren Andrew Marr, en bærebjelke i medieetablissementet, skrev en smiskende kommentar publisert i Times, med tittelen: «Dronning Elizabeth II: Den majestetiske enigmaen, som var en av oss.» Han gikk så langt som til å erklære: «I løpet av de råeste, mest brutale årene av Thatcherist-eksperimentet virket dronninga sågar tilbakeholdent opposisjonell.»

Denne påstanden har blitt framsatt på tvers av mediene og etterplapret i styringskretser overalt. Ingenting var noen gang lenger unna sannheten. Dronninga var overhodet i en familie av milliardærer, og hun levde et liv av fabelaktig og ufortjent rikdom og privilegier. Hun avsluttet hennes tid som statsoverhode på slottet Balmoral Castle, hennes private bolig og eiendom verdsatt til £ 140 millioner, samtidig som mer enn 14 millioner av hennes «undersåtter», derav over 4 millioner barn, lever i fattigdom.

I tillegg til Balmoral var også eiendommen Sandringham House, verdsatt til £ 600 millioner, i dronningas private eie.

Alt hun og hennes familie og slektninger besitter har de å takke århundrer av hennes forfedres ran og plyndringer. Forøvrig er det meste av denne svimlende rikdommen iherdig beskyttet av staten mot beskatning.

Monarkens formue er innhyllet i hemmelighold, men er i størrelsesorden av mange milliarder pund.

Ifølge formuelista Sunday Times Rich List var dronninga personlig verdt rundt £ 370 millioner. Men dette er bare den klart identifiserbare rikdommen. The Paradise Papers, som ble lekket i 2017, viser at blant dronningas skjulte affærer var parkeringen av millioner av pund i et fond registrert på Cayman Islands, via hennes privateide hertugdømme Duchy of Lancaster. En del av dette fondet kan spores tilbake til en detaljforhandlerkjede for husholdningprodukter, BrightHouse, referert å skulle ha utnyttet fattige britiske familier gjennom foretakets leie-til-eie-ordninger.

Dronningas testamente skal nå forbli under lås og slå for 90 år framover, en ordning som stammer fra en protokoll etablert i 1910. Som Reuters bemerket er «monarkens testamente ett av mer enn 30 slike, som oppbevares i en safe på et ikke bekjentgjort sted i London, under overordnet tilsyn av en dommer. Etter konvensjon, etter at en senior kongelig dør ansøker eksekutøren av deres testamente den øverste lederen av London High Court’s familieavdeling, om at testamentet skal forsegles. Påfølgende dommere som innehavere av denne posisjonen har alltid godtatt anmodningene.»

Da han i 2021 forseglet testamentet til dronningas ektemann, prins Philip, erklærte dommeren: «Den grad av publisitet som en publisering med all sannsynlighet ville tiltrekke seg, ville være svært omfattende, og helt i strid med målet om å opprettholde den kongeliges verdighet.»

På grunn av en avtale mellom [statsministerkontoret] Downing Street og Buckingham Palace fra 1993, tilfalt det Charles III og hans etterfølger, prins William, en enorm mengde ubeskattet rikdom ved dronningas død.

Charles arvet fra dronninga hertugdømmet og eiendommene under Duchy of Lancaster, etablert i 1351, som for regnskapsåret 2021/2022 rapporterte netto-besittelser verdsatt til £ 651 millioner, og profitter på £ 24 millioner.

Inntekter fra besittelsene under hertugdømmet Duchy of Cornwall, etablert i 1337 av kong Edward III for hans arving, ble arvet av den gang prins Charles, nå kong Charles III, på hans 21-årsdag. I løpet av de påfølgende 50 årene har Charles ansamlet svimlende rikdommer fra hertugdømmet, nå overført til prins William fritt for arvevesskatning. For regnskapsåret 2021/2022 ble nettoformuen verdsatt til £ 1 milliard, med £ 25 millioner i profitter som gikk rett i lomma til Charles.

Disse inntektskildene overskygges imidlertid av Crown Estate, den vesentlige enheten de kongelige finansieres av. Crown Estate, etablert i 1760, ble for regnskapsåret 2021/2022 registrert med en nettoformue verdsatt til £ 17 milliarder, og med profitter på £ 313 millioner.

Det ville kreve bind å dokumentere i sin helhet ressursene omfattet av disse eiendommene og besittelsene. Hertugdømmet Duchy of Lancaster eier mer enn 18 000 hektar landområder i England og Wales, som inkluderer gårdsbruk, boliger og forretningseiendommer. Dette omfatter 18 130 hektar jordbruksareal, 10 slott, en privat flyplass og 0,8 hektar arealer sentralt plasserte i London, blant annet grunnen under Savoy Hotel.

Financial Times bemerker at hertugdømmet Duchy of Cornwall «eier nesten 52 610 hektar landarealer, som inkluderer Isles of Scilly [o. anm.: ei øygruppe sørvest for tuppen av Cornwall], store deler av Dartmoor og 260 gårdsbruk, og besitter £ 92 millioner i finansielle investeringer. Men hoveddelen av hertugdømmets inntekter kommer fra dets kommersielle eiendomsportefølje, som investerer i finansielle eiendeler, som kontorer og handlesentre.» FT legger til: «Hertugdømmet er eier av noen av Charles’ residenser, som Highgrove House i Gloucestershire, og Llwynywermod i Carmarthenshire, tidligere hjem til en slektning av [dronning] Anne Boleyn, kjøpt i 2006 for det rapporterte beløp £ 1,2 millioner.» Ingen av hertugdømmets profitter er gjenstand for selskaps- eller kapitalgevinstbeskatning.

Hovedverdien av Crown Estate’s besittelser er i form av en enorm eiendomsportefølje. Den inkluderer er en stor del av det sentrale London, som omfatter et areal på anslagsvis 10 millioner kvadratmeter. Dette inkluderer hele lengden av to av byens hovedgater, Regent Street og St James Street, og Kensington Palace Gardens.

De rurale eiendommene til Crown Estate inkluderer rundt 116 144 hektar jordbruks- og skogsareal. På disse områdene er det tilgjengelig enorme mineralrikdommer, med rettigheter til å kunne utvinnes fra 115 537 hektar. Per 2018 utvant Crown Estate sand, grus, kalkstein, granitt, teglleire, skifer og dimensjonsstein fra 34 forskjellige lokaliseringer.

Crown Estate eier praktisk talt alt av Storbritannias havbunn ut til grensa på 12 nautiske mil (22,22 km), der Guardian bemerker at dette er «en eiendel som har blitt stadig mer lukrativ siden oljeboomen i Nordsjøen, og mer nylig, auksjoneringen av arealer for offshore-vindparker.»

En artikkel publisert på bransjenettstedet Fish Farmer denne måneden bemerket: «I tillegg til ei rekke utleie- og laksefiskerettigheter innenlands, er Crown Estate Scotland også ansvarlig for leasing av praktisk talt alt av havbunn ut til 12 nautiske mil, som dekker rundt 750 oppdrettsanlegg og avtaler med operatører av kabler & rørledninger, og rettighetene til fornybar energi og lagring av gass og karbondioksid offshore, ut til 200 nautiske mil fra kysten.»

De fleste av de kongelige palassene eies av Crown Estate, deriblant Buckingham Palace (775 rom) og Windsor Castle (over 1 000 rom, med 300 storslagne ildsteder) og Charles’ offisielle fire-etasjes London-residens, Clarence House. Highgrove, hans hovedlandsted, (fire mottakelsesrom, ni hovedsoverom), eies av hertugdømmet Duchy of Cornwall, og tilhører nå prins William.

Den kongelige kunstsamlingen, the Royal Collection, som omfatter over én million kunstgjenstander, derav 7 000 malerier, 500 000 trykk og 30 000 tegninger av de fleste av kunstens mestere, er verdens største private kunstsamling, og eies av den styrende monarken med rett til krona. Deler av den var i dronningas private eie. Bare frimerkesamlinga, Royal Philatelic Collection, er verdsatt til £ 100 millioner. Medregnet kronjuvelene er Royal Collection verdsatt til anslagsvis £ 10 milliarder.

Det å sikre at kongefamiliens rikdommer skulle forbli stort sett skjult og uberørt har vært påfølgende regjeringers store fokus og bekymring. I 1993, etter en brann på slottet Windsor Castle, da monarkiet samtidig var omsvøpt av ei rekke skandaler, oppnådde spørsmålet om hvem som skulle dekke den enorme renoveringsregninga etter brannskadene nasjonal prominens.

John Major’s Conservative-regjering kom til et arrangement med dronninga om at hun for første gang frivillig skulle betale inntektsskatt på inntektene fra hertugdømmet Duchy of Lancaster som ikke ble brukt til offisielt kongelige formål. Monarken er imidlertid fortsatt ikke juridisk forpliktet til å betale noen inntektsskatt, kapitalgevinstbeskatning eller arveavgift. Major fortalte den gangen Parlamentet: «Under de unike omstendighetene av et arvelig monarki, er det nødvendig med spesielle ordninger for arveavgiften.» Dette var et langt mer lukrativt resultat for monarkiet, og stilte i skyggen alt de skulle fortsette å betale i inntektsbeskatning.

Avtalen fra 1993 tillot at enhver arv overført fra «en kongelig til en annen kongelig» skulle unngå standardavgiften på 40 prosent anvendt på eiendeler verdsatt til mer enn £ 325 000. Det sikrer også at arven etter en consort [o. anm.: en livsledsaker, en partner av en kongelig] til en tidligere kongelig, til en annen kongelig, unngår beskatning. Dette sikret innen 10 år at dronningas mor kunne videreføre til den nå avdøde dronninga et beløp på £ 70 millioner, ubeskattet.

Siden 1760, da George III overga kontrollen over Crown Estate’s inntekter til finansdepartementet, the Treasury, ble monarken utbetalt en sjenerøs årlig apanasje som har beløpt seg til millioner, kjent som the Civil List. Denne ordningen ble endret i 2012, da Conservative/Liberal-Democrat-koalisjonen ble enig med dronninga om at the Civil List skulle erstattes med et «Sovereign Grant». Denne apanasjeordningen beregnes som en prosentandel av Crown Estate’s inntekter, hvilket gjør maksimeringen av disse inntektene til monarkens direkte økonomiske interesse. Ifølge den avtalte formelen kan beløpet som utbetales til monarkiet via Sovereign Grant aldri reduseres fra året før.

Prosentandelen som ble betalt tilbake til monarken fra Crown Estate’s inntekter, i form av dette Sovereign Grant, ble opprinnelig satt til 15 prosent. I 2016 ble dette økt for en 10-årsperiode, for å betale for oppussingen av Buckingham Palace, som beløp seg til £ 369 millioner. Bare det siste tiåret har anslagsvis £ 600 millioner blitt overlevert til monarkiet via denne apanasjeordningen, inkludert fjorårets beløp på £ 86,3 millioner.