Med mindre enn ei uke igjen til fristen den 16. september da en nasjonal jernbanestreik legalt kan begynne, brygger det til en avgjørende konflikt mellom amerikanske jernbanearbeidere, såkalte railroaders, på den ene siden, og de store operatørselskapene, Washington og fagforeningsapparatet på den andre.

Sentimentet for en streik blant 100 000 railroaders er overveldende. Lokførere [o. anm.: den amerikanske yrkesbenevnelsen er train engineer], stemte i juli for å godkjenne en streik med 99,5 prosent oppslutning. Men det er ikke bare et spørsmål om hva de vil. De har ikke annet valg. Det er umulig for dem å fortsette å jobbe 80 timer, eller til og med 100 timer i uka, på oppkalling 24/7.

Det brutale arbeidsregimet i jernbaneindustrien, en bransje mer lønnsom enn noen annen, fremmedgjør arbeiderne for deres familier og etterlater dem uten tid til engang å kunne planlegge

legebesøk. Nå slåss de mot bestrebelsene for å pålegge dem en forliksavtale framsatt av et Biden-oppnevnt Nødssituasjonsstyre – Presidential Emergency Board (PEB) – som ikke er i nærheten av å imøtekomme deres forlangender.

Torsdagens dødelige kollisjon på jernbanelinja Union Pacific, i det sørlige California, var en ny og tragisk påminnelse om de utålelige betingelsene arbeiderne er fast bestemte på å få slutt på, én gang for alle. To arbeidere døde i ulykka, som brakte antallet dødsofre bare på Union Pacific-jernbanen til tre, i løpet av 10 dager.

Fagforeningsfunksjonærer har jobbet desperat for å prøve å forhindre en streik, og få pålagt PEB-bestemmelsene mot arbeidernes opposisjon. I en klar splitt-og-hersk-strategi har fem mindre fagforeninger allerede annonsert tentative avtaler etter PEB-mønsteret, og har frivillig forlenget deres egne nedkjølingsperioder fram til slutten av måneden.

Det er imidlertid en vokende panikk i selskapskretsene for at fagforeningene kanskje ikke klarer å gjøre jobben forventet av dem. Biden-administrasjonen intervenerte i forrige uke gjennom Det nasjonale meklingrådet, National Mediation Board, som kalte fagforeningsfunksjonærer tilbake til Washington for tre dager med meklede samtaler, der arbeidsminister Marty Walsh deltok.

Disse samtalene er ikke «forhandlinger», men en tre-partskonspirasjon mellom operatørselskapene, fagforeningene og regjeringen, for å pålegge kontrakten før det punkt der Kongressen griper inn.

Ifølge anonyme kilder som uttalte seg til bransjepublikasjonen Railway Age, hadde arbeidsminister Walsh allerede første dagen ‘laid down the law’, han slo med andre ord i bordet: «Walsh’ melding, om enn ikke offentlig, var ifølge noen av de tilstedeværende rett på sak, og reine ord for pengene,» sa bransjebladet. «Ikke tull med nasjonens skjøre økonomi bare uker før midtperiodens kongressvalg, det ville ikke falle i smak verken i Kongressen eller hos Biden-administrasjonen.»

Samtalene avrunder nesten det tredje året siden den siste kontrakten utløp. I løpet av denne perioden har antiarbeiderloven Railway Labour Act og andre juridiske mekanismer vært anvendt for å pålegge rettsforordning etter rettsforordning, og endeløse runder med mekling og voldgiftstiltak.

Fagforeningene har fra begynnelsen av jobbet som både publisist og håndhever av denne prosessen, og har til og med truet å overlate arbeidere til rettslige skritt dersom de bryter rettsforordningene. Så langt fra fagforeningenes framstilling av kapitaliststaten som et nøytralt organ har denne prosessen i flere tiår blitt pålitelig anvendt for å trekke ut av arbeidere den ene runden av regjeringssanksjonerte innrømmelser etter den andre, samtidig som arbeiderne frarøves den demokratiske retten å streike.

Denne gangen er imidlertid alle institusjonene som styringsklassen så lenge har basert seg på låst fast i krise, samtidig som arbeiderklassen blir kastet ut i kamp av amerikansk kapitalismes og verdenskapitalismens dypeste krise på et århundre.

Utviklingen av jernbanearbeiderenes kamp reiser grunnleggende politiske og organisatoriske spørsmål:

For det første, arbeidere må trekke de nødvendige konklusjonene av fagforeningsapparatets rolle, som er sammenvokst med selskapene og staten ved hofta.

Ferguson, president for jernbanearbeiderfagforeningen SMART-TD tryglet i et brev til medlemskapets train conductors [o. anm.: den amerikanske yrkesbetegnelsen for den ansvarlige for sikkerhet ombord på toget] at de vurderte de økonomiske konsekvensene av en streik – framfor alt for byråkratiet, som ville være på kroken for $ 100 dagen i streikelønn. Dette fra en person som tjener over $ 300 000 i året og leder en organisasjon med over $ 330 millioner i finansielle eiendeler, hovedsakelig investert i selskapsaksjer. Disse finansmidlene ble i fjor anvendt til finansiering av fagforeningslønninger med $ 17 millioner, og null dollar i streikelønninger. Dette avslører de finansielle og sosiale interessene byråkratiets fiendtlighet mot arbeidere er basert på.

Fagforeningene er diskrediterte, etter tiår med byråkratisk struping av klassekampen, og blir møtt med et voksende opprør fra grunnplanet. Ett av de mest kraftfulle og bevisste uttrykkene for dette er kampanjen til Mack Trucks-arbeideren Will Lehman, som stiller til valg som president for [bilarbeiderfagforeningen] United Auto Workers (UAW) på en plattform for avskaffelse av fagforeningsbyråkratiet, og for etableringen av arbeidernes kontroll gjennom grunnplankomitéer.

Jernbanearbeidere har allerede tatt det kritisk viktige skrittet å danne deres egen grunnplankomité Railroad Workers Rank-and-File Committee (RWRFC) [engelsk tekst], som har blitt møtt med en kraftfull respons, der hundrevis av arbeidere skriver inn for å bli med, og vil bli involvert.

For det andre, Biden-administrasjonens intervensjon avslører statens klassekarakter, enten den ledes av en Demokrat eller en Republikaner.

Biden-administrasjonen hevder jevnlig å være den mest «fagforeningsorienterte i amerikansk historie». Dette var alltid ment å skulle skape inntrykk av at Biden er en arbeidernes venn, mens det faktisk betyr at han lener seg tungt på fagforeningene for å få undertrykt streiker og pålagt utsalgskontrakter. Hans intervensjon i jernbanekampen er bare den siste i ei rekke slike kampanjer i kritisk viktige bransjer, deriblant havneanleggene og oljeraffineriene. Ikke bare ville Bidens dobbeltprat bli avslørt dersom han og Demokratene ble tvunget til å skulle knuse en jernbanestreik, men en streik ville også sette i fare hans bestrebelser for å håndheve arbeidsdisiplin i andre kritisk viktige sektorer.

En nasjonal jernbanestreik ville krysse eksplosivt sammenfallede med den voksende politiske krisa i USA, som er den dypeste siden Borgerkrigen. Uansett deres meningsforskjeller, Demokratene og Republikanerne er imidlertid forente i deres forsvar av styringsklassen og deres insistering på å få pålagt arbeiderklassen hele byrden av ei stadig dypere økonomisk krise.

For det tredje, det er enorm støtte til jernbanearbeiderne – i den amerikanske og den internasjonale

arbeiderklassen. Arbeidere overalt slåss mot brutalt overarbeid, de stigende levekostnadene og pandemiens katastrofale menneskelige belastninger. Det er voksende kamper blant helsetjenestearbeidere, bilarbeidere, servicearbeidere, lærere og andre deler av arbeiderklassen.

Bare på jernbanene inkluderer dette en lockout tidligere i år på jernbanen Canadian Pacific, så vel som ei rekke nasjonale jernbanestreiker i Storbritannia, de første på generasjoner.

Der står de også opp imot korrupte fagforeningsbyråkratier sammenvokst med staten ved hofta. I Storbritannia brukte transportarbeiderfagforeningen RMT (National Union of Rail, Maritime and Transport Workers), som har begrenset jernbanestreikene til bare få dager om gangen, dronningas død til å avlyse de planlagte streikene 15. og 17. september. Det kan ikke være tvil om at en primær motivasjonsfaktor var det faktum at disse streikene, sammenklemt rundt utløpet av «nedkjølingsperioden» i Amerika, ville hatt en herdende innvirkning på arbeidere på begge sider av Atlanterhavet.

Arbeiderklassen eksploderer opp i forgrunnen, og viser seg å være den mektigste kraften i samfunnet.

Denne styrken må imidlertid finne en organisert og programmatisk form. Dét er grunnen til at World Socialist Web Site og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) har initiert dannelsen av nettverket Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers’ Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).

Men framfor alt, jernbanekampen reiser spørsmålet om politisk makt. Arbeidere står her ikke bare bare opp mot jernbaneoperatørene, men også mot kapitaliststaten, som intervenerer mot arbeiderne på vegne av profittinteressene til en smal kapitalistminoritet. Arbeidere må ta opp kampen for sosialisme, arbeiderklassens omorganiseringen av samfunnet for imøtekommelsen av menneskelige behov og ikke privat vinning.