Ta opp kampen mot fagforeningens utsalg og tving fram streikeaksjoner! Bli med i grunnplankomitéen Railroad Workers Rank-and-File Committee (RWRFC) ved å sende en e-post til railwrfc@gmail.com eller ved å fylle ut skjemaet nederst i denne artikkelen. Alle bidrag vil bli holdt konfidensielle.

Ytterligere to jernbanefagforeninger, med totalt 6 000 medlemmer, kunngjorde fredag tentative avtaler (TA) etter mønster av de meget upopulære, selskapsoprienterte kontraktforslagene anbefalt av det Biden-utnevnte Nødssituasjonsstyret for jernbaner, Presidential Emergency Board (PEB). Tidligere i forrige uke bekjentgjorde fagforeningen International Association of Machinists (IAM) og to tilknyttede fagforeninger, tre separate kontrakter, også etter PEBs mønster.

Disse avtalene er flagrante brudd på det nesten enstemmige sentimentet blant jernbanearbeidere, som kaller seg railroaders, for en nasjonal streik og en avvisning av PEBs anbefalte overenskomster, som inkluderer lønnsøkninger halvparten av inflasjonsraten, en eliminering av pristak på individuelle egenandeler for helsetjenester og ingen endring i det hatede oppmøtereglementet som lenker arbeidere til deres jobber 24/7. Fagforeningene hadde ingen autorisering fra medlemskapet til å forhandle på betingelsene anbefalt av PEB.

Fredagens kunngjøringer fant sted like etter publiseringen av stiftelsesuttalelsen fra grunnplankomitéen Railroad Workers Rank-and-File Committee (RWRFC), ei uavhengig gruppe railroaders som ble grunnlagt for å opponere mot fagforeningenes svik av deres kamp. Denne uttalelsen oppfordrer til en umiddelbar slutt på alle forhandlinger, og oppfordrer arbeiderne på grunnplanet til å organisere seg uavhengig for å slåss for deres egne krav, og tvinge fram en streik når «avkjølingsperioden» utløper den 16. september.

De to fagforeningene som annonserte deres avtaler på fredag var International Brotherhood of Electrical Workers (IBEW) og American Train Dispatchers Association (ATDA). Bemerkelsesverdig er at ATDA-medlemmer tidligere hadde stemt med resultatet 99 prosent for å godkjenne streikeaksjoner.

I en uttalelse som kunngjorde avtalen og oppmuntret til dens ratifisering sa IBEW-president Lonnie Stephenson: «Jeg vil også anerkjenne president Biden og medlemmene av PEB for deres innsats for å bringe selskapsledelsene og arbeidskraften sammen for å forhandle fram en rettferdig kontrakt. Det har vært en lang og tøff prosess, men vi har endelig nådd en avtale som oppnår mer enn 70 % av det vi ba om, medregnet historiske lønnsvinninger for våre jernbanemedlemmer.» Avtalene inkluderer faktisk praktisk talt ingenting av det arbeiderne ønsket og forventet. Han la til: «Godsjernbaneindustrien er avgjørende viktig for vår økonomi, og mennene og kvinnene som holder den i gang fortjener en rettferdig avtale. Vi vant ikke alt hva vi ønsket, men denne avtalen er et skritt i riktig retning, og vi anbefaler medlemmene å støtte den.»

Stephensons referanser til Biden og jernbanens «avgjørende viktige» rolle for økonomien er verdt å merke seg. Biden-administrasjonen, som presenterer seg som den «mest fagforeningsorienterte presidenten i amerikansk historie», bruker fagforeningenes tjenester til å forhindre streiker og håndheve substandardkontrakter i kritisk viktige industrier. Den samarbeider også med International Longshore and Warehouse Union (ILWU) for å holde 22 000 havnearbeidere på vestkysten i arbeid mer enn to måneder etter at deres kontrakt utløp.

Et IAM-medlem sa til WSWS, «IBEW-avtalen er en blåkopi av PEB-malen. Og verst av alt er at de ble de enige om å forlenge medlemmers nedkjølingsperiode til 28. september.

«Det høres ut som de fleste av yrkesfagene har PEB-TA-er ute til deres medlemmer. Min fagforening, IAM, skal stemme on-line denne uka, med en frist til 13. september for å levere sin stemme. Vår nedkjølingsfrist opprettholdes ved midnatt 15. september. Forøvrig, min distriktsleder Kyle Loos kommer til verkstedet mitt for 2 dager, for å bistå til å presse gjennom kontrakten. Han er hovedforhandler for IAM District 19, som representerer jernbanemaskinistene.»

WSWS har sagt at fagforeningenes strategi er å «splitte og herske» ved å tvinge arbeidere til å stemme separat, fagforening for fagforening, for å isolere dem og få dem til å akseptere en avtale. Dette ble i all hovedsak innrømmet å være korrekt, i en usedvanlig defensiv og nervøs felleserklæring på Labor Day [o. anm.: vår 1. mai-fridag, i USA første mandag i september] fra lokfører- og konduktørfagforeningene, Brotherhood of Locomotive Engineers and Trainmen (BLET) og Transport Division av International Association of Sheet Metal, Air, Rail and Transportation Workers (SMART-TD).

Uttalelsen erklærte: «Det er … klart at BLET og SMART-TD har blitt skåret ut fra resten av arbeidsstokken ved jernbanene [‘Rail Labour’], siden vi var de eneste fagforeningene som jernbaneselskapene [‘the Carriers’] insisterte på endringer i arbeidsreglementet fra, under hele PEB-høringen.» Verdt å merke seg er at uttalelsen også sa at arbeidere «ikke skulle klandre andre fagforeninger» fordi «alle våre kontrakter snart vil bli avklart, på den ene eller den andre måten». De innrømmer med andre ord de at de heller ikke har til hensikt å kalle til streik, og ganske enkelt lar tiden gå før de kunngjør deres egne avtaler.

Situasjonen er akutt, og det haster. Railroaders må nå, mer enn noen gang, organisere seg uavhengig og forene grunnplanet på tvers av alle fagforeninger og alle jernbaneselskapene, for å beseire denne knefallskampanjen og tvinge fram streikeaksjoner. De må også bygge opp en bredest mulig støtte og enhet med arbeidere rundt om i landet, for å forberede seg på det uunngåelige oppgjøret med Kongressen, som vil forsøke å stenge ned en streik ved å utstede et juridisk påbud. Det er dette grunnplankomitéen Railroad Workers Rank-and-File Committee (RWRFC) slåss for.

«Vi har ingenting å tape»: Jernbaneingeniør beskriver utrygge arbeidsvilkår, forlanger streikeaksjon

WSWS snakket torsdag kveld med en jernbaneingeniør om betingelsene på hans arbeidsplass, fagforeningsbyråkratiets rolle, og nødvendigheten for streikeaksjoner. Intervjuet er redigert for innhold og klarhet. Navnet hans er også endret for å beskytte hans identitet.

WSWS: Hva gjør du?

John: Jeg er en ingeniør, en RCO, det vil si en fjernkontrolloperatør [‘Remote Control Operator’]. Jeg er igjen på jernbaneområdet [‘rail yard’], og jobber på bakken. Jeg liker å få den fysiske treningen, det hjelper til å holde meg i form. I løpet av et skift på fra 8 til 12 timer er jeg hele tiden på beina, og jeg går alt fra én til fem miles om dagen. Det er ei god treningsøkt, å klatre opp i og av jernbanevogner, måtte ta i litt, få blodet til å sirkulere. Det er bedre enn bare å sitte på baken.

WSWS: Hvor lenge har du jobbet på jernbanen?

John: Jeg har vært på jernbanen i 30 år, jeg er [nesten 50]. Jeg er i den fasen av mitt liv hvor jeg sitter litt fast, det jeg kan det er å operere jernbaner. Selv om jeg har vært i selskapet i 30 år, kan jeg ikke pensjonere meg før jeg er 60.

WSWS: Så du må gi fire tiår av ditt liv til selskapet før du kan pensjonere deg?

John: Ja. ... Da jeg først ble leid ut, det var med Sante Fe, dette var før de slo seg sammen med BNSF. Det var ikke så ille den gangen. Det var en god jobb. Jeg var i stand til å jobbe mens kona ble hjemme.

Etter fusjonen og spesielt etter at Warren Buffet tok over, det var da nedskjæringene virkelig begynte. De begynte å kutte ned på personell, alt av arbeidskraft, elektrikere, inspektører, stort sett alt, spesielt på inspeksjoner. Nå gjør de ingen, vel, de gjennomfører knapt noen inspeksjoner.

Sannheten er at rail carriers ikke bryr seg om sikkerhet. Det er så mange ting vi burde inspisere, men de får oss bare til å inspisere toget én gang.

WSWS: Det er mer lønnsomt for jernbanene å betale ut et og annet forliksoppgjør, enn faktisk å drive en trygg og sikker operasjon.

John: Så absolutt. De ruller hele tiden terningene, hva sikkerheten angår. De bryr seg ikke, de regner med at hvis noe går galt, da vil de slåss mot det i domstolene, og i verste fall betale for et forlik. Det er mange nære-på-situasjoner, mange skader på grunn av at det kuttes ned på inspeksjoner. Det er en stor jernbane. De regner med at de av og til må utbetale noe, men det er verdt det for dem, bare fortsette å rulle terningen; det er jo ikke dem som er her ute.

Det som er litt morsomt, til tross for alle nedskjæringene er vi topptunge med ledere og direktører. Ingen fra ledelsen har blitt kuttet vekk. Noen av disse direktørene, på min rail yard, de har denne tidsplanen, det er tre dager på, tre dager fri. De tjener $ 112 000 og jobber seks måneder i året.

Samtidig tjener den gjennomsnittlige rail yard-ansatte $ 70 000. Ryktene er at dersom PEB-anbefalingene går gjennom, da vil disse lederne og direktørene, med deres sekssifrede lønninger for å jobbe et halvt år, få en lønnsøkning på 25 prosent.

WSWS: Mens ledere jobber halve året, har «essensielle» arbeidere som deg selv jobbet gjennom hele pandemien. Kan du fortelle litt om hvordan opplevelsen din har vært siden mars 2020? Hvor mye informasjon om viruset formidlet selskapet og fagforeningen til deg? Diskuterte de hvordan Covid-19 er luftbårent; har de delt ut munnbind?

John: Da det først traff måtte vi slåss med selskapet for bare det mest grunnleggende rengjøringsmateriell. De sa de hadde «leveransemangler, høy etterspørsel». Vi har et firma, PACE, en kontraktør, som reingjør fasilitetene. De kommer ut tre ganger i uka, som ikke er på langt nær nok. Det handler om å prøve å spare penger, kutte utgifter der de kan. Jeg argumenterte for at med en pandemi, da måtte vi reingjøre mer, ikke mindre.

Vi kunne ikke engang få munnbind og desinfiserende våtservietter. Jeg har tatt til orde for munnbind helt siden starten av. Du kan pådra deg viruset gjennom øynene, det er i lufta.

Da jernbanearbeidere begynte å bli borte, begynte å bli syke, da vedtok [California-] guvernør Newsom en lov som sa at dersom du var syk med Covid-19, da kunne du holde deg hjemme i to uker og få betalt for det. Hele California brukte dette for å komme seg etter sykdommen, bortsett fra railroaders.

Da så vi begynte å bli borte fra arbeidet la vi merke til at jernbaneselskapet ikke betalte oss for fraværet. Jeg spurte [en direktør] hvorfor BSNF ikke betalte oss, siden vi har utfart fra delstaten California?

Han sa at det nasjonale arbeidsrådet, National Labour Relations Board (NLRB), hadde fortalt ham at vi er «føderalt» ikke «delstatlig» ansatte, og derfor betaler vi dere ikke. De hevdet også at vi faller inn under «Railroad Retirement» [hva pensjon angår], som overstyrer delstaten. Så om vi skulle få betalt, da måtte vi stille på jobb, selv om vi hadde Covid-19.

Selv lovforslag vedtatt i fjor og signert av guvernør Newsom, for eksempel AB 84 og SB 114, som besørger ekstra betalt sykefravær relatert Covid-19 – har vi ifølge selskapet ikke lov til å bruke.

WSWS: Det er åpenbart mye sinne blant jernbanearbeidere som følge av PEB-anbefalingene. Fagforeningene, som kjempet for å få denne PEB-høringen, etterplaprer nå selskapenes pratepunkter. Hva synes du om denne påstanden om «den største lønnøkning på 47 år», når inflasjonen er nær tosifret, og jernbanearbeidere ikke har hatt en lønnøkning på tre år?

John: Mange av oss ønsker å streike. Det er det vi vil skal skje. Jeg vil streike, vogn-folket, elektrikere, maskinister, de vil alle streike. Selskapet og fagforeningen har spilt oss i årevis. De forteller oss at vi ikke kan streike. Nå forteller de oss at dette er den beste kontrakten de siste 47 årene, eller de siste 40 årene. Sannheten er at alle våre ratifiserte avtaler har vært store kompromisser, og har kommet til kort over flere tiår. Arbeidsbetingelsene våre har gått nedoverbakke, mens profittene har gått opp. Jernbaneselskapene, de bare ler av det. For dem er det en vinn-vinn-situasjon. De spiller fagforeningene ut mot hverandre, sier én ting til én byråkrat og noe annet til en annen. Til slutt ender de alle opp med å synge samme låten, og sier vi må ta avtalen.

Locals [de lokale fagforeningsavdelingene] blir satt opp mot hverandre, men så har man dem høyere opp, styrelederen for locals, den sentrale styrelederen, de forteller oss at dersom vi fortsetter å slåss, da vil kanskje selskapet bryte forhandlingene. De vil bare komme fram til et oppgjør. De vil ikke ha noe ekstra stress. Lønningene deres betales av oss, med våre kontingentpenger. Hva er det de gjør for å tjene deres høye sekssifrede inntekter?

WSWS: Noen siste tanker?

John: Vi må gå til streik. Noen folk sier at vi ikke kan, de er redde. «Hva om Republikanerne tar kontroll over Kongressen?» sier de. For meg er det ingen forskjell lenger. Ingen av partiene slåss for oss. Linjene, mellom de to, de er uskarpe, nesten visket vekk. Det som er klart er at de alle er millionærer, og bare ivaretar det som er best for dem selv.

Politikken i dag, visse mennesker, spesielt de høyere oppe, de tror de er urørlige. At loven ikke gjelder for dem, fordi de har alle pengene. Det eneste som vil få dem til å endre oppfatning er at vi streiker. Vi har ingenting å tape.